Reisebrev: Den perfekte borger - om kjøpesenteret, autoritære visjoner og et hiv etter pusten i Kairo

Kairo omtales på folkemunne blant egyptere som “oum-al-dunya” - verdens mor. Siden fordums tid har nabolagene rundt Nilen og omegn vært kjent for yrende liv til alle døgnets tider, bilhorn, proklamerende røster og diskusjoner blant kunstnere og intellektuelle på kafeer. Familiebedrifter bak samme persienner i årtier, gatemat-vogner og vannpipe på hjørnet. Men noe rører seg Kairos sømmer. Plakater langs motorveien og bannere på sosiale medier: lovnader om et bedre liv vekk fra byens larm og trengsel. I tråd med sittende president Abdel Fatah al-Sisis vedtatte ambisjoner og plankart for utvikling av den nye hovedstaden i ørkenarealet rundt byen og forbruksmønstre fra eksempelvis gulfen, er Kairos urbane landskap i markant endring.

Denne teksten tar to utgangspunkt basert i Mona Abazas tekster om transformerende nyliberal forbrukskultur i Egypt, med særlig vekt på kjøpesenteret som et privatisert, overvåket rom: segregering og utvidede muligheter til å kontrollere og kondisjonere visse borgere/forbrukere. Abaza var min sosiologiprofessor under tiden på American University, og er foruten en kompromissløs aversjon mot air-condition svært kritisk til en rekke aspekt ved Kairos evolusjon. Rundt revolusjonen i 2011 dokumenterte hun massivt graffiti og protestrommet rundt Tahrir. Utover det har dog konstruksjonen av det forbrukende subjekt, og et tilsynelatende likhetstegn mellom luksusforbruk og modernisering i Egypts kontekst vært hennes fokus. Om man leser især kjøpesentrene i gulfen og Sørøst-Asia som byer, hevder hun, fremstår de som tomorrowlands av bombastiske drømmer og megaprosjekt hvor forbruk og teknologi står i sentrum. Denne semioffentligheten av kondisjonerte rom anses nå som essensielt i en moderne gentrifisert livsstil, heller enn møteplassene egyptere tradisjonelt har samles på.¹ Det siste tiåret har antallet sentre i Kairos primære satelittforsteder firedoblet seg - standardisert utformet, men nå i enda større grad preget eksempelvis innendørs skibakker bak glassvinduer og akselererende luksusforbruk. Abaza observerer dette som symboler på et økende skille mellom “the haves and have-nots”. Samtidig skaper kjøpesenterets monotone utforming generelt en følelse av demokrati, hevder hun - denne illusjonen av å befinne seg et annet sted mellom senterets vegger, hvor Kairo utenfor midlertidig glemmes.² Mistenksomme venner mener detektorene ved inngangen i all hovedsak er avslått, men gir et ekstra skott for å utelukke uønskede individer. Det er ikke til å unngå å føle på en viss legemliggjort segregasjon mellom de uniformerte rengjøringsansatte og sikkerhetsvaktene, og de besøkende. Det er sjelden blikkene møtes.

På den timelange bussturen fra leiligheten min ved Tahrir-plassen mot AUC er en vitne til en enorm transformasjon. Gaten Mohamed Mahmoud preges av McDonalds og KFC-restauranter, men var også arena for noen av de hardeste kampene mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker i 2011 og et lerret for regimekritisk graffiti under revolusjonen. Sistnevnte er nå stort sett malt over i hvitt. Mens brede motorveier åpenbarer seg i horisonten ser vi inn i uferdige mursteinsblokker og ned på unge kropper blant bygningsmaterialer på lasteplan mens vi sitter bak gardiner og luftkondisjonering hvor ujevn WiFi--tilkobling er stadig klagegrunn. På ringveien møtes en av påler med forlokkende bilder av grønne hageflekker, joggeløyper, lykkelige kjernefamilier i IKEA-møblerte nybygde leiligheter med navn som Beirut On the Hills, Hyde Park og Utopia.

Det amerikanske universitetet i Kairo var blant de første utpostene i det som nå utgjør bydelen 5th Settlement, etter at det flyttet fra plasseringen på Tahrir-plassen for 10 år siden. Studentene bor stort sett hjemme hos familier som i økende grad flytter til villaområder i forstedene. Området preges av frodige gressplener, fontener og åpne flater, og internasjonale studenter oppfordres sterkt til å bo i nærheten for deres egen trivsel og sikkerhet. Og nettopp dette intense sikkerhetsfokuset gjennom adgangskontroll og uniformering, kombinert med skyhøye skolepenger og bedriftspromotering, bidro til et ganske heftig kultursjokk. Dog finnes rom for kritiske røster på AUC - på papiret har ikke egyptiske myndigheter bred adgang til å sensurere og overvåke, og deler av fakultetet er ramsalt og presis i sin kritikk av både myndighetene og universitetsledelsen.  Men forskningen utenfor murene fordrer diskresjon, noe som især vektlegges etter drapet på doktorgradsstudenten Giulio Regeni i 2016. Regeni undersøkte uavhengige fagforeninger på gatenivå i Kairo, og indisier tilsier konkret innblanding fra egyptiske sikkerhetstjenester i dødsfallet.

Egypts politiske utvikling de siste årene er sentral for å analysere prosessene vi nå bevitner. Generalen og forsvarsministeren Abdel Fatah Al-Sisi avsatte valgte president Morsi i et militærkupp i 2013 og overtok påfølgende år presidentrollen. Det muslimske brorskap ble heretter slått hardt ned på, og sikkerhets- og militærmyndighetene rår fortsatt med drakoniske tiltak mot journalister, aktivister og mediehus. Forsvinninger, utreiseforbud, lange fengslinger, dødsstraff og autoritær voldsbruk, overvåkning og blokkerte internettsider er rapporterte kontrolltiltak mot befolkningen, og også noe en rekke bekjente egyptere kjenner på kroppen. Al-Sisi har sterke økonomiske og militære støttespillere i bl.a. Saudi-Arabia og USA hvor også «krigen mot terror» står i fokus, og et nært partnerskap med EU især om forhindring av båtmigrasjon.⁴  Hver dag langs Kairos gater og motorveier møtes en av Sisis ansikt i profil flankert av slagordet «lenge leve Egypt».

Den nye hovedstaden, nylig navngitt Wedian (ref. ørkendaler hvor vann ansamles under regntid) er blant hans fremste prestisjeprosjekt. Den bygges i forening med militæret og med investorer primært fra Kina og gulfen. Tanken er at internasjonal business, ambassader og ikke minst regjeringsapparatet (især sårbare funksjoner tilsvarende dem som ble omringet av demonstranter i sentrum) plasseres her. Åpne plasser og spredt bebyggelse, segregerte bruksområder og avhengighet av privatbil er sentrale trekk - noe som i stor grad er en rak motsetning til normen i egyptisk byplanlegging. I tillegg selges store deler av de omkringliggende ørkenområdene rimelig til private utbyggere med nettopp disse forlokkende markedskampanjene tidligere nevnt. Bolig i disse områdene er dog ikke bare utenfor økonomisk rekkevidde for de aller fleste, men også tanken om å bryte opp langvarige sosiale nettverk og arbeidsforhold gjør at salget går trått. Denne statlig styrte forestillingen av den nye hovedstaden har også ytterlige autoritære trekk, hevder Ursula Lindsay i artikkelen Anti-Cairo. Nettopp visjonene om denne ideelle byen avslører hvordan myndighetene anser styring og det offentlige rom, skriver hun – som et valg mellom totalt kaos og total kontroll. Når kampen for demokrati er uløselig knyttet til å ansamles i et urbant rom (som demonstrert på Tahrir), er det en rekke trekk ved Sisi-regimets maktutøvelse som gir grunn til bekymring. Utformingen av byrommene i Wedian er enklere for sikkerhetsstyrker å kontrollere og begrenser mulighetene for folkelig protest. Dette kombineres med en langvarig myndighetsstrategi for nedslag på ytringsrom i sentrumsområder: gateteater, graffiti, gallerier og kafeer hvor især unge samles har blitt gjenstand for voldsomme myndighetsreaksjoner, og protestlovgivning legger strenge restriksjoner på demonstrasjoner og folkeansamlinger.³

Egypts folketall nærmer seg stadig 100 millioner, noe som gjør det til det desidert mest folkerike landet i Midtøsten - og over en femtedel av disse har tilhold i Kairo. Jeg er selv ikke objektiv i denne sammenhengen, men det klare inntrykket er et politisk mål om å spre især den unge middelklassen (som var delvis drivkraft for revolusjonen) i kommersielle rom og bak porter, fragmentert etter forbruksmønster og mobilitet - heller enn å anse dem som borgere med reelt medborgerskap. Det betyr dog ikke at disse rammene står uutfordret, men innebærer risiko. Det setter spørsmål ved hvorvidt disse kollektive handlingsrommene, fysiske og virtuelle, hvor maktforhold utfordres og urett avdekkes lenger er tilgjengelige. Når en konstant snur seg over skulderen på kafeen på gatehjørnet, generelt unngår sensitive temaer, når enkelte høytstående personligheter ikke omtales ved navn, når vi snakker i koder og betviler hverandre.

Men hva har så alt dette med forbruk å gjøre, og især kjøpesenteret som forbruksrom? Til tross for deres popularitet, er det grunn til å stille spørsmål ved fokuset på kontroll og overvåkning i disse sfærene - er det en reell møteplass? Når diskursen belønner en lydig forbruker heller enn et politisk subjekt og medborger, når sikkerhetspersonell, vektere og overvåkning aldri er langt unna, når fokuset dras mot individuell suksess og materielle goder foran annet, er det grunn til refleksjon. Når myndighetene forbyr spontan folkelig ansamling og elementer forbundet med fenomenet, massemønstringen og rommet Tahrir. Når venner utøver strikt selvsensur, bearbeider traumer eller undersøker veier ut av landet. Denne utviklingen er særlig tydelig når en daglig migrerer mellom gateplanet og enklaver med økonomiske og fysiske barrierer der brorparten av befolkningen stenges ute. Og fordi tross luftkondisjonering og sitrushager milevis fra sentrums smoglokk er det vanskelig å puste nettopp der.

1.  Abaza, Mona. (2006). CHANGING CONSUMER CULTURES OF MODERN EGYPT. CAIRO´S URBAN RESHAPING, 2006, Brill-Leiden co-published with AUC Press

2. Abaza, Mona. “Consuming Snow in Desert Shopping Malls”, Tahrir Forum, May 2017. https://www.thecairoreview.com/tahrir-forum/consuming-snow-in-desert-shopping-malls/

3. Ursula Lindsey, “The Anti-Cairo,” Places Journal, March 2017. https://doi.org/10.22269/170314

4. Dokumentaren “Our Man in Cairo” (reg: Bence Maate, 2018) kan ses på NRKs nettspiller)