Skal vi tro boken “How Much Is Enough” (2013), utgjør forbruket vårt en stor del av grunnen til at vi fortsatt kan se langt etter 15-timersuka. I boken utforsker forfatterne Robert og Edward Skidelsky (far og sønn) hvordan vår forståelse av hva som utgjør et godt liv henger tett sammen med arbeidstid og (over)forbruk.
Et viktig premiss for Keynes’ tekst, er at vi med en vekst lik den vi hadde sett til da, ville mangedoble produktiviteten målt i BNP per capita, gjennom teknologisk utvikling, og som en konsekvens ville få dramatisk redusert behov for arbeid. Skidelsky viser at Keynes har truffet bra på sin spådom om mangedobletvekst i BNP. Arbeidstiden derimot, har sunket fra i underkant av 50 timer i uka i 1930, til i underkant av 40 timer per uke i dag[1]. Hva er forklaringen på dette? Keynes spådommer hvilte ifølge Skidelsky på antakelsen om at vi gjennom den økte produktivitetsveksten på sikt ville få “nok” til å tilfredstille våre menneskelige behov.
Det er her Keynes ifølge Skidelsky og Skidelsky trår feil: “he failed to distinguish wants from needs” (Skidelsky og Skidelsky, 2013, s. 25). Ifølge forfatterne kan man snakke om behov som en objektiv, endelig størrelse, mens ønsker, som er rent psykiske, kan vokse i det uendelige både i kvantitet og kvalitet: “[T]his means that economic growth has no natural tendency to stop. If it comes to a halt, it will be because people choose not to want more than they need” (Ibid, s. 26). Keynes tok utgangspunkt i middelklassens daværende levestandard, og tok for gitt at når folk hadde til maldonsalt i grøten, så ville de ikke ha noe behov for å arbeide og tjene mer enn til å dekke disse behovene[2].
Far og sønn Skidelsky trekker fram en rekke ulike forklaringer på hvorfor vi mennesker ikke har nådd metningspunktet Keynes så for seg. En interessant forklaring forfatterne trekker fram, kommer fra den svenske økonomen Staffan Linder. Han hevdet at vi gjennom arbeid og økt konsum også får mer ut av hver “enhet” fritid: “Just as workers become more productive by working with more tools and capital equipment, consumers get more out of their leisure time when more gadgets are used per time unit”(Ibid, s. 36). En time på nye Randonee-ski er altså mer verdt enn to timer på mammas gamle fjellski.
Skidelsky og Skidelsky vektlegger at mye av vårt konsum er en konsekvens av skapte behov: “At no level of material wealth will I feel satisfied with what I have, because someone will always have more than I do”(Ibid, s. 37). Fordi vi ønsker oss det de andre har, jobber vi enda mer for å få råd til nye dingser og duppeditter, men det gjør jaggu naboen også. Dette vakuumet forutså også Keynes i sin tekst. I hans tekst framkommer ytret han bekymring for hva i alle dager vi skulle bruke tiden vår på, når vi på sikt ville få en radikalt kortere arbeidstid. “..there is no country and no people, I think, who can look forward to the age of leisure and of abundance without a dread. For we have been trained too long to strive and not to enjoy” (Keynes 1930, s. 5). Kanskje er det enklere å konstruere forbruk og behov enn å måtte forholde seg til nettopp dette problemet.
Keynes, J. M. (1930)
Economic possibilities of our grandchildren
Tilgjengelig fra http://www.econ.yale.edu/smith/econ116a/keynes1.pdf
Skidelsky, R. og Skidelsky, E. (2012)
How much is enough? Money and the good life. Other Press, New York
[1] Grafene forfatterne tar utganspunkt i er for “the industrial world” (Se Skidelsky, s. 21) uten å gå mer inn på forskjeller mellom land og regioner. Her er det naturligvis mye rom for geografisk nyansering, men Keynes la heller ingen geografiske begrensninger på sin “spådom”.
[2] Til hans forsvar diskuterer han også dette så vidt i sin tekst, hvor han skiller mellom absolutte og relative behov. Se (Keynes 1930, s. 4).
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere