BSU og spareideologiens problem

«Færre bruker ordning for boligsparing» meldte NRK i januar. Tendensen har vart siden 2014. DN fulgte opp med en forside 1. februar: hele 7 av 10 unge får hjelp av foreldrene til å kjøpe bolig, på side 8 følger en rekke moralske formaninger om at unge bør spare i BSU. Der nedgangen i BSU-sparing gjør forbrukerøkonomene bekymret, har ordningen blitt politisert og kritisert av andre.

Det er bare Unge Høyre og FpU som aktivt støtter ordningen, alle andre ungdomspartier er sterkt kritisk, meldte dag Dagbladet i fjor. Misnøyen kommer av at det er de rike som tjener mest på ordningen, noe SSB også påpeker. Men å spisse eller fjerne BSU løser ikke problemet.

Spareideologien, både omfordelende og omformende. Dagens uenighet om BSU undervurderer fullstendig ordningens viktighet. Historisk strekker BSU seg inn i en lang linje av sparetiltak rettet mot befolkningen. BSU er ikke bare en skatteordning, men et uttrykk for hva som kan kalles en vilje til styring. De første sparebankene ble opprettet som paternalistiske foretak som skulle forme allmuen til det bedre. Når bankene ble kommersielle forsvant ikke det økonomen Arnljot Strømme Svendsen på begynnelsen av 70-tallet kalte spareideologien som hadde som mål å spre hva han kalte en «selvfornektende ånd» som skulle hindre «sløsing».

Denne historien gjør i en annen forstand altså BSU relativt uviktig. Vi må med andre ord ikke bare snakke om spareordninger, men spareholdninger. Den amerikanske drømmen om å realisere seg selv gjennom seg selv ble ikke bare blant annet introdusert i Norge gjennom sparebanker men også bøker som Benjamin Franklins Den gamle Richards Kunst at blive rig og lykkelig på 1800-tallet, hvorav flere utgaver var støttet av staten.

Fremdeles spres sparetips gjennom statlige spareordninger, men også gjennom forbrukerøkonomer eller onkler og tanter som har en mening om hva du skal gjøre med pengene dine. Å fjerne BSU, som flere nå tar til orde for, fjerner med andre ord ikke rasjonaliteten som skapte den. Snarere tvert imot, hvis BSU bedømmes som lite effektiv og skjevt omfordelende, er mer «effektive» tiltak på vei inn som den allerede nevnte «spissingen» av ordningen mot fattige, eller motsatt mer generelle tiltak som privatøkonomi i skolen, noe alle partier er enige om. Med andre ord, en bedre sparestyring. Derfor må vi ikke bare snakke om BSUs begrensninger i form av å være skjevt omfordelende, men også løfte frem samfunnets omformende ambisjoner.

Å spare seg til gjeld. Ideer om å forme de unge til ansvarlige sparende borgere sliter i møte med et dyrt boligmarked hvor det fremstår som nytteløst å selv ta ansvar. På den ene siden tydeliggjør de skyhøye boligprisene i større byer at den som vil kjøpe bolig må kutte kraftig ned på forbruk – eller 50 prosent som en skribent på en blogg passende kalt Boligmani.no foreslår. Sparing er, tross alt, ofte definert i økonomibøker som ikke-konsum.

Samtidig ser vi på den andre siden at sparing har endret betydning. Boligmarkedet slik det er i dag har omgjort BSU fra en spareordning til en gjeldsordning, så fort du har klart å spare opp det forventede egenkapitalkravet, omdannes pengene som en slags omvendt Kong Midas-prosess til sparingens motsats, gjeld. Kom du inn tidlig, kan en slik gjeldsinvestering være lukrativ, men de som kommer sent blir skyldige. Det som må omformes, med andre ord, er ikke boligkjøperne, men boligmarkedet. Vi må derfor ikke snakke om individuelle spareplaner, men kollektive boligplaner.

De voksnes «sparing», de unges «skyld». En forbrukerøkonom mener BSU-sparingen stagnerer fordi de unge «belager seg på at foreldrene skal hjelpe». Det er kanskje ikke så rart. For det er meningsløst å spare til noe som ikke bare er veldig dyrt. Eier du derimot en bolig, er «sparing» enkelt, fordi verdien på boligen stiger. Du trenger ikke en gang god moral for å klare dét. Likevel er det interessant å merke seg at selv om spareratene faller, har en undersøkelse fra Sparebank1 slått fast at flere unge faktisk ønsker å spare i 2019. Det kan skape en interessant spenning mellom ideal og virkelighet.

Nietzsche påpekte at den moralske følelsen «skyld» stammet direkte fra det å skylde penger. Med BSUs moraliserende ansvarliggjørelse av unge kan vi nå forvente at en stor del av befolkningen er skyldige på grunn av boliglån, men også at de som ikke har klart å fylle opp den årlige BSU-grensen føler skyld for å ikke skylde. Og heri er både spareideologien og BSUs problem, de er tvilsomme både når de fungerer og når de ikke fungerer etter hensikten.