Oljens forbannelse: De stille store oljesølene i Nigeria

Befolkningen betaler prisen

Vannet og elvene i flere landsbyer er dekket av et tykt regnbuefarget lokk, mangroveskogen er ødelagt, fisken menneskene pleide å livnære seg av har forsvunnet eller blitt så dårlig at man risikerer å bli syk av å spise den.

Da oljeselskapet Shell først oppdaget olje i landet i 1956 vokste en optimisme om økonomisk vekst og sosioøkonomisk utvikling hos befolkningen. Slik ble det ikke. De nigerianske myndighetene har vært preget av politisk uro og korrupsjon, hvilket har bidratt til at de økonomiske gevinstene har blitt igjen hos en liten elite. I tillegg har ikke miljøhensyn blitt tatt tilstrekkelig høyde for og oljeselskapene har blitt møtt med få reguleringskrav. Denne kombinasjonen er det befolkningen i landet som har måttet betale prisen for. I følge FNs miljøprogram (UNEP) som gjorde en grundig undersøkelse i 2011 vil det ta 25-30 år å rydde opp oljesølene, dersom det ikke skjer nye ulykker underveis.

Til tross for økonomisk vekst i landet, har ikke befolkningen fått glede av dette. I 1980 regnet 28% av befolkningen som fattige etter FNs fattigdomsgrense, mens i 2016 hadde antallet økt til hele 80%. I Nigerdeltaet har oljesølene skapt enorm arbeidsledighet og redusert tilgang på ren mat og vann. I følge prøver fra noen av brønnene hvor befolkningen henter sitt drikkevann inneholdt dette 900 ganger mer av det kreftfremkallende stoffet benzene, enn hva Verdens helseorganisasjon (WHO) sier er helsemessig forsvarlig. Både kreft, magesykdommer og astma som følge av gassfakling og lokal forurensning er svært utbredt.

I flere tiår har befolkning stått opp mot det de kaller Shells økologiske krigføring. De fleste har kjempet med fredelig midler, men det har også vært militære grupper som har drevet sabotasjer som igjen har bidratt til mer oljesøl. En av de fremste skikkelsene for en fredelig løsning, Ken Saro-Wiwa, ble i 1995 sammen med åtte andre miljøaktivister hengt etter å ha blitt dømt for "høyforræderi". I ettertid har vitner fortalt at de ble betalt av myndighetene og oljeselskap for å gi falske vitnesbyrd for å få dem dømt. Selv om selskapene benekter dette, gikk Shell etter en rettssak ført i USA i 2009 likevel med på å betale de etterlatte 15,5 millioner dollar i erstatning for drapene på de ni miljøforkjemperne.

Norsk involvering

Norge liker å se på seg selv som en av de fremste nasjonene innen klima- og miljødebatten. Det blir også hevdet av en rekke politikere og norsk oljenæring at Norge må fortsette med sin oljevirksomheten fordi det er "den reneste olja". Men hvordan passer eventuelt dette sammen med at Norge også investerer og importerer nigeriansk olje?

Statens Pensjonsfond Utland, oljefondet, eier nemlig aksjer i oljeselskapene som står ansvarlig for oljeutvinningen i Nigerdeltaet. Til sammen eier det norske folk hele 90 milliarder kroner som er investert i oljeselskapene Shell, Eni, Total og Chevron. Shell er et av Oljefondets topp fem investeringer, og den tredje største aksjeeieren i selskapet. Det er Shell som er ansvarlige for datterselskapet The Shell Petroleum Development of Nigeria Limited som har blitt kraftig kritisert av blant annet FN og Amnesty International for uansvarlig drift og mangel på oppfølging av skadene de har påført naturen og menneskene. Også Oljefondets uavhengige Etikkråd har anbefalt Oljefondet til å sette selskapet under observasjon på grunn av "alvorlige miljøskader". Dette rådet ble ikke fulgt opp av Finansdepartementet, men selskapene må heller selv rapportere om miljøforhold, noe de har blitt anklaget av internasjonale aktører for å ikke gjøre i tilstrekkelig grad.

Den nigerianske miljøaktivisten og forfatter Nnimmo Bassey som blant annet har blitt utnevnt som en de viktigste miljøheltene av Time Magazine, deler tanken om at Norge har et ansvar. Da han var i Norge i både sommer og høst snakket han om viktigheten for at den norske befolkningen både deler informasjon om situasjonen i Nigerdeltaet og om hvordan vi kan bidra å pålegge press på oljeselskapene og de nigerianske myndighetene. Med å investere i disse selskapene, er det vanskelig å se at Norge tar sitt ansvar alvorlig.