Pensjon – en del av prisen på arbeidskrafta

Men hva er det som gjør norsk arbeidskraft så dyr? Noen vil kanskje si det høye prisnivået i Norge, men prisnivået i Norge er en konsekvens av at både tjenester og varer som produseres i Norge blir produsert av dyr arbeidskraft. Dette bringer oss tilbake til arbeidskrafta og hva den koster. Nå kan det selvsagt virke litt fremmedgjørende at jeg omtaler folk som bor og jobber i Norge som arbeidskraft og ikke som personer, mennesker eller individer, men det er min helt bevisste hensikt. For meg i denne sammenhengen, akkurat som for Color Line, er det av null interesse om denne arbeidskrafta liker saftis eller softis, om de har barn eller barnebarn og om de liker tur i skog og mark. Det jeg trenger å vite er hva denne arbeidskrafta koster – og hvorfor. Og du har vel ikke glemt at dette egentlig handler om pensjon? Det kommer det også.

Hvis vi tar en tidsreise tilbake til 1850, så hadde vi langt billigere arbeidskraft i Norge enn nå. Prisen på arbeidskraft i industrien ga ikke arbeideren og arbeiderens familie mer enn nok til å overleve til neste uke. Det var regna inn at barn ikke bare var en utgift, men at de også var en inntektskilde for familien. Muligheten til «å legge seg opp penger» på en industriarbeiderlønn var knapp, her var det ikke akkurat rom for pensjonssparing i risikofond. Folk jobba så lenge de overhode kunne, for den dagen du ikke lenger kunne jobbe, så var det også slutt på inntekten, og da var du avhengig av at andre kunne ta vare på deg. Tilgangen på arbeidskraft var god, så arbeidskjøperne trengte i liten grad å bekymre seg for at de brukte opp ressursene. Tilstrømminga fra landsbygda til byene så ut til å være nærmest uendelig.

Et viktig kampområde var å redusere hvor stor andel av livet man var å anse som arbeidskraft

Arbeiderbevegelsens fremvekst

På slutten av 1800-tallet begynte norske arbeidere å organisere seg, og i 1889 kom den første streiken. Fyrstikkpakkerskene på Helsfyr i Oslo la ned arbeidet i protest mot luselønn og livsfarlige arbeidsforhold. I tiårene som fulgte kom det flere streiker, arbeiderbevegelsen vokste og arbeidskrafta begynte å hevde sin rett som mennesker. Arbeidskjøperne måtte vike igjen og igjen, og nye rettigheter kom på plass. Første landsomfattende tariffavtale kom i 1907, først lov om syketrygd kom i 1909, 8-timers arbeidsdag og en ukes ferie ble vedtatt av Stortinget i 1919.

Et viktig kampområde var å redusere hvor stor andel av livet man var å anse som arbeidskraft. I 1875 arbeidet mer enn 3000 barn mellom 10 og 15 år i norsk industri. Barnearbeid ble etter hvert forbudt, og dette begrenset kraftig hvor tidlig man ble arbeidskraft. I 1936 kom den første loven om alderstrygd, og det ble klart at det også skulle være en periode på slutten av livet hvor man ikke skulle være avhengig av å være arbeidskraft. Folk skulle ikke lenger trenge å jobbe til de stupte.

Lov om folketrygd kom i 1967 og fastsatte pensjonsalderen for arbeidskrafta til 70 år. Lov om folketrygd fastslo også at den største delen av alderspensjonen til arbeidskrafta skulle betales av fellesskapet. For at fellesskapet skulle kunne bære denne utgiften tok de inn skatt fra arbeidskrafta og arbeidsgiveravgift fra arbeidskjøperne.

Vi ser stadig vekk hvordan arbeidskjøperne vil unngå å betale det arbeidskrafta koster

Kampen om prisen på arbeidskrafta

I dag dekker kostnaden på arbeidskraft i Norge langt mer enn mat og tak over hodet for arbeidskrafta. Arbeidskjøperne må betale for at arbeidskrafta skal kunne skatte sånn at bl.a. skole og helsetjenester er gratis, de må også betale for arbeidskraftas sykdom, ferie og alderdom. Arbeidskrafta har gjennom over 100 år krevd sin rett til et anstendig liv, og dét gjør at arbeidskrafta i Norge er dyr.

Vi ser stadig vekk hvordan arbeidskjøperne vil unngå å betale det arbeidskrafta koster. Sosial dumping er begrepet som brukes når man skal vise hvordan spesielt utenlandsk og ofte innleid arbeidskraft får langt dårligere vilkår i Norge enn hva norske avtaler tilsier. En annen måte å kutte prisen på arbeidskrafta er ved å ikke betale for alderdommen til arbeidskrafta, med andre ord at arbeidskjøper ikke betaler sin del av pensjonen. Arbeidsgiveravgift er vanskelig å komme unna uten å bli lovbryter, så arbeidskjøperne bidrar med en liten skjerv til folketrygden, men kan de unngå tjenestepensjon, så gjør de det.

Mange arbeidskjøpere i Norge kjemper nå mot at arbeidskraft i privat sektor skal få pensjon fra første krone og for første arbeidsår, ettersom det vil  heve prisen på en stor del av arbeidskrafta. I dag krever loven at arbeidskjøperne først skal betale pensjon når arbeidskraft har tjent mer enn 1 G (ca. 100 000 kr) og arbeidskrafta må dessuten ha fylt 20 år og må ha vært ansatt i minst 12 måneder sammenhengende for å få med seg pensjonsoppsparinga videre. Med andre ord har arbeidskjøpere en god grunn til å holde seg med mange midlertidig ansatte, for da slipper de å betale det arbeidskrafta koster.

Vi beveger oss i retning av 1800-tallet når det gjelder hvem som har ansvaret for arbeidskraftas alderdom

Hvem skal betale for arbeidskraftas alderdom?

En viktig grunn til at kampen for tjenestepensjon i privat sektor har blitt så viktig de siste årene er pensjonsreformen som ble vedtatt av Stortinget i 2005 og som har endret hele fundamentet for alderspensjon fra Folketrygden. De nye alderspensjonene innføres gradvis og treffer for fullt kullet som er født i 1963. Konsekvensene er dramatiske. En arbeider som jobbet i 40 år kunne regne med å få rundt 54 % av lønna si i alderspensjon fra Folketrygden. 40 år tilsvarte full opptjening. Klarte du 40 år i arbeid hadde du full pott. Etter pensjonsreformen kan en  lærer eller pleiemedarbeider, som er født i 1963 og jobber i 40 år ende med et sted mellom 35 % og 45 % av lønna i alderspensjon. En elektriker født i 1990, som er utslitt ved 62 års alder kan ende med en alderspensjon ned mot 30 % av lønna. Uten en solid tjenestepensjon blir det lite å leve av for framtidas pensjonerte arbeidskraft i Norge.

Det paradoksale er at det er fellesskapet, Folketrygden, som ikke lenger tar sin del av utgiftene for å betale for arbeidskraftas alderdom. Stortinget sa gjennom pensjonsreformen at ”vi – folk i Norge i fellesskap” ikke lenger har råd til dette fellesgodet. Arbeidskjøperne er ikke interesserte i å ta regninga, for de synes arbeidskrafta allerede er for dyr. Dermed blir hver enkelt av oss sittende med oppgaven å betale for egen alderdom eller å jobbe til vi stuper.

Vi beveger oss i retning av 1800-tallet når det gjelder hvem som har ansvaret for arbeidskraftas alderdom. Pensjonsreformen bidrar til at den andelen av livet vi er arbeidskraft øker. Tidligere har utviklinga gått den andre veien - målet har vært å senke pensjonsalderen, ikke heve den. Vi har også egne uføreordninger for de som opplever at helsa svikter og i tillegg har svært mange arbeidstakere i Norge hatt tariffavtaler som har gjort det mulig å gå av tidligere hvis kroppen sier stopp. Vi har hatt gode ordninger for å ivareta menneskene som ikke lenger har arbeidskraft å selge. Nå går det motsatt vei.  

Hvis arbeidskrafta i Norge skal få en alderdom i anstendighet må vi faktisk kjempe for det igjen

Mekanismene i den nye folketrygden er sånn at de i stor grad presser oss til å være arbeidskraft lengst mulig. Det hjelper lite at loven sier at pensjonsalderen er 67 år, når systemet gir økonomisk straff til dem som ikke jobber lenger enn det. Mekanismene er også sånn at de ikke tar hensyn til om arbeidskrafta er brukt opp eller slitt ut gjennom mange år i belastende jobber. Den som må gi seg før 67 år får dramatisk lavere pensjon enn tidligere, og det hjelper ikke om de har jobbet over 40 år før kroppen var brukt opp.

Hvis arbeidskrafta i Norge skal få en alderdom i anstendighet må vi faktisk kjempe for det igjen. Vi må stå på, kreve og mobilisere for kravet om at arbeidskjøperne skal betale inn nok til fellesskapet til å sikre alles alderdom.