Klimapolitikk og arbeidsliv hånd i hånd?

Selv om flertallet av delegatene på LO-kongressen i mai 2017 tilhørte forbund som vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) mot oljeboring, vedtok kongressen et kompromiss om å støtte en konsekvensutredning. Det er kanskje slike kongressvedtak som gjør at LO av noen ses på som en bremsekloss i kampen mot farlige klimagassutslipp, særlig den delen av det politiske Norge som mener norsk petroleumsindustri er en del av det globale klimaproblemet. Kongressvedtaket, og hele LOs klimapolitiske utfordringer, kommer av at de stilles ovenfor en avveining mellom klimahensyn og sysselsetting. Det er mange og lange prosesser som fører frem til det utfallet vi så på kongressen.

Klimapolitikk og arbeidslivet

Som samfunnsgeografer er vi opptatt av hva som styrer samfunnsutviklingen. Vi søker svar på hvordan mennesker opplever verden i den konteksten de er i, hva som skjer når den konteksten endrer seg, og hvordan vi som samfunn kan ivareta mange ulike hensyn på en og samme tid. Jeg tror det er derfor vi samfunnsgeografer er opptatt av og interessert i klimaendringer og klimapolitikk. Klimaendringer og tiltak for å redusere klimagassutslipp fordrer politikk som påvirker samfunnet på alle felter. Arbeidslivet er ett av dem.

I 2011 utga Räthzel og Uzzell artikkelen Trade unions and climate change: the jobs versus environment dilemma. Tittelen på denne artikkelen ber oss gjøre en vurdering av hva som er viktigst – klima eller arbeidsplasser? Skal vi føre en politikk som tar hensyn til det beste for klodens klima på bekostning av mange tusen enkeltmenneskers arbeidssituasjon? Hva slags samfunn skaper vi da? Selvfølgelig vil vi svare ja takk begge deler – både trygge arbeidsplasser og et bærekraftig klima. En klimapolitikk som ikke tar høyde for sosiale forhold, vil ikke skape bærekraftige samfunn. De siste hundre årene har fagforeninger og arbeidere i Norge kjempet beinharde kamper for at vi skal ha de rettighetene vi har i arbeidslivet i dag. Den nordiske arbeidslivsmodellen er unik i verden, og legger grunnlaget for sosial stabilitet og mobilitet, likere muligheter og trygghet. Disse rettighetene skal ikke tas for gitt, og krever kontinuerlig kamp for å ivaretas.

I Norge er denne problemstillingen spesielt prekær ettersom en vesentlig del av norsk økonomi er basert på eksport av petroleumsprodukter som i seg selv er klimaskadelig. Mange tusen arbeidsfolk er direkte eller indirekte avhengig av denne produksjonen. Klimapolitikk vil av nødvendighet omfatte oljepolitikk, det gjelder for alle forbund. De forbundene som er kritiske til videre oljeleting med hensyn til klima legger til grunn at utslipp fra forbruk er farlig, og at olje derfor har begrenset fremtid. De forbundene som ønsker videre utvikling av olje- og gassindustrien sin klimapolitikk bygger på at norsk olje og gass slipper ut mindre CO2 ved produksjon enn eksempelvis utvinning fra tjæresand. Vi kan ikke skille oljepolitikk og klimapolitikk fra hverandre.

Selvfølgelig vil vi svare ja takk begge deler – både trygge arbeidsplasser og et bærekraftig klima.

Klimapolitikk og LO

For å forstå kongressvedtaket og hvorfor LO vedtok videre oljeboring og konsekvensutredning av LoVeSe må vi forstå LO og forbundenes tilnærminger til problemstillingen. LO som organisasjon organiserer 26 ulike fagforbund, som til sammen organiserer i de fleste sektorer i hele landet. Ettersom forbundene stort sett er delt opp etter sektorer, og klimapolitikk vil påvirke ulike sektorer på ulike måter, er resultatet svært ulik klimapolitikk fra de ulike forbundene.

EL og IT Forbundet organiserer elektrikere, elektroingeniører og andre som jobber med EL-installasjon, i tillegg til IT-folk. Deres medlemmer vil kunne få flere arbeidsplasser dersom det føres en politikk for å redusere hastigheten på petroleumsutvinning og investerer i utvikling av fornybare energikilder. Industri Energi på sin side organiserer store deler av oljearbeiderne i Norge. Klimapolitikk for å redusere hastigheten på norsk sokkel vil, uten andre politiske virkemidler, resultere i at deres arbeidsplasser forsvinner. Disse to forbundenes klimapolitikk og klimapolitiske forståelse er også svært ulik. Der Industri Energis politikk går på klimatiltak som markedsmekanismer, eksempelvis kvotehandel, og teknologiutvikling som karbonfangst og lagring, er EL og IT-forbundet mer gira på småkraftverk og redusert utvinningshastighet.

Forbundene utleder sin klimapolitikk etter hva de oppfatter er medlemmenes interesser i klimapolitikken. Medlemmenes interesser knyttes videre til sektorinteresser, som vil si at de økonomiske interessene i sektoren er en del av hva som ligger til grunn når forbundene utvikler klimapolitikk. Fra et marxistisk perspektiv kan vi oppfatte dette som å føye seg etter kapitalistiske behov. Slik politikk opprettholder og viderefører de eksisterende økonomiske strukturene i samfunnet. Samtidig er politikken i tråd med ivaretakelse av sosiale hensyn overfor de medlemmene forbundene har. Medlemmene lever av den sektoren de tilhører, og for mange kreves det omskolering å bytte sektor. Det gjør dem sosioøkonomisk avhengige av den tilknytningen de har til arbeidslivet. En av forbundenes viktigste oppgave er å kjempe for sine medlemmers interesser.

Vi kan ikke gå ut fra at grønne kapitalister er snille kapitalister som uten videre gir arbeidere sin rettmessige del av kaka.

Så hva da med forbund som organiserer i eksempelvis offentlig sektor, som NTL og Fagforbundet, hva er deres medlemmers interesser i klimapolitikk? Deres medlemmers arbeidsmarked vil ikke påvirkes direkte av klimapolitikk eller oljepolitikk. Likevel er disse forbundene blant de som mest aktive i debatten for å fase ut petroleumssektoren. Fagbevegelsen er, og har alltid vært, en politisk aktør i samfunnet, og kjempet for mer enn det som angår arbeidsmarkedspolitikk. Forbundene har også interesser i samfunnets generelle politiske utvikling. For de sistnevnte forbundene er deres klimapolitiske interesser utledet av en generell samfunnsinteresse som bygger på ideer om global solidaritet. Problemet er at dette oppleves som å gå på bekostning av arbeidere i andre sektorer. For selv om det er snakk om utfasing, vil tusenvis av arbeidere miste jobben. Det gjelder ikke bare for de som jobber offshore, men også for de mange tusen som produserer og leverer varer og tjenester til denne næringen.

Alle forbundene oppfatter klima som en samfunnspolitisk anliggende, men for noen ligger det tettere på eget arbeidsmarked i tillegg. Debatten rundt oljepolitikk og klimapolitikk i LO kompliseres av dette faktum, for selv om det ikke er atskilte politikkområder, er oljepolitikk et arbeidsmarkedsspørsmål for noen men ikke for andre. Resultatet på LO kongressen er et uttrykk for en lang og uformell tradisjon innad i LO-familien om at den gruppen som rammes av en type politikk, skal tas hensyn til i utvikling av politikk – sakseierskapsprinsippet. Dette gir forbundene tilknyttet oljesektoren et handlingsrom for å utøve aktørskap og få sine interesser gjennom, selv om de er i numerisk mindretall. Dette handler om intern solidaritet, stå skulder til skulder med sine kamerater og ta hensyn til de som er mest berørt.

Slik jeg ser det finnes det ingen lette svar på dilemmaet mellom sysselsetting og klimahensyn. Det vi vet er at Norge, og andre land, er nødt til å kutte utslipp – og det på relativt kort tid. Kanskje det globale oljemarkedet tar valget for oss, eller kanskje vi bestemmer oss for å redusere på egenhånd. Uansett, er vi nødt til å ikke miste fokus på arbeideren og de lenge opparbeida lønns- og arbeidsvilkårene vi har i Norge i dag. Faste og trygge arbeidsplasser må være normen. Vi kan ikke gå ut fra at grønne kapitalister er snille kapitalister som uten videre gir arbeidere sin rettmessige del av kaka. Ett eksempel på det motsatte, er da Fjellstrand verft ikke ønsket å benytte seg av egne ansatte som for tiden var permittert da de skulle bygge el-ferger. De ville heller leie inn billig, midlertidig arbeidskraft.