Historien om den fagforeningsdrevne grønne omstillinga i Odda

De siste fem årene har en diskusjon reist seg om buzz-frasen «grønn omstilling». Alle er enige om at grønn omstilling er noe landet behøver, men som en følge av at alle er enige er det nesten like mange definisjoner på begrepet som det er aktører i debatten. Diskusjoner om grønn omstilling i Norge har en tendens til å konsentrere seg om innovasjon og nye teknologiske løsninger. Jeg vil hevde at det er en svakhet ved diskusjonen at man ikke ser ut til å kjenne sin egen industrihistorie. Norge har allerede gjennomgått flere større industrielle omstillinger, og her er en liten bit av den historien.

Det var en gang en mellomstor bygd. Allerede på 1980-tallet gjennomførte det gamle industrisamfunnet Odda en såkalt grønn omstilling. Odda og nabobygda Tyssedal tenderte mot å være mono-industri-bygder, ved at de var svært økonomisk avhengige av få, store industrielle anlegg (Hayter 2017). Tre prosessindustrianlegg var hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, to i Odda og ett i Tyssedal. Denne industrien var svært forurensende både gjennom utslipp til vann og luft. På et punkt var Sørfjorden som de industrielle anleggene ligger langs, verdens mest forurensede fjord, og forurensningen bekymret lokalsamfunnet i stadig større grad da «klesvasken og altanen ble kullsvart», «folk nådde ikke pensjonsalder» og fisken forsvant eller ble syk.

Lokale tillitsvalgte ved en av de tre hjørnesteinsbedriftene, Norzink eller “Zinken”, var blant de bekymrede. Disse tillitsvalgte var ildsjeler med en særlig interesse for natur og miljø, og var preget av endringen i diskursen i Norge på denne tiden, hvor natur og miljø for første gang hadde fått større plass i det offentlige ordskiftet. I tiårene fram til dette punktet hadde fagbevegelsen jobbet intensivt med, og fått gjennomslag for, bedret arbeidsmiljø og HMS. Som en naturlig forlengelse av arbeidet med å forbedre arbeidsplassens indre miljø ble det viktig for noen tillitsvalgte å forbedre «ytre miljø». Et av de viktigste forslagene fra fagforeninga og lokale interesser for å bedre det ytre miljøet var å lagre avfallet fra fabrikken i fjellhaller i stedet for å dumpe disse i fjorden.

Interessemotsetninger

Mange interessemotsetninger var i spill i Odda og Tyssedal på dette tidspunktet. En av de første motsetningene man møtte på var den klassiske motsetningen mellom ivaretakelse av natur og maksimering av profitt. Bedriftsledelsen på Norzink var negative til fjellhallene og argumenterte for at disse ville bli for dyre.

Den samme argumentasjonen møtte de lokale ildsjelene da de senere opprettet organisasjonen Aksjon Rein Fjord for å jobbe “utenfor systemet” og for å knytte til seg nye allierte, og foreslo mekanismer for å begrense forurensningen fra ilmenittsmelteverket i Tyssedal. Forskjellen var stor med tanke på hvordan den lokale fagforeninga forholdt seg til denne motstanden fra bedriftsledelsen. I Tyssedal var fagforeningsledelsen enige med bedriften, og fremførte selv påstander om at «miljøinnsats kan koste arbeidsplasser». På Zinken kjøpte ikke fagforeninga disse påstandene, men argumenterte heller for at det å være i forkant på miljø ville kunne gi bedriftsmessige fordeler også i framtiden, ettersom andre bedrifter ville måtte tilpasse seg strengere miljøkrav. Bedriften ville dermed kunne få pionerfordeler (first mover advantages) (Lieberman og Montgomery 1988).

Motsetningene i hvordan fagforeningene forholdt seg til miljøtiltak på egen arbeidsplass speilet også innstillingen til miljøpolitikk i kommunestyret. Det styrende partiet, Arbeiderpartiet, motsatte seg de nye initiativene i lang tid, og Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti stilte seg positive. Fagforeningsledelsen i Tyssedal var aktive i Arbeiderpartiet, og fagforeningsledelsen på Zinken ble omtalt som «radikalere». Disse uenighetene kom også til syne i Samorganisasjonen i Odda og omegn (LO), og Samorganisasjonen lokalt kom ikke på banen som en aktør for fjellhaller før deler av ledelsen ble byttet ut med yngre og mer radikale krefter mot slutten av 1980-tallet.

Aktørskap

En viktig grunn til at den grønne omstillingen ved Norzink kunne bli en realitet var de lokale tillitsvalgtes aktørskap (agency). De tillitsvalgte på Zinken representerte arbeidstakere i forholdsvis privilegerte posisjoner (Coe og Jordhus-Lier 2010) ettersom arbeidsplassene deres var trygge og i hovedsak faste. Trusler om tapte arbeidsplasser som følge av økte miljøkostnader ble ikke oppfattet som en alvorlig trussel.

De miljøinteresserte tillitsvalgte hadde på eget initiativ skolert seg på konsekvensene av utslipp av tungmetaller, og de langsiktige konsekvensene av forskjellig deponeringsteknologi. På denne måten fant de også ut at zinkverk andre steder i Europa hadde større kostnader knyttet til avfallshåndtering enn det ville koste å etablere fjellhaller. De tillitsvalgte hadde også høy tillit hos de ansatte fordi arbeidet med å forbedre de indre HMS-forholdene allerede hadde gitt gode resultater.

En av forutsetningene for disse gjennomslagene var høy organisasjonsgrad som gav fagforeningen reell styrke og aktørskap. Trussel om streik og nedleggelse av arbeidet dersom ikke kravet om fjellhaller ble innfridd var et godt eksempel på at arbeiderne hadde stor grad av strukturelt aktørskap (Kiil og Knudsen 2016). Fagforeninga på Norzink brukte etablerte strukturer, som evnen til å forhandle med bedriftsledelsen og streikekapasiteten som i sin tid ble etablert i forbindelse med lønnsforhandlinger og forbedring av HMS, til sin fordel i kampen om fjellhaller. I Tyssedal ble de eksisterende strukturene i stor grad barrierer for utvikling og fungerte dermed som «lock-in»-mekanismer som gjorde nye ideer og retninger lite attraktive i bedriften (Coenen 2015). Lock-in ble et problem både ved at bedrifts- og fagforeningsledelsen forsterket hverandres argumenter mot miljøtiltak, og dette gjorde at det også blant lokalbefolkningen dannet seg et bilde av miljøtiltak som en trussel mot arbeidsplasser. Den tette tilknytningen til de dominerende politiske kreftene i kommunen ble også en barriere når Arbeiderpartiet var så skeptiske til nye tiltak.

Tyssedølene hadde i mange år vært utsatt for det som av mange ble sett på som et «politisk eksperiment» der aluminiumsfabrikken ble nedlagt uten at noen klare alternative arbeidsplasser var etablert eller planlagt. Mange års harde politiske kamper om etablering av ny industri og lokalbefolkningens ønske om å beholde vannkrafta i bygda kulminerte til slutt i ilmenitt-verket. Man hadde da stått i en svært utrygg økonomisk situasjon i mange år, og ønsket ikke å risikere eget levebrød. I Tysso Elektrikerforenings jubileumsbok fra 1995 står det om opprettelsen av ilmenittverket og det de kaller «redningen av Tyssedal» gjennom en etterlengtet avgjørelse at det var «en avgjørende redningsaksjon, selv om den hadde ført med seg mye støv og drit. «Bedre med ilmenitt enn ille med alt» sa hele Tyssedal i kor, med et smil om munnen» (Tysso Elektrikerforening 1995:11).

Et nytt kapittel

En trygg og forutsigbar arbeidssituasjon på Zinken, samt høy organisasjonsgrad og tillit til de tillitsvalgte gjorde i neste instans at medlemmer og tillitsvalgte hadde overskudd til å ta tak i ytre miljø. I tillegg er det tydelig at god praksis for indre miljø gjorde at arbeidstakere og bedriften lettere tenkte en forlengelse av det indre miljøet ut i det ytre. Dermed ble arbeidet for et bedret ytre miljø en aktiv del av fagforeningas kjernevirksomhet.

Manglende trygghet og forutsigbarhet for arbeidsplasser var en viktig årsak til at den grønne omstillinga kom senere til Tyssedal enn til Zinken. En slik økonomisk usikkerhet for arbeidstakerne, samt mangel på ildsjeler til å drive kampen internt gjorde at overskuddet og kapasiteten ikke var til stede for å ta kampen for fjorden. Da fagforeninga heller ikke ønsket å prioritere kampen for «det ytre miljø», men heller hevdet at denne sto i veien for arbeidsplasser, ble det nærmest umulig å føre en kamp for fjorden i Tyssedal. Forutsetningene som gjorde kampen vellykket i Odda var ikke til stede enda. I dag er det Tizir som driver smelteverk i Tyssedal. Går alt som det skal denne gangen, kan Tyssedølene skrive industrihistorie. Målsetningen er nemlig å bytte fra kull som innsatsfaktor i produksjonen til hydrogen fra vann (Mathismoen 2016). Igjen kan de vanvittige kreftene i vannet bli sentralt i et nytt kapittel i fortellingen om Tyssedal, og denne gangen kan bygda bli en viktig del av den grønne omstillinga i tungindustrien.

Empiri basert på intervjuer med fagorganiserte og undersøkelser av dokumenter og vedtak fra fagbevegelsen i Odda og Tyssedal.

Referanseliste:

Coe N. M. og Jordhus-Lier, D. C. (2010) Constrained agency? Re-evaluating the geographies of  labour, Progress in Human Geography, 35 (2)

Coenen, L., Moodysson J. og Martin, H. (2015) Path Renewal in Old Industrial Regions: Possibilities and Limitations for Regional Innovation Policy, Regional Studies, 49:5, 850-865

Hayter, R. (2017) «Single Industry Resource Towns». I Sheppard, E. og Barnes, T. J. (redaktører) A companion to Economic Geography, Blackwell Publishing Ltd., Oxford

Kiil, M.B. og Knutsen, H.M. (2016): Agency by exit. Swedish nurses and the "Not below 24,000" movement. Geoforum 70.

Lieberman, M. B. og Montgomery, D. B. (1988) First-mover advantages, Strategic Management Journal, Vol. 9, Special Issue: Strategy Content Research (Summer, 1988), pp. 41-58

Mathismoen, O. (2016) Smelteverk dropper kull - HELT FRIVILLIG, Aftenposten, 30.08.2016, tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/viten/i/xVq3Q/Smelteverk-dropper-kull--HELT-FRIVILLIG. Sist lest 16.10.2018.

Tysso Elektrikerforening (1995) 75 år, 1920-1995, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, Tyssedal.