Er det rom for arbeid i samfunnsgeografi?

Arbeidets plass i faghistorien

Ifølge The Dictionary of Human Geography kan røttene til økonomisk geografi spores tilbake til slutten av 1800-tallet, da under betegnelsen «kommersiell geografi». Den kommersielle geografien tok mål på seg å forstå hvordan naturen påvirket produksjon og sirkulasjon av varer, og å kartlegge de økonomiske relasjonene mellom ulike steder. Arbeid kom inn i dette bildet i den utstrekning det var av kommersiell interesse, det vil si som produksjonsfaktor. Et tilsvarende fokus vedvarte lenge, da den økonomiske geografien i det store og hele var fokusert på spørsmålet om optimal romlig organisering av produksjon.

Dette endret seg imidlertid betraktelig på 1970-tallet da den radikale geografien så dagens lys. De radikale geografene trakk i stor grad på marxistiske teorier, og insisterte på å forlate forståelsen av geografisk rom som en uavhengig scene hvorpå det sosiale livet spiller seg ut. Det ble snarere lagt til grunn en forståelse av geografisk rom som et produkt av sosiale relasjoner (Massey 1992). Det skjedde en videre utvikling innen økonomisk geografi med innflytelse fra poststrukturalismen, den såkalte «kulturelle vendingen» på midten av 1990-tallet. Det var på dette tidspunktet at feltet ble delt inn i “bindestreksgeografier”, med tematiske fokusområder som arbeid, forbruk, kjønn og så videre.

Forståelsen av geografisk rom som sosial konstruert ble vanlig med radikal og marxistisk geografi, hvor forståelsen var at geografisk rom ble produsert på spesifikke måter og at denne produksjonen var en integrert del av kapitalakkumulasjonen snarere enn et produkt av den (Herod 1997). Det ble også påpekt at en sentral mangel i tidligere perspektiver var et mer aktivt forhold til aktørskap. Andrew Herod, som ofte trekkes fram som grunnleggeren av arbeidsgeografien, presiserte at slik aktørskap ikke bare tilhører kapitalen og selskaper, men også arbeidstakere. Sentralt i Herods arbeidsgeografi er at arbeidstakere og deres organisasjoner ikke kun er et produkt av, og utelukkende reagerer på, bedrifters handlinger, men er aktivt involvert i å proaktivt skape det økonomiske landskapet (Herod 1997).

Det kan dermed argumenteres for at arbeid som begrep, gjennom etableringen av arbeidsgeografi, har tilført økonomisk geografi minst to viktige elementer. For det første har fokuset på arbeidstakernes aktørskap gjort at økonomiske geografer har måttet utvide sin forståelse til også å inkludere deres interesser og strategier. For det andre har det gitt ny relevans til sentrale begreper i geografien, som sted, rom og skala, fordi geografisk rom innen arbeidsgeografien blir ansett som en kilde til makt og sted, rom og skala blir åpnet for maktkamp.

Noen av oss, undertegnede inkludert, vil imidlertid reagere på Herods noe partikularistiske og materialistiske forståelse av arbeidstakeres interesser. Jeg vil argumentere for at arbeidsgeografien bør løsrives fra økonomisk geografi og videreutvikles gjennom en konsolidering av hele samfunnsgeografien rundt arbeidsbegrepet. Dette bringer oss til Marx sin kritikk av politisk økonomi. Ifølge Marx (1844) var den politiske økonomien utelukkende konsentrert om de arbeidsrelaterte forholdene til arbeiderne, det vil si at tilnærmingen ikke tok i betraktning arbeideren når hen ikke arbeidet, det vil si som et menneske ut over statusen som arbeider.

Men hva er så arbeid?

Som Offe & Wiesenthal (1980) påpeker kan ikke kjøp og salg av arbeidskraft sammenlignes med annen handel. Dette fordi arbeidskraft kun analytisk og ikke fysisk kan atskilles fra arbeideren. Det betyr at i selve arbeidsprosessen, det vil si anvendelsen av arbeidskraften, vil det faktiske utførte arbeidet være avhengig av arbeiderens aspirasjoner, motivasjon, erfaringer, interesser og velvilje. Dette står i motsetning til det forholdet at kapitalisten både fysisk og juridisk er atskilt fra kapitalen denne kontrollerer. Dette påvirker disse to aktørenes interesser. Arbeidernes interesser vil peke langt utover kapitalistens, siden arbeiderne på en og samme tid både er subjekt og objekt i handelen med arbeidskraft, mens for kapitalisten kan mesteparten av dennes interesser tilfredsstilles uavhengig av deres rolle som kapitalist. En rendyrket økonomisk geografisk tilnærming innenfor arbeidsgeografi står dermed i fare for å overse makt og den subjektive forståelsen som ligger til grunn for folks interesser. Dette er tema som er bedre teoretisert i politisk geografi. En annen viktig forutsetning er at mens agens er strukturelt betinget og relasjonell, er den ikke strukturelt determinert.

Rent økonomisk er både arbeideren og kapitalisten avhengig av å sikre egen reproduksjon på spesifikke steder, og dermed også av spesifikke romlige konfigurasjoner («spatial fixes»). Arbeidere er imidlertid uforholdsmessig avhengige også av kapitalen. Et viktig bidrag for å nyansere forståelsen av produksjonen av geografisk rom er Kevin Cox (1998) sitt begrepspar «avhengighetsrom» og «engasjementsrom». Cox argumenterer for at både kapitalister og arbeidere har sine avhengighetsrom, det vil si geografiske steder som er viktige for at de skal kunne ivareta sine interesser, og i ytterste forstand overleve. For å forsvare disse avhengighetsrommene må begge aktørene etablere engasjementsrom gjennom politisk kamp.

Slik jeg leser Cox vil arbeidere være en aktiv aktør i konstruksjonen av geografisk rom gjennom å etablere engasjementsrom for å forsvare avhengihetsrommet. Avhengighetsrommet er i sin tur basert på den romlige konfigurasjonen som er et resultat av tidligere dragkamper mellom arbeid og kapital. Denne dragkampen vil imidlertid være preget av en asymmetrisk maktrelasjon, siden arbeidere, som Marx (1844) påpekte, ikke nødvendigvis tjener på det som favoriserer kapitalisten, men alltid taper når kapitalisten taper. Arbeideres forståelse av egen skjebne hviler med andre ord både på en overordnet analyse av hvordan man best kan sikre videre kapitalakkumulasjon, og hvor villig kapitalisten er til å reinvestere merverdi slik at også arbeiderne kommer gunstig ut av det.

Vi er med dette inne på det mye diskuterte begrepet «interesse». Vi kan grovt si at kapitalister har en økonomisk interesse i å sikre framtidig kapitalakkumulasjon og økt profitt, og en politisk interesse i å opprettholde det kapitalistiske systemet som gjør dette mulig. Arbeidstakere derimot, har en økonomisk interesse i å reprodusere seg selv og i ytterste instans overleve, men hva som er deres politiske interesse er et mer omstridt spørsmål. Marxister vil her argumentere for at deres politiske interesser står i motsetning til kapitalistene, og dermed at de ligger i å velte kapitalismen som system. Her er vi inne på det marxistiske skillet mellom arbeidere som en klasse i seg selv og en klasse for seg selv. Mens klassen i seg selv er studert i økonomisk geografi, har klassen for seg selv vært gjenstand for analyser i politisk geografi. Den store forskjellen er om klasse ses på som summen av individene den utgjør, eller om den ses på som en organisasjon som er mer enn summen av bestanddelene.

Dersom vi skal forstå organisering må vi utvikle en bedre forståelse av arbeid som en sosial og politisk kraft, og hvordan enkeltarbeidere lar seg mobilisere blant annet gjennom fagforeninger. Som Offe og Wiesenthal (1980) hevder, står fagbevegelsen overfor den enorme oppgaven å organisere og mobilisere på tvers av et bredt spekter av behov, normer og virkelighetsoppfatninger. Dette mangfoldet er ikke bare utfordrende å organisere av kvantitative hensyn, men også fordi et felles minste multiplum må identifiseres gjennom kollektive prosesser. Å mobilisere arbeid som en klasse for seg selv krever å trekke på ideologier og interesser som spenner over det partikularistiske og kortsiktige som alltid vil virke splittende på ulike grupper. Som en klasse for seg selv er det videre viktig å løsrive definisjonen av egne interesser fra den allment aksepterte markeds- og kapitallogikken knyttet til lønnsomhet (Offe & Wiesenthal 1980). Dette vil også politisere kapitalisters handlinger, slik at det å disinvestere og flagge ut blir regnet som politisk på samme måte som arbeidstakeres beslutning om å tilbakeholde arbeidskraften i streikesituasjoner. Mens første situasjon regnes som handlinger basert på ren økonomisk logikk, vil sistnevnte ofte måtte forsvares fordi det antas som et aggressivt angrep på samfunnet.

Mitt argument er altså at siden arbeid står i en nødvendig relasjon til kapital, og siden begge er politiske så vel som økonomiske aktører, vil det å skille økonomisk og politisk geografi lett kunne føre til underutvikling av begge retninger. Jeg har derfor argumentert for at det å gi arbeid et tilstrekkelig stort rom i geografien, må det etableres en mer konsolidert politisk-økonomisk geografi.

Referanser:

Cox, K. 1998. Spaces of dependence, spaces of engagement and the politics of scale, or: looking for local politics. Political Geography, Vol. 17, No. 1. 1-23.

Herod, A. 1997. From a geography of labor to a labor geography: labor’s spatial fix and the geography of capitalism. Antipode, Vol. 29, No. 1. 1-21.

Massey, D. 1992. Politics and space/time. New Left Review, Vol. 196 (1992). 65-84.

Marx, K. 1844. Economic & Philosophic Manuscripts of 1844. Available at: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1844/manuscripts/preface.htm

Offe, C. & H. Wiesenthal. 1980. Two Logics of Collective Action: Theoretical Notes on Social Class and Organizational Form. Political Power and Social Theory, Vol. 1, No. 1. 67–115.