Kan Tøyen bli det nye Grünerløkka? Intervju med Tone Huse

Tone Huse sin interesse for gentrifisering begynte med forelesningene på samfunnsgeografistudiet. I 2010 skrev hun boken: Tøyengata, et nyrikt stykke Norge, hvor hun studerer hvilke konsekvenser gentrifiseringen av Gamle Oslo har hatt for Tøyengatas ulike brukere. Ideen begynte med en forelesning på Humanistisk fakultet, hvor professor i nordisk språk og litteratur, Per Thomas Andersen, pressenterte essayet ”Gaten”. Tone bodde da på Tøyen, og gikk noen dager senere gjennom Tøyengata, og fikk ideen om å bruke gata som ramme for en studie av gentrifisering. Tone sier at arbeidet hennes også var sterkt inspirert av en tekst av Tom Slater, som het: ”The Eviction of Critical Perspectives from Gentrification Research”. Artikkelen, forteller Tone, kritiserte gentrifiseringsforskningen for å bli for orientert mot de som gentrifiserer og hva deres preferanser er, fremfor å ta innover seg at folk støtes ut. Hun ønsket å få fram hvilke konsekvenser gentrifiseringen har for dem som opplever de negative konsekvensene av at boligprisene stiger. Det var også viktig å skrive boka slik at den var tilgjengelig for andre enn dem med kjennskap til forskningsfeltet. I dag har vi flere eksempler på gentrifisering i Oslo, Grünerløkka står kanskje som det klareste eksempelet. 

Hva er det negative ved gentrifisering, Tone?

- Tradisjonelt har områder som gentrifiseres vært befolket av folk med lavere inntekt, og da gjerne hatt en høyere andel sosiale problemer enn mer velstående områder av byen. Gentrifisering kan, slik den har utfoldet seg i Oslo, beskrives som å bedrive byutvikling gjennom beboerutskiftning. Kommunens politikere har stolt fremhevet bedret levekårsstatistikk for Oslo indre øst, men dette har i stor grad skjedd ved at mer velstående folk har flyttet inn, mens de med lavere inntekt har flyttet ut. Fremfor å forbedre byområdene på vegne av menneskene som allerede bor der, så har man altså lagt til rette for at middelklassen skulle flytte inn. Ja, Tøyengata hadde sine sosiale problemer, men det var også en relativt stabil beboersammensetning, og et sterkt lokalmiljø. 
 

"Bedre for hvem? Bedre for de som har mer kapital og har mulighet til å kjøpe seg inn i området?"

Tone forklarer at frem til byfornyelsen, som ble satt i gang på 1980-tallet, var boligene i Oslo indre øst generelt i svært dårlig stand. De fleste var leietakere, og mange hadde svært dårlig råd. I utgangspunktet skulle man rehabilitere for dem som allerede bodde der, men på grunn av mange ting – underfinansiering av byfornyelsen, liberalisering av boligmarkedet og en stadig stigende rente – endte man opp med at mange ble tvunget til flytte ut. Så, på 1990-tallet, ble faktisk gentrifisering et uttalt mål for kommunen. 

- Man skifter ut menneskene, og på den måten reduseres fattigdommen i området. Da har man en ide om at man har gjort ting bedre. Mitt spørsmål er da: Bedre for hvem? Bedre for de som har mer kapital og har mulighet til å kjøpe seg inn i området? Og hvor blir det av de som er støtt ut? Får de det bedre, eller verre? Det vet vi – både i Norge og i den internasjonale forskningen – veldig lite om. 

Hvordan startet gentrifiseringen i Oslo?

- Byfornyelsen var startskuddet for gentrifiseringen av Gamle Oslo. Det byfornyelsesselskapet gjorde var at de gikk inn og kjøpte gårder som var eid av utleiere, som gjerne hadde latt gårdene forfalle i flere tiår. Gårdene skulle pusses opp, og deretter selges til ny eller samme beboer, slik at fornyelsesseskapet gikk i null. Dermed var det Oslo’s fattigste beboere som ble sittende igjen med kostnaden for et tiår med forfall. Man skulle ha subsidiert byfornyelsen i mye større grad, så hadde fordelingen blitt mer rettferdig enn det den ble.
 

"Vi har et av de mest liberale boligmarkedene i Europa. Det er kun lommeboka som rår, og leietakere har liten beskyttelse."

Hvordan er situasjonen i dag?

- Sitasjonen i dag er en helt annen siden byfornyelsen. Utover 1980-tallet ble boligmarkedet veldig liberalisert, vi har et av de mest liberale boligmarkedene i Europa. Det er kun lommeboka som rår, og leietakere har liten beskyttelse. 

I motsetning til når man kjøper leilighet i for eksempel Stockholm, der er det kø-tid som avgjør om du får leiligheten (stockholm.se), er det altså utelukkende personlig økonomi som avgjør hvilken sikkerhet du har i det norske boligmarkedet. De kommunale boligene er relativt få, og er ofte uønsket av nærmiljøet. Tone peker også på at leietakere i Norge i dag kun har treårskontrakter, og er prisgitt markedet når leiekontrakten går ut, slik at utleier kan sette opp leien. Selv om det ikke var fravær av dette før heller, var det et mer komplisert system og mange flere ulike ordninger. Hun mener imidlertid at vi mangler alternativer til å eie, og at vi trenger utleiemodeller som ikke er bundet opp i det private boligmarkedet.

Hvorfor er disse alternativene viktig?

- Et trygt og stabilt hjem er, for de aller fleste, en forutsetning for et godt liv. Du har et helt annet utgangspunkt om du har et sted hvor du kan være trygg på å få bli, hvor du kan knytte kontakter lokalmiljøet, og vet at ungene dine kan fortsette på den skolen de går på. Og slik situasjonen er i Oslo i dag, er det nok dessverre mange ufrivillige nomader på leiemarkedet. 

Hvordan påvirker gentrifiseringen boligmarkedet?

- Slik utviklingen har vært de siste årene skjer nok den viktigste effekten av gentrifiseringen egentlig i andre bydeler – og byer – enn i Oslo indre øst. For om det var her gentrifiseringen på mange måter startet, så har du nå nådd et punkt hvor folk med lav inntekt ikke kan kjøpe. De vil derfor se til andre steder i og rundt Oslo, og det blir økt press der. Dette mangler det studier på, det burde vært utført en større studie på Osloregionen, om hvordan de ulike boligmarkedene henger sammen. Det har lenge vært en trend at folk som jobber i Oslo flytter ut av byen og pendler inn fra, for eksempel Drammen, Fredrikstad, og Ski. Dette er ikke nødvendigvis negativt, så lenge man har gode kollektive forbindelser, og ikke pendlerbyrden blir for stor. Men det blir et problem dersom Oslo blir så dyrt at lærere, sykepleiere og andre vitale yrkesgrupper som tradisjonelt ikke har vært høytlønnet ikke kan bo i nærheten av der de jobber. Det blir litt londontilstander. 

Til slutt et siste spørsmål: Kan Tøyen bli den nye Grünerløkka?

- Tøyen torg har gjort et ganske stort sprang i den retningen, om man ser på hva slags type tilbud man har der nå, som hvilke type forretninger som finnes der og prisnivået på de. Tøyen har likevel sin egen særegenhet, og det er mange folk i nærmiljøet jobber veldig aktivt for at det ikke skal bli et klassesegregert samfunn. Hvem vet, kanskje begynner Oslo-folk å få nok av kommersialisering og overflatiske trender?