”Husk – det er våre hjem det gjelder” – Grünerløkka leieboerforenings kamp mot gentrifisering 1970 – 1977

En forvandlet bydel

Mange vil nok i dag hevde at Grünerløkka er det mest hippe og ungdommelige området i Oslo. Langs bydelens hovedgjennomfartsåre – Thorvald Meyers gate – ligger utesteder, restauranter, designbutikker og spesialforretninger tett i tett i femetasjes kasernegårder bygget på slutten av attenhundretallet. I sommermånedene er det ikke uvanlig å se områdets mange parker mer eller mindre overfylt av unge mennesker, og en tur innom en dagligvarehandel kan oppleves som til forveksling likt et besøk i ølutsalget på campingområdet til en musikkfestival. Men det er ikke bare i ølkøen det er trangt om plassen: Om bydelen på gateplan kan karakteriseres som folksom, må boligmarkedet oppleves som nærmest klaustrofobisk. Med en gjennomsnittlig kvadratmeterpris på 68.000 kroner er Grünerløkka i dag et av de mest attraktive områdene i Oslo. 

Forfall og saneringsplaner

Går en noen få tiår tilbake i tid var ’Løkkas’ status en ganske annen. Så sent som på åttitallet manglet så mye som 10 % av bydelens innbyggere innlagt varmtvann og vannklosett, og det var ikke uvanlig å karakterisere forholdene i bydelen som slumlignende. Attpåtil ble bygningsmassen ansett for å være såpass utdatert at bystyret allerede i 1938 og 1939 hadde fattet vedtak om at store deler av Grünerløkka skulle jevnes med jorden for at det i de gamle kasernegårdenes sted skulle det bygges moderne lamellblokker med tosifrede antall etasjer. Saneringsvedtaket førte lite overaskende til at det fra gårdeiernes side fantes liten vilje til å legge ned investeringer i den eksisterende bebyggelsen. Det hjalp heller ikke på investeringslysten at saneringsvedtakene fra 1938 og 39 ble bekreftet gjennom suksessive bystyrevedtak i 1947, 1968, 1971 og 1973. I vedtaket som ble gjort i 1968 ble det attpåtil bestemt at en motorveitrasé skulle legges tvers gjennom bydelen, og det ble med det samme innført forbud mot oppføring av ny bebyggelse¹. 
 

"Saneringsvedtaket førte lite overaskende til at det fra gårdeiernes side fantes liten vilje til å legge ned investeringer i den eksisterende bebyggelsen."
 

Det at saneringspøkelset ble hengende over bydelen i de tre første tiårene etter andre verdenskrig bidro sterkt til at boligmassen på Grünerløkka gjennomgikk et forfall som er blitt beskrevet som en ren forslummingsprosess. Behovet for fornyelse av bydelen fremstod derfor på 1960- og 70 – tallet som prekært.²

I bystyret hersket det tverrpolitisk enighet om saneringsplanene, og den politiske opposisjonen mot planene var begrenset til noen få venstresiderepresentanter fra Sosialistisk folkeparti og Rød valgallianse, som ønsket fornyelse av den eksisterende bebyggelsen fremfor sanering og nybygg. Til tross for lite motstand i bystyret, var situasjonen en annen blant bydelens beboere, og saneringsplanene ble gjenstand for sterk misnøye blant mange av disse. Denne misnøyen skulle komme til uttrykk blant annet gjennom Grünerløkka leieboerforening.

Grünerløkka leieboerforening og saneringsmotstand

Grünerløkka leieboerforening ble til som resultat av et folkemøte i desember 1970. Foreningen ble formelt konstituert i februar 1971, og talte da over fire hundre medlemmer, hvorav de fleste var leieboere i bydelen. Sentralt i opprettelsen av foreningen stod sammen med leieboerne en gruppe arkitektstudenter kjent som ”Grünergruppa”. Grünergruppa var tydelig influert av marxistisk tankegods, og publiserte blant annet en diplomoppgave om Grünerløkka hvor det eksplisitt fremføres at diplomprosjektets hovedmål er å bidra til å ”organisere en leieboerfront” i bydelen.

Hvorfor motsatte Grünerløkka leieboerforening seg saneringsplanene? Foreningens hovedargument mot sanering og nybygg var at en stor del av leieboerne i bydelen ikke ville komme til å ha evne til å betjene de økte bokostnadene som var forventet ved nybygg. I følge foreningen ville de totale utgiftene ved sanering og nybygg bli tre ganger så høye som ved rehabilitering av den eksisterende boligmassen, noe som ville gi såpass forhøyede bokostnader at en betydelig andel av beboerne ville bli tvunget til å flytte til andre deler av byen.3

Et annet argument mot sanering var at mange av beboerne følte tilhørighet til både det fysiske og det sosiale miljøet i bydelen. I utgivelsen «Håndbok for leieboere i eldre saneringstruede bydeler», utgitt av Grünerløkka leieboerforening og Juss-buss i 1972, advares leseren om at «Dersom du flytter til en drabantby, vil du havne i et sterilt miljø. Langt vekk fra de venner og det miljø du kjente».⁴ I en uttalelse fra foreningens landsmøte i 1972 beskrives således drabantbyene som «umenneskelige».⁵

Bevaring og beboereie 

Som alternativ til sanering og nybygg krevde leieboerforeningen at boligene skulle overføres til beboernes eie, og at kommunen skulle stille med en lånepolitikk som tilrettela for utbedring og modernisering av den eksisterende boligmassen. I foreningens program fra konstitueringsmøtet i 1971 ble det vedtatt fire hovedmål⁶

- Arbeide for at saneringsplanene oppheves til fordel for gradvis byfornyelse og modernisering.

- Arbeide for at gårdene overføres til leieboerne.

- Arbeide for innføring av borettslag.

- Arbeide for endringer i kommunens lånepolitikk slik at forholdene kan bli lagt til rette for overføring av gårder samt oppussing og modernisering.

Mens det første målet kan sies å være defensivt da det fokuserer på å stanse uønskede utviklingsplaner, kan de tre siste sies å være offensive da de søker positive forandringer utover status quo.

Mens det i den første hovedmålsettingen er kommunen som er antagonist, er det for de tre siste gårdeieren. For leieboerforeningen var private gårdeiere å anse som kapitalister som i stedet for å utbytte arbeidere på arbeidsplassen heller utbyttet leietagere i leiemarkedet. Ikke helt ulikt hvordan kapitalisten i følge Marx arbeidsverditeori utbytter arbeiderne på arbeidsplassen ved å betale mindre for arbeiderens arbeidskraft enn verdien arbeidskraften produserer for kapitalisten, utbytter gårdeieren leietakeren ved å sette leien høyere enn kostnadene hen har ved erverv og vedlikehold av boligmassen. I en uttalelse fra foreningens generalforsamling i 1972⁷ uttrykkes dette synet gjennom referanse til daværende finansminister Trygve Brattelis berømte 1951-uttalelse om bolig som næringsdrift:⁸

For meg er dette et prinsipielt spørsmål, og jeg vil gjøre det tindrende klart. I det moderne samfunn er det visse områder hvor det drives privat næringsdrift, og andre områder hvor det ikke lenger drives privat næringsdrift, eller hvor den er under avvikling, og jeg for mitt ved kommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem.

Med beboereie i form av borettslag kunne en i følge foreningens syn kutte det utbyttende leddet og oppheve interessemotsetningen mellom gårdeier og leieboer. 

Foreningens kampmidler

I kampen mot sanering gjorde leieboerforeningen bruk av ulike typer kampmidler. Disse kan deles inn i tre hovedkategorier: 1. Propaganda 2. Formelle protester og 3. Direkte aksjon. 

"For leieboerforeningen var private gårdeiere å anse som kapitalis- ter som i stedet for å utbytte arbeidere på arbeidsplassen heller utbyttet leietagere i leiemarkedet."

Opplysningsarbeid og spredning av propaganda virker å ha vært den primære delen av foreningens virksomhet. Foreningen etablerte kontorer i bydelen som ledd i å informere beboere om kommunens planer og for å forsøke å mobilisere disse til utarbeidelse av alternative planer. Det ble også utgitt ulike former for skriftlig materiell, deriblant en medlemsavis under navnet «Grünerposten» og en «Håndbok for beboere i eldre saneringstruede strøk». Sistnevnte fikk fjernsynsomtale i NRK-programmet «I søkelyset».⁹

Foreningen agerte også gjennom etablerte kanaler, slik som gjennom å levere formelle protester mot kommunens planer. Et eksempel på dette er at foreningens landsmøte i 1972 oversendte formannskapet i Oslo kommune tre uttalelser vedrørende planene for bydelen, dog uten å få gehør for sine synspunkter.¹⁰ 

Sist, men ikke minst, fikk motstanden også uttrykk i direkte aksjoner. I januar 1976 okkuperte aksjonister fra leieboerforeningen deler av en kommunal gård i Fossveien 1 som var planlagt sanert. Denne gården ble holdt til i alle fall 1978.¹¹ I oktober 1977 ble tre ungdommer tilhørende foreningen i Oslo Byrett dømt til bøter for ulovlig husokkupasjon etter å ha okkupert deler av Markveien 35 over en periode på i overkant av to måneder høsten året i forveien. 

Saneringsplanene skrotes

I 1977 ble saneringspøkelset som i nesten førti år hadde hjemsøkt Grünerløkka fordrevet en gang for alle. Saneringsloven ble dette året avskaffet til fordel for ”Lov om fornyelse av tettbebygde strøk” og saneringsplanen for Grünerløkka vek plass for planer om rehabilitering.¹²

Hvilken rolle den folkelige motstanden spilte i å få bystyret til å oppgi saneringsplanene er vanskelig å avgjøre. Folkelig motstand i form av lokale beboerforeninger trekkes av flere historikere frem som medvirkende årsak til skrotingen,¹³ men vel så mye vekt legges gjerne på overordnede endringer i synet på byplanlegging. Byplanleggingshistorikeren Peter Hall hevder at det internasjonalt skjedde et brudd i synet på planlegging på syttitallet, ved at de funksjonalistiske og modernistiske idealene forbundet med etterkrigstidens byplanlegging ble satt spørsmål ved, og bevaring av eldre bebyggelse og bymiljø fikk i en helt annen prioritet enn tidligere.¹⁴
 

Slaget ble vunnet, men bydelen tapt

Da det var trusselen om fordrivelse som fremstår som Grünerløkka leieboerforenings primære motivasjon for å gå i opposisjon mot saneringsplanene, ville nok foreningens motstand mot sanering i dag blitt omtalt som motstand mot gentrifisering. Som vi har sett, vant foreningen kampen mot sanering. Samtidig har endringene Grünerløkka har gjennomgått i tiårene etter skrotingen av saneringsplanene gjort at bydelen i en norsk kontekst er blitt selve erkeeksempelet på gentrifisering. Dagens Grünerløkka har således lite til felles med den sosialistiske bydelen Grünerløkka Leieboerforening søkte å realisere. Slaget ble vunnet, men kampen om bydelen tapt. 

Sluttnoter

1. Gjennom vedtak av reguleringsplaner og saner- ingssaker. Tobias 3/94 https://www.oslo.kommune.no/OBA/ tobias/tobiasartikler/t3943.htm (sist besøkt 20.05.15).

2. Rådende oppfatning. Se til eksempel Hvattum 1972.

3. Hvattum m.fl. 1972

4. Juss-buss og Grünerløkka Leieboerforening 1972

5. Uttalelse om saneringsvedtaket. Generalforsam- ling i Grünerløkka Leieboerforening 17.02.72.

6. Fra første nummer av foreningens eget blad «Grünerposten». Faksimile i Hvattum m. . 17.02.72

7. Uttalelse om forkjøpsrett til leiegårder. Generalfor- samling i Grünerløkka Leieboerforening 17.02.72.

8. Bratteli siteres i NOVA-rapport 1 2006, s 15. http:// www.nova.no/asset/2528/1/2528_1.pdf (sist besøkt 19.05.15).

9.  VG. 18.12.72

10. Svar fra Oslo kommune på uttalselsene fra Gener-

alforsamlingen i Grünerløkka Leieboerforening, 17.02.72

11. VG. 29.07.78

12. Benum 1994

13. Benum 1994, Hansen 2004

14. Hall 2002

Referanser

Benum, Edgeir. (1994): Byråkratienes by: fra 1948 til våre dager. Oslo, Cappelen.

Hall, Peter. Cities of Tomorrow. (2002): Cities of Tomorrow: An Intellectual History of Urban Planning and Design in the Twentieth Century. London, Wiley-Blackwell.

Hansen, Lars Emil. (2004): Bydelen som "skiftet ham": kulturhistoriske bilder av 1900-tallets Grünerløkka: en studie av Grünerløkkas diskursive og symbolske forvandling på 1900-tallet. Masteroppgave ved Universitetet i Oslo.

Hvattum, Martens og Kjellstad. (1972): Grunerløkka – en saneringsmoden bydel? Diplomoppgave ved Arkitektshøyskolen i Oslo.

Juss-buss og Grünerløkka Leieboerforening. (1972): Håndbok for leieboere i eldre saneringstruede bydeler. Oslo, Foreningen.

Myhre, Jan Eivind. (1990): Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900. Oslo, Cappelen.