«Kan vi redde én, da redder vi én. Kan vi hjelpe litt, da hjelper vi litt.»

Journalisten var Wang Deqin, en av Kinas mest kjente kritiske journalister. Gruvearbeideren døde noen år senere, men han var ikke den eneste kines-iske arbeideren som lider av pneumokoniose, en dødelig lungesykdom som blir utløst av langvarig kontakt med støv i for eksempel gruver og fabrikker. I følge offisielle tall er det over 600.000 lungesyke arbeidere i Kina, men mange antar at mørketallene er store på grunn av underrapportering, slik at det reelle tallet er mye høyere.

• Her kan du laste ned hele utgaven av Samfunnsgeografen, inkludert artikkelen du nå leser, som pdf-fil.

I 2009 ble Wang bedt om å hjelpe en gruppe lungesyke arbeidere med å få oppmerksomhet i media. Lokale media hadde fått forbud mot å skrive om saken, og arbeiderne håpet at Wang, som jobbet som journalist i en annen del av landet, kunne bidra. Saken ble til slutt publisert i en annen avis, men avisartikkelen kunne ikke redde arbeiderne, som var døende. Det var da Wang bestemte seg for å bruke sosiale medier for å informere om og hjelpe lungesyke arbeidere. I dag har Wang over 420.000 følgere på sin Weibo-konto, og Love Save Pneumoconiosis, organisasjonen han har dannet for å hjelpe lungesyke arbeidere, har eksistert i snart to år.

Weibo betyr «mikroblogg» på kinesisk og tilsvarer Twitter, som er blokkert i Kina. På Weibo poster Wang og hans nettverk av frivillige medarbeidere flere titalls meldinger hver dag. De sprer informasjon om pneumokoniose og tilsvarende yrkessykdommer, og de legger ut historier om hverdagen til lungesyke arbeidere; historier preget av lidelse, fattigdom og elendighet. Lungesyke arbeidere kommer som regel fra fattigslige kår, og når sykdommen gjør dem arbeidsuføre blir det vanskelig for hele familien å få endene til å møtes. I tillegg kommer utgifter til sykehusopphold og medisiner, kostnader som i mange tilfeller ikke blir dekket av arbeidsgiver eller lokale myndigheter. Love Save Pneumoconiosis samler derfor inn penger fra vanlige kinesere for å støtte arbeiderne økonomisk. Så langt har organisasjonen samlet inn over hundre millioner norske kroner, og hjulpet flere hundre lungesyke arbeidere under mottoet – Kan vi redde én, da redder vi én. Kan vi hjelpe litt, da hjelper vi litt.

Hvilken interesse har så alt dette for meg som samfunnsgeograf? Love Save Pneumoconiosis er et av casene jeg studerer i mitt doktorgradsprosjekt om migrantarbeidere, sivilsamfunn og media i Kina. Jeg analyserer hvordan organisasjonen mobiliserer, med et spesielt fokus på hvordan sosiale media brukes til å skape oppmerksomhet om lungesyke arbeideres sak, og hvordan lungesyke arbeidere fremstilles for å skape medfølelse og solidaritet blant nettbrukere. Mobilisering dreier seg ikke bare om handlinger og hva man gjør, men vel så mye om å mobilisere ord og ideer, og det er denne andre formen for mobilisering som jeg er spesielt interessert i å utforske.