Det globale økonomiske tyngdepunktet forskyves stadig fra nord mot sør. Etter finanskrisa strekker en stadig større andel av globale verdikjeder seg mellom utviklingsland. Den globale produksjonen er i økende grad rettet mot forbrukere i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Ofte kontrolleres hverken design, finansiering, produksjon, markedsføring eller distribusjon av europeiske og nord-amerikanske selskaper. Hva betyr dette for oss geografer?
Når verdensøkonomien forandrer seg, trenger vi nye verktøy for å forstå den. Markedene i land i sør er ofte svakt regulert av offisielle lover og institusjoner. Uformelle nettverk og tillitsrelasjoner erstatter gjerne juridisk bindende kontrakter. Det er mange aktører i alle ledd, men de opererer med begrenset kapital og svært knappe marginer. For å forstå hvordan denne delen av verdensøkonomien er organisert, gjør jeg feltarbeid blant produsenter og eksportører i Kina.
Finanskrisa førte til lavere etterspørsel etter kinesiske varer i Vesten. Afrika har blitt et viktigere marked, og kinesiske fabrikker er mer villige til å tilpasse varene til afrikanske forbrukere. Jeg ønsker å finne ut hvilke konsekvenser endringene i den globale etterspørselen har for organiseringen av vareproduksjon i Kina. For å forstå dette må jeg studere hele kjeden, fra design til forbruker.
Dataene jeg samler inn vil jeg bruke til å konfrontere dagens teorier. En gjennomgang av de siste årgangene av de viktigste tidsskriftene i økonomisk geografi – Economic Geography og Journal of Economic Geography – gir oss lite stoff fra utviklingsland. Vi mangler derfor både empirisk kunnskap og teoretiske refleksjoner som kan gjøre oss i stand til å forstå de kvalitative forandringene som kommer i kjølvannet av at sør-sør-handelen øker.
Teoretisk og metodologisk nyskaping henger ofte tett sammen. Alle som jobber med Kina er kjent med problemene knyttet til upålitelig statistikk. De samme utfordringene møter man når man skal skaffe til veie informasjon i de afrikanske landene som utgjør sluttmarkedene for den kinesisk eksporten. I tillegg er det både på kinesisk og afrikansk side gjerne langt mellom formell lovgivning og faktisk praksis.
Innen økonomisk geografi har statistikk, årsrapporter og intervjuer med personer som er sentralt plassert i bedrifter og byråkrati vært sentrale informasjonskilder. I min forskning ville slike metoder gitt svært ufullstendig informasjon. Derfor har jeg valgt å studere globale verdikjeder ved hjelp av etno-grafiske metoder. Samfunnsgeografi er et fag som gir rom for å være pragmatisk i metodevalgene. Det er også stor aksept for å bruke teori hentet fra andre samfunnsvitenskapelige fag. Dette er en viktig styrke når vi gjennom faget vårt prøver å besvare de store spørsmålene om hvordan verden er skrudd sammen.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere