Forskning på forstaden

Da byggingen av forsteder og middelklassens flukt fra de sentrale delene av nordamerikanske storbyer skjøt fart i årene etter andre verdenskrig, ble forstaden som fenomen kritisert, særlig av datidens intellektuelle urbane elite. For eksempel hevdet byteoretikeren Lewis Mumford (1961) at forstedene representerte en ny fremmedgjørende samfunnsform, bestående av nærmest identiske hus, som dannet ensformige mønstre langs likeartede veier, i treløse landskap, bebodd av mennesker fra samme sosiale klasse, med samme inntekt, i samme aldersgruppe, som så på de samme TV-programmene, og spiste den samme smakløse og prefabrikkerte maten fra de samme fryserne.

Senere har den fortsatte suburbaniseringen som har spredt byene tynt utover landskapet, såkalt ”urban sprawl”, blitt kritisert for å skape store reiseavstander og bilavhengighet. Bedre økonomi, veiutbygging og økt bilhold gjorde det mulig å bosette seg i stadig større avstand til bykjernen, der arbeidsplassene tradisjonelt lå. Dette nye lokaliseringsmønsteret gjorde i sin tur forstadsbeboerne stadig mer avhengige av bilen til daglige gjøremål. Dermed ble det etablert en slags ”ond sirkel”, som var særlig tydelig i nordamerikanske byer.

Det er liten tvil om at mange av forstedene, og mye av forstadslivet, har problematiske sider som hindrer arbeidet med en mer bærekraftig byutvikling. Dessuten har forstadsutbyggingen bidratt til sosial segregasjon og, på ulike måter, en større avstand mellom ulike grupper i samfunnet. Men den generaliseringen som forstaden har vært gjenstand for, både når det gjelder fysisk form, funksjoner og sosialt liv, har dekket over en stor variasjon, og den faglige diskusjonen har ofte vært unyansert. Helt fra de første forstedene oppstod, for eksempel utenfor middelalderbyenes murer, har forstedene vært ulike og befolket av mennesker fra ulike lag og klasser i samfunnet (Røe 2009). Og rundt industrialismens byer på 1800-tallet fantes arbeiderforsteder, så vel som middelklasse- og overklasseforsteder. Og mye tyder på at denne differensieringen i ulike typer forsteder bare øker. Det peker for eksempel Hansen og Brattbakk (2005) på i sin undersøkelse av Oslo.

Mye av dagens forskning på forsteder dreier seg om å kartlegge denne variasjonen, og de tydeligste utviklingstrekkene. Samtidig er det viktig å få avdekket endringer i fysisk form, i befolkningssammensetning og i kultur og livsstil. Det er ikke bare byforskere, som Paul Knox (2008), som i økende grad er opptatt av forstedene, men også byplanleggerne, noe Groruddalssatsingen er et eksempel på. Viktige spørsmål som kan stilles er: Hvilke forstadsområder opplever sosiale problemer og miljømessig degradering? Hvilke sammenhenger er det mellom gentrifisering i sentrale deler av byen og sosiale endringer i forstedene? Skjer det gentrifisering i forstedene? Hvordan oppleves den dobbelte marginaliseringen som skjer når ressurssvake grupper blir presset ut av boligmarkedet i sentrale deler av byen, til forsteder og ytterkanter med dårlig infrastruktur? Hvordan kan forstadsbeboerne gjøres mindre avhengige av personbiler? Hva innebærer det at forstedene og forstadssentrene urbaniseres, slik at de inngår i en polysentrisk bystruktur?

Dette er bakgrunnen for at vi på instituttet har rettet søkelyset mot Oslos forsteder. I forskningsprosjektet ”Suburbanisme i Osloregionen” ønsker vi å kartlegge og beskrive ulike forstadstyper og hvordan disse fungerer som bo- og leveområder. Dessuten undersøker vi hvordan forstedene har endret seg de siste tiårene og hvilke drivkrefter som ligger bak. Vi spør for eksempel om det skjer endringer i byområdets ytterkanter som bidrar til å forskyve Osloregionens økonomiske og sosiale tyngdepunkter til mer perifere steder som Jessheim, eller halv-perifere steder som Sandvika og Nydalen? Hva innebærer disse endringene? Dette prosjektet har involvert flere masterstudenter som har skrevet og skriver oppgaver på bakgrunn av case-studier i blant annet Vestby, Langhus, Rykkinn og Snarøya. Fordi dette prosjektet også handler om hvordan Osloforstaden er framstilt og representert i litteratur, media og film, er dette også et tema i noen av masteroppgavene.

Selv om det er mange ulike typer forsteder, representerer suburbaniseringen ufordringer med fellestrekk på tvers av landegrensene. Det er derfor interessant å undersøke internasjonale likhetstrekk så vel som forskjeller. Arbeidet med prosjektet ”Suburbanisme i Osloregionen” er knyttet til et større internasjonalt forskningsprosjekt, ”Global Suburbanism”, ledet av City Institute ved University of York, i Toronto. I dette prosjektet, som inkluderer alt fra gated communities i California til drabantbyer i europeiske byer og indiske byers ytterkanter, studeres ulike typer forsteder og forstadsliv, og styringsutfordringer knyttet til sosiale forhold og miljø (York University 2011). Oslo er én case (den eneste skandinaviske) i dette prosjektet, og skal presenteres i en bok om europeisk suburbanisme. Den interaktive filmen ”Highrise” (http://highrise.nfb.ca/) er laget som en del av prosjektet, og presenterer noen av de aktuelle problemstillingene.

Drivkreftene bak forstedenes endringer er mange, men én innfallsport til å forstå de sosiale og kulturelle endringene er å studere flytteprosesser. Ulike befolkningsgruppers flytting mellom bykjernen og forstedene, og mellom ulike typer forsteder i Osloregionen, har vært debattert i det siste. Innvandrere flytter fra bykjernen til forstedene, og det har vært hevdet at såkalte etniske norske barnefamilier flytter ut av innvandrertette forstadsområder. Hvilke faktorer betyr noe i slike prosesser? Dreier det seg om sosiale nettverk og skoletilbud? Har områdekvaliteter og økonomi betydning? Vi har gode data fra Statistisk sentralbyrå når det gjelder flytting på et aggregert nivå, mellom steder i byregionen. Men vi vet for lite om hvorfor folk egentlig flytter. Det er få kvalitative data, basert på intervjuer med individer som flytter. Dette skal vi finne mer ut om i samarbeid med Høgskolen i Oslo i et forskningsprosjekt om flytteprosesser og flyttemotiver. Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo har lyst ut stipender til de som deltar i prosjektet. Og i løpet av våren 2011 skal fire masterstudenter, i både sosiologi og samfunnsgeografi, gjøre intervjuer med bosatte i utvalgte boligområder i Osloregionen, samt av eiendomsmeglere og planleggere med kjennskap til områdene. Prosjektet vil også bidra til å kaste lys over endringsprosessene i Oslos forsteder.

Forskningen på forsteder har et langsiktig perspektiv. Prosjektet ”Global Suburbanism” avsluttes formelt i 2017. Men de endringene som forstedene gjennomgår og de utfordringene man står overfor er så viktige at det bør etableres et tverrfaglig forskningsmiljø som setter søkelyset på ”forstaden”. Vi er i gang med å bygge opp relasjoner og aktiviteter som kan bidra til dette. Dere studenter har en viktig rolle her, både når det gjelder å forske på temaet i masteroppgaver, og når det gjelder å bidra med kunnskap i bypolitikk og -planlegging, hvor de fleste av dere kommer til å arbeide etter endt studietid.

Referanser

Hansen, T. og Brattbakk, I. 2005. Drabantbyene – bedre enn sitt rykte? I R. Barlindhaug (red.) Storbyens boligmarked. Drivkrefter, rammebetingelser og handlingsvalg. Spartacus, Oslo

York University. 2011. Global suburbanisms: governance, land, and infrastructure in the 21st century. http://www.yorku.ca/city/Projects/GlobalSuburbanism.html. Lest 21.03.2011.

Knox, P. 2008. Metroburbia, USA. Rutgers University Press. New Brunswick.

Mumford,L. 1961.The city in history: Its origins, its transformations, and its prospects. Harcourt, Brace & World, New York.

Røe, P. G. 2009. Forstaden som sted. I N. G. Berg, Jørgensen, S., Karlsen, A. and Aase, A. (red.) Mennesker og steder i samspill. Tapir akademisk forlag, Trondheim.