Moral og institusjoner: debatten mellom Geoffrey Hodgson og Douglas North

For liberale og konservative tenkere følger moral implisitt av markedet. Det er umoralsk å ikke gi individet autonomi over eiendom, yrkesvalg, økonomi og handelspartnere. Vi kan derfor slå fast at det er moralsk å ha et marked. Det betyr selvsagt ikke at aktørene i markedet bestandig handler moralsk. Vi må altså skille mellom to aspekter når vi snakker om ”marked og moral”. Markedet som moralsk system på den ene siden og individer som potensielt både moralske og umoralske økonomiske aktører på den andre.

Insentivenes makt
En av de viktigste oppgavene for markedsorienterte politikere burde derfor være å skape insentiver som øker sannsynligheten for at økonomiske aktører handler moralsk. For å si som Warren Buffet-kollega Charlie Munger: ”Incentives are superpowers.” Libertinerdronningen Ayn Rand hevdet hardnakket at det eneste effektive insentivet mot umoralske, økonomiske handlinger er å fjerne all offentlig inngripen – i både individers og bedrifters økonomi. Hennes resonnement er at den som ikke føler seg snytt heller ikke vil snyte på andre.

I sine glansdager var tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan tilbøyelig til å mene det samme som Rand, men innrømmet i oktober 2008 at selv om økonomisk frihet ikke er synonymt med grådighet er det nok heller ingen iboende motsetning mellom de to. Greenspan måtte i tillegg vedgå at rasjonalitet og grådighet er inkompatible størrelser. Om vi legger i begrepet grådighet at det følger en viss indre ubalanse og irrasjonalitet med å være overdrevent opptatt av materiell velstand, kan det altså ikke være slik at greed is good. Under den forutsetning at grådighet leder til umoralsk, økonomisk atferd, er altså ikke markedets frihet alene nok til å generere moralske aktører.

Formelle og uformelle institusjoner
Selv når ytre faktorer tilsynelatende gir fullstendig frihet, påvirker institusjoner oss enten i den ene eller andre retningen – for eksempel til å være grådige eller ikke grådige. Om vi er opptatt av moral bør vi derfor forsøke å finne ut hvilke institusjonelle forhold som fremmer, og hvilke som hemmer, økonomiske aktørers ønske om å handle moralsk. Hva menes så med en institusjon? Vanligvis skiller økonomer mellom formelle og uformelle institusjoner: Formelle institusjoner er lover og regler – altså de bånd diverse jurisdiksjoner pålegger samfunnets borgere. Uformelle institusjoner, derimot, er uskrevne regler og normer – det vil si den innvirkning sosiale sanksjoner har på oss.

Uformelle institusjoner gir altså individet følelsen av å ikke være fritt, selv om vi strengt tatt har frihet til å velge atferd etter eget innfall der det ikke finnes lovfestete regler. Det er for eksempel få som ville møtt opp i joggebukse og t-skjorte i en begravelse, selv om enhver har den største formelle frihet til det. Uformelle institusjoner avhenger selvsagt av tid, sted og bedrift. I enkelte latinske kulturer blir vakre jenter fornærmet om en gutt går forbi uten å plystre etter henne, mens protestantiske tradisjoner nærmest dikterer det motsatte.

Selv om institusjoner altså består av begrensninger på atferd, og således reduserer vår frihet, er mange av de samme institusjonene også en forutsetning for menneskets utfoldelse. Det er naturligvis helt avgjørende for både frihetsfølelsen og en trygg hverdag å ha institusjonalisert om vi skal kjøre på høyre eller venstre side av veien, eller at vi kan forvente av våre medborgere at de stiller seg i kø bak oss i butikken snarere enn å trenge seg foran.

I den genierklærte artikkelen Institutions and the consequences for economic performance hevder Douglas North at distinksjonen mellom lovfestete regler og uskrevne regler er avgjørende for hvordan institusjoner nedfeller seg i atferdsmønstre. Lovfestete regler er nødvendigvis institusjoner, fordi borgerne ikke kan velge å fri seg fra disse. Høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter, altså individer, kan dermed endre en institusjon, hevder North. Uformelle institusjoner, derimot, er robuste og trege, det vil si at det er utenfor individets kraft å styre dem i den ene eller andre retningen. Uskrevne regler og normer styres i så fall av en sosial kontekst der individet kun er en passiv tilskuer til endring. North bekrefter dermed en tradisjonell forståelse for institusjoner. De siste årene har Norths paradigme blitt utfordret av Geoffrey Hodgson.

Evolusjonær økonomi
Britiske Geoffrey Hodgson er rangert blant de viktigste av det 20. århundrets mest innflytelsesrike økonomer, og er ubestridelig den mest fremtredende, nålevende evolusjonære økonom. Evolusjonære økonomer legger vekt på hvordan lokale og nasjonale institusjoner har påvirkningskraft på individers atferd og moral, men påpeker at uformelle institusjoner ikke er så robuste som institusjonell teori tilsier. Akkurat som mutasjoner og andre genetiske forandringer fører til evolusjon i biologien kan tilsynelatende små samfunnsendringer, til og med fra enkeltindivider, ha gjennomgripende, forandrende effekt på normer og uskrevne regler. Vi kan jo håpe at Warren Buffets langsiktige, moralske investeringsstrategier kan ha en slik effekt på finansbransjen.

Hodgson har også bakgrunn fra analytisk filosofi og matematikk. Som en Sokrates av det 21. århundret utfordrer han uavlatelig sine kolleger til å definere og utvikle presise begrepsapparat. I artikkelen What are Institutions? (2006) gjør Hodgson mytteri mot skillet mellom formelle og uformelle institusjoner. Hans nyanseringer kan ha store implikasjoner for normative samfunnsspørsmål. Først understreker Hodgson at en institusjon tross alt må være nedfelt i folks atferdsmønstre for i det hele tatt å kunne kalles en institusjon. Videre påpeker han at dersom et atferdsmønster først er nedfelt (altså institusjonalisert) er det ingen forskjell på skrevne og uskrevne regler. I de fleste tilfeller er det altså graden av institusjonalisering som avgjør atferd – ikke om regelen er formell eller ikke.

Som et banalt eksempel er det vanligere å bruke svart arbeidskraft når vi pusser opp huset enn det er å gå med joggebukse i begravelse, selv om førstnevnte er brudd på en lovfestet regel og sistnevnte på en uskreven regel. Dette er også overførbart til finansbransjen, der mye oppfattes som tillatt så lenge man ikke blir avslørt. De formelle reglene har altså ikke resultert i noen nedfelt, institusjonell moral, men er gyldige kun der sanksjoner oppfattes som sannsynlige. Snarere er uskrevne regler som ”greed is good” nedfelt som institusjoner. Selv om de ikke nødvendigvis deltar i ulovlige transaksjoner, burde spekulanter med mål om kortsiktig avkastning ikke hatt like høy status som langsiktige investorer, ettersom sistnevnte bidrar til verdiskapning og førstnevnte til usikkerhet og kaos. Likestillingen av status tyder på uskrevne regler som aksepterer snarveier.

Lovfestet, men ikke institusjonalisert
Det er en formell regel at vi ikke skal kjøre over fartsgrensen. Likevel kan denne regelen ikke kalles en institusjon før vi velger å kjøre i henhold til fartsgrensen uavhengig av risiko for å bli stoppet i fartskontroll. Kanskje er det slik at noen lovfestete regler står i så sterk kontrast til uskrevne regler at det er umulig å håndheve dem uten radikal endring av våre normer? Å ha lovfestede regler som ikke er institusjonalisert kan også skape stor grad av urettferdighet, da ofte kun noen få blir straffet for synder de fleste begår.

Kanskje må vi avskrive at der det er en lovfestet regel er det også en institusjon. Hodgson ønsker derfor å integrere institusjoner i et nytt begrep: vaner. Et godt samfunn er derfor ikke et med mange og velmente regler, men et med gode vaner. Så lenge lovfestede regler ikke er en vane, vil myndighetene alltid måtte bruke store ressurser for at regelen skal respekteres. Lovfestede regler kan også bli vaner, mens uskrevne regler nødvendigvis er det.

Ifølge Hodgson må altså noe uansett være en vane for å fungere som en regel. William James konkluderer: “Habit is thus the enormous fly-wheel of society, its most precious conservative agent.”  Selv om uformelle institusjoner, og dermed vaner, åpenbart varierer avhengig av tid, kultur, organisasjon og bedrift må vi ikke henfalle til relativisme. I det konservative ligger det nettopp en ide om at noen normer er objektivt å foretrekke, for eksempel redelighet fremfor sluhet i forretningsetikk. Det at uskrevne regler er mangfoldige og endres på tvers av organisasjoner, kulturer og nasjoner betyr ikke at vi kan objektivt likestille dem.

Hodgson åpner altså for at også uformelle institusjoner kan skapes. Men hvordan? Svaret ligger naturligvis i å skape vaner. Dessverre påpeker de fleste evolusjonære økonomer at det ofte er tilfeldig hvilke vaner som til slutt blir institusjonalisert. W.B. Arthur benytter analogien om en blyant som balanserer på et bord. Blyanten må falle i én retning, men det er ofte et tilfeldig vindpust som avgjør hvilken retning den til slutt faller.

Uskrevne regler kan dessuten oppstå gjennom nye, skrevne regler. Etter at røykeloven ble satt ut i live har det for eksempel blitt en vane for de fleste å røyke utendørs, selv når de er hjemme. Kanskje fungerer røykeloven såpass godt fordi den også er institusjonalisert som en uskreven regel, slik Hodgson påpekte.

Adam Smiths markedsetikk
Når vi snakker om det frie marked har knapt noen vært så normativ overfor god forretningsetikk som Adam Smith. Smith hevder at mennesket er født med anlegg for nettopp gode, moralske vaner, men samfunnsstrukturen må legge til rette for våre fordelaktige, genetiske disposisjoner.

Denne rasjonaliteten gjenkjenner vi i Smiths mesterverk, The Theory of Moral Sentiments (1759). Her understreker han statens to hovedoppgaver: Først å sørge for enkel og fri tilgang til markedet for alle økonomiske aktører, og deretter regulere sluttproduktene og transaksjonsetikk.

Adam Smith ønsker at den som svindler eller forsøker å selge produkter av dårligere standard enn annonsert (han kaller dem scoundrels) ikke bare skal bøtelegges, men settes i offentlig forlegenhet for sine dårlige produkter. I redsel for slike sanksjoner ville for eksempel de færreste bakere tørre å bake et brød som ikke består av tilfredsstillende ingredienser, og snart ville kvalitetsproduksjon institusjonaliseres som en god vane. Dette forutsetter selvsagt en tro på at det finnes forskjell mellom gode og dårlige varer. Denne overbevisningen er også fundamentet i en konservativ bevissthet.

I Norge fantes forøvrig den ganske så rigide brødloven frem til 1826. Loven forsvant og resulterte i dårligere kvalitet på gjennomsnittsproduktet. Nå har vi fått som vane å forvente næringsfattig brød – den lave forventningen er institusjonalisert. Ayn Rand ville nok igjen protestert og sagt at markedet skaper kvalitetsbrød om forbrukerne ønsker det. Det er dessverre ikke riktig i en verden der forbrukernes preferanser påvirkes mer av merkevarebygging og markedsføring enn av informasjon om produktets gode og dårlige egenskaper.

Institusjonalisere det riktige
Handelsbankens tidligere analysesjef Håvard Nesheim klager i Dagens Næringsliv (14. mai 2010) over at finansbransjen verdsetter morgendagens likviditet og aksjekurs høyere enn selskapers langsiktige potensial og vekst. Dersom det å engasjere seg for kvaliteten på produktet institusjonaliseres som en vane kan muligens grådighet og umoralske aktører måtte vike i langt flere sektorer enn bare produktutvikling. Adam Smiths rettesnor for myndighetene er altså: lettere inngang for nye aktører inn i markedet (dvs. mindre avgifter og byråkrati), men høyere krav til det som blir levert til markedet.

Markedet er nødvendigvis moralsk fordi det åpner for enkeltindividets autonomi. Kanskje kan det i større grad bestå av moralske aktører dersom moral i markedet bli en institusjon etter Geoffrey Hodgsons standard for nedfelte vaner. Det vil si at vi handler moralsk som økonomiske aktører selv når vi strengt tatt ser anledning til det motsatte.