Kinesisk er ikke et vanskelig språk, men det betyr ikke at det er lett å lære seg. Reglene er enkle, det er lite gramatikk, og man bøyer verken verb, substantiv eller adjektiv. Samtidig er skriftsystemet desto mer komplisert, med tusenvis av tegn istedenfor et alfabet slik vi bruker. I motsetning til andre latinske språk, er det også svært få eksempler på ord med felles bakgrunn med norsk, så man må lære seg helt ulike ord for alt. Sammenlignet med for eksempel spansk vil man dermed bruke mye mer tid på å pugge tegn og ord, men desto mindre tid på å lære seg å bruke riktig form av alt mulig. Det er lett å gjette å hva "la biblioteca" betyr, mens er heller vanskelig. I muntlig kinesisk bruker man toner for å skille mellom like ord, noe som i starten er veldig uvant. Man må holde tunga rett i munnen for å si "kan jeg spørre deg" og ikke "kan jeg kysse deg". Begge setningene er helt like, bortsett fra én tone i én stavelse.
Jeg begynte å studere kinesisk for tre år siden. Jeg gikk på samfunnsgeografi, og tenkte jeg skulle gjøre noe spennende og utfordrende, og søkte meg inn på programmet for kinesisk med kinastudier. Samtidig beholdt jeg plassen min på samfunnsgeografi. Da kunne jeg ta fag på begge programmene samtidig, og fikk en slags avveksling innimellom når det ble vel mye pugging (eventuelt vel mye sted og rom). Etter to semestere dro jeg på obligatorisk utveksling til Beijing.
Da jeg kom til Beijing oppdaget jeg hvor tregt jeg hadde lært kinesisk i Oslo. Jeg lærte kinesisk så utrolig mye raskere i Kina, og motivasjonen var også en helt annen. Jeg vil derfor oppfordre studenter som er interesserte i å lære kinesisk, til å vurdere å dra til Kina uavhengig av UiO, og studere på et universitet der på egenhånd. Det kan være skummelt å reise til Kina uten å kunne et ord kinesisk, og ut i fra det jeg har hørt, begynner man gjerne dag én på skolen med kun kinesisk, hvor læreren ikke en gang kan snakke engelsk. Men så mye raskere man blir flink i kinesisk! Det man bruker to semestere på å lære seg i Oslo, lærer man lett det første semesteret man tar i Kina. Istedenfor å sitte på lesesalen på Blindern og pugge tegn til kjedelige gloseprøver, har man kinesisk rundt seg hver eneste dag, og man er avhengig av å bruke det man lærer for å klare seg. I tillegg plukker man opp ord som faktisk blir brukt istedenfor utdaterte fraser man lærer av lærebøker, og forstår den kulturelle konteksten språket jo bygger på, på en helt annen måte en gjennom språklab på HF.
Å lære kinesisk er til tider krevende, til tider kjedelig, tar veldig lang tid, og er ganske ofte frustrerende. Men innimellom merker man at man har lært mye, når man kan føre en samtale med folk, lese kinesiske kjendisers Weibo (Twitter), lese kommunistpartiets siste propaganda, synge med til kinesiske popsanger – ja, da er det verdt det! Også føler man seg innmari flink når alle tror det er mye vanskeligere å lære kinesisk enn det egentlig er.
Dersom noen er interesserte å i studere kinesisk er det bare å sende meg mail med spørsmål: loengen@student.ikos.uio.no
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere