print logo

"To get rich, build a road"

Sitatet over viser til et kinesisk uttrykk og gir et eksempel på hvordan Kinas kjerneideer for utvikling på mange måter er annerledes enn Vestens.

Illustrasjon: Torstein S. Throndsen

Tradisjonelt har makten til å definere problemer, innhold og strategier rundt utvikling ligget hos «oss», men med et økende antall fremvoksende økonomier utfordres de etablerte reglene for utviklingsassistanse. Den mest fremtredende av disse er Kina.

 

 

Kina har hatt både en enorm økonomisk vekst og en imponerende fattigdomslettelse de siste 30 årene. Det er vi enige om. Men fra midten av 2000-tallet ble vi oppmerksomme på Kinas aktiviteter ute, særlig i Afrika. Det tar vi mer personlig. Der vi fokuserer på basisbehov, styresett og institusjonelle utfordringer, bygger nemlig Kina. Og lettest er det å kritisere såkalte prestisjeprosjekter: 5-stjerners hotell og konferansesenter i Lilongwe, forsvarsdepartement i Accra, fotballstadion i Maputo, hovedkvarter for den Afrikanske Union i Addis Ababa, og en drøss med flyplasser. For å nevne noen få. Kina har mottatt sterk kritikk for slike byggeprosjekter, ofte avfeid som symbolsk diplomati. Den vestlige pekefingeren er rask, og man spør seg om mottakerland vet sitt eget beste. Hvordan kan man forsvare å bygge hotell og statsbygg i land der deler av befolkningen mangler grunnleggende behov som tilgang til skolegang, helsetjenester og vann?

 

Å dømme kinesisk aktivitet og utviklingsassistanse i Afrika på bakgrunn av prestisjeprosjekter er mildt sagt urett-ferdig. Slike er gjerne en liten del av større avtaler om prosjekter i fysisk infrastruktur. Generelt står kinesiske aktører først og fremst i spissen for langt mer utviklingsvennlige prosjekter, slik som vei, jernbane, boliger og energinettverk. Kinesiske aktører, både statlige og private, er nå involvert i utbygging av infrastruktur i tilnærmet alle afrikanske land, og er mer åpne for å finansiere og investere i slike prosjekter enn sine vestlige motparter.

 

Mange stater med slunkne statskasser ønsker å tiltrekke seg utenlandsk kapital og investeringer for å promotere utvikling. Dette trekkes frem som et viktig ledd i utviklingsstrategi også fra vestlige givere og internasjonale institusjoner. Ønsket er at utenlandske selskaper skal skape ringvirkninger – den lokale industrien stimuleres, arbeidsplasser opprettes, markeder blomstrer – som igjen fører til nye investeringer. Men hva kommer først av infrastruktur som legger til rette for investeringer og investeringer i infrastruktur? Bottom line is: Uten fungerende infra-struktur er det dyrt og risikofylt å drive business. Kina går inn der vestlige aktører ikke er villige eller i prosjekter de ikke kan forsvare for egne interessenter og utviklingsideologier. Store infrastrukturprosjekter gikk disse giverne lei på 70-80-tallet, da fokuset flyttet seg for n’te gang. Og godt er kanskje det, slik at midler og kompetanse herfra kan fylle andre, og vel så viktige, utviklingsmål.

Kina tenker stort, både hjemme og borte, og trekker på sine egne utviklingserfaringer. Kina (og la oss heller ikke glemme Vesten) reduserte fattigdom gjennom investeringer, ikke bistand, og tidlig fokus på infrastruktur. De har en enorm kunnskap om hvordan å bygge effektivt og i stor skala, se bare på deres egne speedjernbaner og veinett. Dersom Afrika skal ha en betydelig rolle å spille i verdens fremtidige vekst er fungerende infrastruktur avgjørende, med rom for prestisjeprosjekter som en del av det store bildet. I norsk synonymordbok betyr prestisje anseelse, autoritet, innflytelse, respekt og ry – det er da ikke nødvendigvis noe galt med det?

Av Stipendiat Ulrikke Bryn Wethal
Publisert 8. apr. 2013 19:00 - Sist endret 12. apr. 2013 13:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere