Odontologforeningen

En munnrydder elsker sin gjerning som få
han iler til arbeid med sang.
Med ivrige tak tar han skjødskinnet på
og kjeler så ømt for sin tang.
Han binder sitt offer probat med sin rem
og rydder med fynd og med klem.

Hva bryr vel en rydder seg om kloretyl,
hva raker han anestesi –
En kjeve skal ryddes i skingrende hyl,
hva kjenner han til terapi.
Hva salmene er for den messende bisp,
for ham er det gråtkvalte gisp.

En rydder til sonde og speile og bor
og kofferdam ei føler trang –
han kjenner kun dette forløsende ord:
”Hei, lærling kom hit med min tang.”
Når kronene knaser, han smiler med fryd,
det er ham den lifligste lyd.

Når dagens den siste pasient bæres vekk,
går rydderen hjem til sin hund,
den kaster seg over hans breddfylte sekk
med rester fra kjeve og munn –
den fråtser i stumper av tunge og kinn,
gingiva og cyster og skinn,