The makers of this film honour the Islamic tradition which holds that the impersonation of the prophet offends against the spirituality of his message. Therefore, the person of Mohammad will not be shown.
Slik innledes Moustapha Akkads The Message (1976). Den korte teksten tydeliggjør umiddelbart filmens hovedpremiss: Dette er et verk om profeten Mohammads liv, men filmens tittelkarakter forblir usett gjennom hele fortellingen, i tråd med islams anikonismeregler. Mohammads tilstedeværelse vises ved å plassere en lyspære over kamera, som i stedet presenterer følgernes reaksjoner på profeten. Hollywoods filmkonvensjoner og dyp religiøs overbevisning forenes dermed på en måte som utfordrer tanken om at disse to må utelukke hverandre. I denne analysen skal The Message utforskes som et historisk situert kulturprodukt i skjæringspunktet mellom tro og filmproduksjon, tradisjon og modernitet. I et slikt perspektiv er det minst like interessant å studere den historiske konteksten for filmens produksjon og mottakelse som filmens faktiske setting i 600-tallets Arabia.
Til tross for at filmen skal være en adapsjon av Mohammads liv og grunnleggelsen av islam, handler den minst like mye om den politiske konteksten islams grunnleggelse fant sted i. The Message bærer preg av å være et tradisjonelt Hollywood-epos: Religiøse opplevelser vises ikke direkte, for fokuset er heller på politiske forhandlinger og slagscener, sistnevnte gjort med åpenbar inspirasjon fra David Leans Lawrence of Arabia (1962). Filmens egentlige hovedkarakter er Hamza, Mohammads onkel og Islams første hærfører, noe som gir filmen en militær og politisk, snarere enn spirituell, ramme. Hamza spilles av Anthony Quinn; bruk av skuespillere som var kjente i Vesten (Irene Papas figurerer i en annen rolle) samt flere vestlige teknikere kan ses som en appell til amerikanske og europeiske publikum. For en ikke-muslimsk seer fremstår filmen som et forsøk på å fortelle islams tidlige politiske historie som et konsensusbyggende prosjekt, utført i vestlige rammer utviklet for å selge populærkultur til massene.
Mannen bak The Message, syriske Moustapha Akkad, er også sentral i det å forstå filmen som kulturmøte. Som 21-åring forlot han hjemlandet i 1954 med 200 dollar i lommen for å studere film i California. Etter dokumentararbeid innen tv og assistentroller i Hollywood, også for kjente navn som Sam Peckinpah, var The Message en svært ambisiøs regidebut. Med sitt neste prosjekt gikk Akkad derimot i en helt annen retning idet han produserte John Carpenters lavbudsjetts skrekklassiker Halloween (1978). Istedenfor å ta for seg islams historie, handlet denne filmen om en maskekledd seriemorder som jaktet på tenåringer på allehelgensaften. Akkad etablerte seg også som pengemannen bak dens sju oppfølgere, et prosjekt som kom til å oppta de neste tjue årene av karrieren hans. Parallelt med disse var han imidlertid også engasjert i mer personlige prosjekter om islams helter. I 1980 regisserte han en film om den libyske frihetsforkjemperen Omar Mukhtar, og da han døde i 2005 var han i gang med en produksjon om Saladin. Selv om han var godt integrert i Hollywood-systemet, la Akkad aldri skjul på sin arabiske herkomst eller religiøse tro. I studietida ledet han universitetets Young Arab Organization, og han motsatte seg enhver anmodning om å anglifisere navnet sitt.[1] Som filmene han regisserte, befant Akkad seg selv mellom øst og vest, mellom tradisjon og modernitet og mellom “cheap thrills” og religiøse epos. Med The Message skulle han bygge broen mellom dem.
Selv om han var godt integrert i Hollywood-systemet, la Akkad aldri skjul på sin arabiske herkomst eller religiøse tro.
Selv om han var godt integrert i Hollywood-systemet, la Akkad aldri skjul på sin arabiske herkomst eller religiøse tro.
Filmens produksjon og utgivelse foregikk i en tid preget av store politiske og kulturelle endringer i den muslimske verden. Bare noen tiår tidligere hadde mesteparten av verdens muslimer vært under europeisk kolonistyre, men mange hadde oppnådd selvstendighet på bølgen av avkolonialisering etter andre verdenskrig. Dette var en tid som fortsatt var preget av anti-kolonial panarabisme og sekulær nasjonalisme, drevet av et ønske om å løsrive seg fra utenforståendes kontroll.[2] Etter OPEC-krisen i 1973 fikk oljerike land i Midtøsten også demonstrert sin økonomiske og geopolitiske slagkraft, noe som ga en ny internasjonal selvtillit. I denne sammenhengen fikk filmmediet en viktig funksjon, både som arena for politisk propaganda og sosialrealisme med kritisk brodd og uttrykk for reformbehov.[3] Oljekrisen sammenfalt dessuten med utstillingen av skatter fra Tutankhamons gravkammer ved Metropolitan Museum of Art i New York, og publikums uunngåelige kobling – om enn underbevisst – mellom antikkens Egypt og Midtøsten i sin moderne form, etablerte en reell kulturell forbindelse mellom de to som til da hadde vært borte fra vestlige historiske narrativ.[4]
Denne nyfunne fascinasjonen for Midtøstens kultur kommer til uttrykk i vestlige filmproduksjoner fra perioden. David Leans storproduksjon Lawrence of Arabia er allerede nevnt; et norsk eksempel kan være den oljerike, men gavmilde, arabiske sjeiken i Flåklypa, utgitt året før The Message. Selv om disse eksemplene kan regnes som orientalistiske stereotyper, er de i hovedsak positive fremstillinger. The Message var et forsøk fra den muslimske verden på å definere seg selv for omverdenen på egne premisser, i motsetning til disse ytre blikkene. Filmen er ikke bare en religiøs eller historisk fremstilling, den er også et forsøk på å skape et kulturelt referansepunkt for muslimer verden over, uttrykt gjennom et moderne medium med universelle ambisjoner: spillefilmen.
Produksjonen av The Message var i seg selv et uttrykk for det kulturelle og ideologiske spennet filmen forsøkte å forene, med flerspråklig og flerkulturelt samarbeid både i utvikling av manus og på sett. For å gjøre filmen tilgjengelig for både muslimske og vestlige publikum filmet Akkad to parallelle versjoner: én på arabisk og én på engelsk. Sistnevntes manus ble skrevet av Hollywood-manusforfatter H.A.L. Craig (Waterloo, Airport ‘77), men måtte godkjennes, side for side, av teologer ved Al-Azhar-Universitetet i Kairo.[5] Opprinnelig skulle de to versjonene filmes fullstendig separate, men underveis i prosessen ble det tydelig at når de ulike skuespillerkollegene likevel møttes, inviterte det til dialog og kreativ drøfting av rollene. “This is exactly the purpose of the whole film”, uttrykte Akkad i et senere intervju.[6]
The Message” var et forsøk fra den muslimske verden på å definere seg selv for omverdenen på egne premisser
Akkad visste at filmen ikke ville kunne helfinansieres av tradisjonelle institusjoner i Hollywood og at han også måtte benytte seg av “muslimske kilder”.[7] Han samlet inn 10 millioner dollar fra USA, Libya og Kuwait samt Marokko, der innspillingen begynte i 1974. Store summer ble brukt på et produksjonslag på 200 medvirkende og på å bygge en replika av 600-tallets Mekka.[8] Støtten fra Midtøsten gjorde at filmen ble beskrevet som den første “petrodollar-filmen”.[9] Politisk press fra Saudi-Arabia førte imidlertid til at produksjonen etter få måneder ble stengt ned og i stedet flyttet til Libya etter invitasjon fra diktator Muammar Gaddafi, noe som skapte ytterligere kontrovers for filmen.[10]
Utfordringene fortsatte også i etterkant av produksjonsfasen, da de samme lærde som hadde godkjent manuset trakk tilbake sin støtte og erklærte sluttresultatet “en fornærmelse mot islam”.[11] Fem dager før filmens britiske premiere mottok Akkad dessuten en telefontrussel som fikk ham til å bytte filmens tittel fra Mohammed: Messenger of God til The Message. Filmen ble forbudt i Egypt, Kuwait og Saudi-Arabia, og i USA førte en beleiring av og bombetrussel mot B’nai Brith-bygningen i Washington DC (utført av en utbrytergruppe fra Nation of Islam) at filmens amerikanske premiere ble utsatt. [12]
Rent økonomisk ble The Message en fiasko. Den gikk betydelig over budsjett, mistet viktige markeder og slet med å tiltrekke et bredt publikum. Filmens mest åpenbare paralleller i bibelske filmepos som De ti bud (1956) eller Ben-Hur (1959) var i ferd med å gå av moten til fordel for 70-tallets mer kyniske og desillusjonerte filmpublikum. Likevel har filmen fått en annen betydning. Den har lyktes i å bli en del av den muslimske verdens kulturelle minne, og (ifølge dens Letterboxd-anmeldelser) vises fremdeles i forbindelse med høytider som Eid - ikke ulikt hvordan Tre nøtter til Askepott er blitt et ritualisert innslag i den norske julen.
The Message blir dermed et uttrykk for en periode da den muslimske verden hadde både ressursene og den geopolitiske hevden til å produsere storfilm med global rekkevidde, samtidig som Vesten i større grad var mottakelig for denne formen for kultureksport. Hvis denne perioden nådde sitt høydepunkt tidligere på 70-tallet, kan 1979 regnes som et betydelig vendepunkt, markert av omveltende hendelser i og rundt den muslimske verden: gisseldramaet ved den amerikanske ambassaden i Teheran, den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, ayatollah Khomeinis støtte for sjia-militante grupper i Libanon, okkupasjonen av Al-Haram-moskeen i Mekka, fremveksten av wahhabisme i Saudi-Arabia og den egyptisk-israelske fredsavtalen som bidro til å splitte den muslimske verdenen.
Begrepene “araber”, “muslim” og “terrorist” begynte i økende grad å gli over i hverandre i den vestlige offentlighet
Der panarabisme tidligere hadde vært en sekulær og ofte sosialistisk orientert ideologi, fikk islam gradvis en mer sentral rolle i politisk mobilisering, noe som påvirket hvordan den muslimske verden ble fremstilt i Vesten. Før dette hadde vestlige stereotypier av arabere i stor grad vært preget av en karikert, men til syvende og sist rasjonell, antagonist - slu, pengegrisk og maktorientert. Arabere ble sett på som manipulative aktører som kunne spille Sovjetunionen og USA opp mot hverandre, og som i kjølvannet av oljekrisen hadde tjent seg rike på Vestens bekostning.[13] Etter 1979 endret dette seg, da økende militant aktivitet fra islamske grupper gjorde at islam - snarere enn panarabisk kvasisosialisme - ble ansett som den motiverende faktoren bak all antiamerikanisme i regionen. Begrepene “araber”, “muslim” og “terrorist” begynte i økende grad å gli over i hverandre i den vestlige offentlighet.[14]
Den samme ideologiske dreiningen førte også i praksis til at islam skjøv til side de liberale og sekulærnasjonalistiske forutsetningene som hadde muliggjort produksjonen av The Message.[15] Bare tre år etter filmens premiere var det kulturelle rommet for å balansere vestlig populærkultur med religiøst alvor og trosformidling i ferd med å forsvinne. Spenningene mellom Øst og Vest og mellom sekulær, businessdrevet populærkultur og ektefølt, religiøs historiefortelling, kunne ikke lenger utforskes gjennom filmmediet. Dersom Moustapha Akkads livsverk kan forstås som et uttrykk for 70-tallets brobyggerambisjon, kan hans død i terrorangrepet i Amman, Jordan i 2005 anses som en symbolsk avslutning på denne ambisjonen. Sammen med sin datter ble han drept i en hotellobby da en av tre Al-Qaida-koordinerte selvmordsbomber rammet byen.[16]
Filmen prøvde å formidle et religiøst budskap uten å fanges av ideologiske eller sekteriske feller
Mye kan skrives om hvordan islams mediebilde i den globale offentligheten endret seg fra 70-tallet til det 21. århundret. Etter ellevte september 2001 og den påfølgende “krigen mot terror”, har positive eller nyanserte skildringer av den muslimske verden blitt vanskeligere å finne. Innen den muslimske medieoffentligheten har det vokst fram en mer fragmentert og til dels radikalisert uttrykksform. Et eksempel på dette er The Lady of Heaven (2021), skrevet av Yasser Al-Habib, en britiskbasert tolver-sjia-predikant. I likhet med The Message, er filmen en fortelling om islams opprinnelse som konfronteres av religionens billedforbud. Her benyttes moderne virkemidler som CGI og belysningseffekter for å fremstille både Muhammad og datteren Fatima, og historien om profetens familie knyttes til en samtidsfortelling fra et IS-kontrollert konfliktområde. Filmen ble umiddelbart kontroversiell og forbudt i en rekke land, samtidig som den hevet spenningene mellom sunni- og sjiamuslimer. Filmen og mottakelsen den fikk, viser hvordan religiøse filmer i dag ofte fungerer som uttrykk for identitetspolitikk, snarere enn universelle brobyggerprosjekter.[17]
Moustapha Akkads The Message står dermed igjen som et slags “kulturelt testamente”, et forsøk på å uttrykke religiøs tro gjennom et moderne, globalt filmspråk og fri for doktrinære splittelser. Selv om man med dagens øyne er nødt til å anerkjenne filmens begrensninger – tekniske så vel som ideologiske – betyr ikke det at den er uten interesse. Filmen prøvde å formidle et religiøst budskap uten å fanges av ideologiske eller sekteriske feller, og det i en tid da fallhøyden kanskje ikke var like stor som i dag. Således er den ikke bare en religiøs gjenfortelling, men et dokument fra en spesiell historisk epoke der islamsk tro og vestlig filmspråk i større grad kunne møtes på felles grunn. Dette brobyggerprosjektet, ledet av en regissør som selv levde mellom verdener, gir filmen en ektefølthet som framstår sjelden i det moderne mediebildet, der religiøs tematisering ofte oppfattes som polariserende. Selv om produksjonen bærer preg av å være en uerfaren regissørs første innsats, kan man likevel som ikke-muslim anerkjenne dens ambisjoner: å bruke filmens universelle språk til å formidle noe hellig. Slik blir filmen et uttrykk for troens plass i moderne kulturformidling, samme hvor ufullkomment.
Fotnoter:
[1] Samir Twair, “In Memoriam: Moustapha Akkad (1930-2005)”, Washington Report on Middle East Affairs 25, 1 (2006), 48-49
[2] Mohammad-Mahmoud Ould Mohamedou. "The Rise and Fall of Pan-Arabism", i Routledge Handbook of South-South Relations, red. av Elena Fiddian-Qasmiyeh, Patricia Daley (Routledge, 2018), 170.
[3] Andrew Hammond, “Political Ideology and the Shaping of Modern Arab Cinema”, i Routledge Handbook on Arab Cinema, red. av Noha Mellor (Routledge, 2024), 268-269.
[4] Melani McAlister, Epic Encounters: Culture, Media, and the U.S. Interests in the Middle East Since 1945, oppdatert utg. (University of California Press, 2005), 133-134.
[5] Screen International, “Moustapha Akkad – His Guts and Determination”, 31. juli 1976.
[6] The Making of an Epic: Mohammad, Messenger of God, produsert av Geoffrey Helman (Tring Entertainments, 1976), DVD.
[7] Screen International, “Moustapha Akkad”.
[8] Axel Madsen, “Arab Oil Dollars Pay for Anthony Quinn Epic”, The Kansas City Star, 26. januar 1975.
[9] John Pym, “Al-Risalah (The Message [Mohammad, Messenger of God])”, The Monthly Film Bulletin 43, 512 (1976), 187.
[10] Madsen, “Arab Oil Dollars”.
[11] R. H. Greene, “40 Years On, A Controversial Film On Islam's Origins Is Now A Classic”, NPR, 7. august 2016, https://www.npr.org/sections/parallels/2016/08/07/485234999/40-years-on-a-controversial-film-on-islams-origins-is-now-a-classic.
[12] Amir Hussain, “Images of Muḥammad in Literature, Art, and Music”, i The Cambridge Companion to Muhammad, redigert av Jonathan E. Brockopp (Cambridge University Press, 2010), 287.
[13] Peter Gottschalk og Gabriel Greenberg, Islamophobia: Making Muslims the Enemy ( Rowman & Littlefield, 2008), 117-125.
[14] Gottschalk og Greenberg, Islamophobia, 124-129.
[15] McAlister, Epic Encounters, 200.
[16] The Associated Press, “Moustapha Akkad, 75, Who Produced Religious and Horror Films, Is Dead”, The New York Times, 12. november 2005.
[17] Emanuelle Degli Esposti, “Why the Lady of Heaven film is dividing Muslim opinion”, The Conversation, 21. juni 2022, https://theconversation.com/why-the-lady-of-heaven-film-is-dividing-muslim-opinion-185071.
Bibliography
The Associated Press. “Moustapha Akkad, 75, Who Produced Religious and Horror Films, Is Dead”. The New York Times. 12. november 2005. [Arkivert versjon hentet 10.05.2025]
Degli Esposti, Emanuelle. “Why the Lady of Heaven film is dividing Muslim opinion”. The Conversation. 21. juni 2022. https://theconversation.com/why-the-lady-of-heaven-film-is-dividing-muslim-opinion-185071.
Gottschalk, Peter og Gabriel Greenberg. Islamophobia: Making Muslims the Enemy. Rowman & Littlefield, 2008.
Greene, R. H. “40 Years On, A Controversial Film On Islam's Origins Is Now A Classic”. NPR. 7. august 2016. https://www.npr.org/sections/parallels/2016/08/07/485234999/40-years-on-a-controversial-film-on-islams-origins-is-now-a-classic.
Hammond, Andrew. “Political Ideology and the Shaping of Modern Arab Cinema”. I Routledge Handbook on Arab Cinema, redigert av Noha Mellor, 267-279. Routledge: 2024.
Helman, Geoffrey, prod. The Making of an Epic: Mohammad, Messenger of God. Tring Entertainments, 1976. DVD.
Hussain, Amir. “Images of Muḥammad in Literature, Art, and Music.” I The Cambridge Companion to Muhammad, redigert av Jonathan E. Brockopp, 274–92. Cambridge University Press, 2010.
Madsen, Axel. “Arab Oil Dollars Pay for Anthony Quinn Epic”. The Kansas City Star. 26. januar 1975. [Arkivert versjon hentet 10.05.2025]
McAlister, Melani. Epic Encounters: Culture, Media, and U.S. Interests in the Middle East since 1945, oppdatert utgave. University of California Press, 2005.
Mohamedou, Mohammad-Mahmoud Ould. "The Rise and Fall of Pan-Arabism." I Routledge Handbook of South-South Relations, redigert av Elena Fiddian-Qasmiyeh og Patricia Daley, 168-176. Routledge: 2018.
Pym, John. “Al-Risalah (The Message [Mohammad, Messenger of God])”, The Monthly Film Bulletin 43, 512 (1976).
Twair, Samir. “In Memoriam: Moustapha Akkad (1930-2005)”, Washington Report on Middle East Affairs 25, 1 (2006): 48-49.
