Hagen har lenge vært oversett som et historisk studieobjekt. I denne artikkelen gir May-Brith Ohman Nielsen en innføring til hagens rike historie, og utforsker hva den kan fortelle om skiftende forståelser av forholdet mellom natur og kultur.
Nedenfor finner du artiklene til dette nettnummeret med temaet Natur og kultur.
For nøyaktig ett år siden tok Fortid et kraftig identitetsoppgjør med seg selv. Skulle vi fortsette å være et tradisjonelt tidsskrift med fire papirutgaver eller skulle vi dyppe vår første tå i den digitale utviklingen ved å prøve oss på nettnumre? Sistnevnte ble det, og vi kan med lettelse si at dette ble en suksess. Fortid tok en ny identitet som et delvis digitalt historietidsskrift. Det er imidlertid ikke alle fortellinger og historier rundt identitetsbegrepet som er like uproblematiske.
Nedenfor finner du artiklene til dette nettnummeret med temaet Identitet
De to mektige elvene Yangtze (Chang Jiang) og Den gule elv løper som en rød tråd gjennom Kina-historien fra bronsealderen til idag. Hvis man leser gamle kinesiske kart som tekst, trer det frem en slående forskjell fra europeernes verdensbilde: Kinesernes mentale kompass var ikke orientert nordover, men østover, den veien de to store elvene rant. 1 De to elvene har vekselvis opptrådt som skapere og ødeleggere. De har spredt fruktbarhet ved å vanne og gjødsle markene, og død ved å flomme over eller tørke ut.
Apokalyptiske og figurative fortolkninger av naturen under den lille istiden i senantikken var del av debatter som gikk utover å forstå det enkelte naturfenomenet. Her diskuteres deres bruk hos Isidor av Sevilla og Gregor den Store i et idéhistorisk perspektiv.
Diodorus Siculus er en av de første blant ca. 30 andre greske og romerske forfattere fra antikken som hevder at fønikere, og da særlig kartagere, ofret barna sine i religiøse ritualer. Men var ofringer av barn egentlig en del av kartagernes religiøse kultur, eller er det mer sannsynlig at slike påstander ganske enkelt var et forsøk på å svartmale en fiendtlig stat?
How can historical reenactment establish a dialogue between the present and the past? And how does such reenactments fuel emotions in the contemporary political debate about the US-Mexican border?
Denne artikkelen har som siktepunkt å gripe fatt i noen teoretiske og metodiske utfordringer ved emosjonshistorie. Hva er det emosjonshistorikere egentlig forsker på og hvilke implikasjoner har det for kildene de bruker?
For samtiden i 1814 var det en stor hendelse som kvalifiserte og udiskutabelt satte standarden for bruk av begrepet revolusjon; den franske (1789-99). For andre hendelser som har blitt gitt betegnelsen revolusjon som den amerikanske (1776) og den svenske (1809), har bruken variert med historikerne og tiden de skrev i. Dette viser at det ikke var eller er opplagt at det «var revolusjon» i Norge i 1814, verken for samtidens aktører eller senere historikere
I den vestlige verden er soyabønner kjent som industriplante, men nesten ingen vet når og hvorfor de kom til Europa og USA. De kom fra Kina og ble etterspurt på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av oljen de inneholder. Oljen ble brukt til å produsere margarin og såpe, og resten av oljevinning som fôr. Artikkelen vises disse tilkoblingene frem til etter andre verdenskrig, da USA produserte mest soya i verden.
I denne teksten gir kulturhistoriker Arne Lie Christensen oss innsikt i en litt annerledes form for historiefortelling, med naturlandskapet som kildegrunnlag for en analyse av fortiden. Derfor bør teksten leses med utgangspunkt i de syv bildene.
Martin J. Mathiassen Skou (1849-1919) si bok Paa Fantestien frå 1893 var den fyrste boka i Norge som var skriven av og om ein omstreifar. Boka gjev eit sjeldan fyrstehandsinnblikk i korleis assimileringspolitikken til myndigheitene på 1800-talet kunne kjennast på kroppen.
« […] it legitimizes the Islamic state, almost as significant as the idea and practice of the nation itself, or the national anthem or even its flag”. Slik illustrerte pionéren i iranske kjønnsstudier Hamideh Sedghi den enorme politiske ladningen som lå i kvinners tildekking i Iran i hele det tyvende århundret i boken Women and Politics in Iran. Veiling, Unveiling and Reveiling. Chadoren, det konvensjonelle muslimske tildekkingsplagget for kvinner i Iran, har ved flere anledninger blitt brukt som et politisk verktøy - både av myndigheter og blant kvinner i offentlig og religiøs opposisjon. Dette symboltunge plagget illustrerer først og fremst hvordan skiftende maktutøvere i Iran har brukt kvinnen som et politisk, maktsentraliserende verktøy. Fra den første Pahlavi-tronen i 1925 til den islamske revolusjonen i 1979 med Ayatollah Ruhollah Khomeini i spissen. Samtidig har chadoren fungert som et opposisjonelt symbol for kvinner mot statlige autoriteters marginalisering av førstnevnte. Denne artikkelen skal vise hvordan dette plagget har blitt politisert av forskjellige aktører ved ulike anledninger i Iran fra 1936 til tiden etter den islamske revolusjon i 1979, samt konsekvensene og effektene av dette.
En sentral del av historikeres identitet er arbeidet med kilder og kildekritisk metode. Men er forholdet vårt til de skriftlige kildene så sterkt knyttet til det trykte mediet at vi ikke evner å forstå de nye virtuelle kildene?
I 1554 publiserte den skotske ministeren og lederen av den skotske reformasjonen John Knox ”The First Blast of the Trumpet against the monstrous regiment of Women”, hvor han blant annet kritiserte Maria Tudor, dronningen av England, og det han tolket som kvinners unaturlige krav på tronen. Det har ofte blitt antatt at dersom Knox hadde vært klar over at dronningen snart skulle overgi tronen til sin protestantiske søster Elisabeth (I), så hadde han ikke protestert i like stor grad mot kvinnelige monarker. Han utrykte derimot aldri anger over sine tidligere publiseringer: “Instead, he asserted, not that his critique was wrong, but that Elizabeth might prove to be a partial exception to its strictures – if she proved herself to be a true Deborah.”[1]
Den norske fjellheimen har for ettertiden blitt stående i en særstilling for norsk identitetsbygging på 1800-tallet. Likevel ble den norske fjellheimen først erobret av engelskmenn på reise i Norge. Denne artikkelen undersøker hvordan Jotunheimen ble skildret i britiske reiseskildringer i perioden fra da området ble oppdaget frem til begynnelsen av 1900-tallet, da første verdenskrig etter hvert medførte endring i britenes reisevaner. Artikkelen argumenterer for at det gjennom 1800-tallet skjer en endring i hvordan fjellene i Jotunheimen fremstilles, og at dette kan knyttes til en overgang fra romantiske til viktorianske idealer i det britiske samfunnet.
Sagaen Om Laksdølene er så preget av kvinner at enkelte har foreslått at forfatteren kan ha vært av en kvinne. Hvordan blir disse kvinnene fremstilt, hva slags handlinger utfører de og hvilke konflikter leder dette til?
Helt siden starten av koloniseringen av Nordkalotten har nordiske myndigheter samt private aktører brukt alle tilgjengelige midler for å utvide sin dominans fra bysentrene og trekke inn urbefolkningene i det moderne, «siviliserte» samfunn. Over attenhundretallet inspirerte en norsk nasjonalistisk bølge en drøm om å bringe alle landsmenn inn under samme paraply. I den unge nasjonen ble en sikkerhetspolitisk usikkerhet kombinert med et sosialdarwinistisk tankegods, med en særskilt aggressiv assimileringspolitikk som følge. Minoriteter som tatere, kvener og samer ble ansett som å være på et lavere utviklingsstadium enn den mer siviliserte norske befolkning, og måtte i samenes tilfelle trekkes inn fra vidden og ut av en antatt finsk innflytelsessfære.
Både mange helt nye og noen tilsynelatende veldig gamle identiteter har fått stor politisk betydning verden over: transseksuell, fundamentalist, zapatist, bolivarianer, urfolk, mann, (klima-)skeptiker, globaliseringsmotstander, hipster, patriot, og så videre. Hos sosiologen Manuel Castells var identitetenes nye betydning knyttet til den nye informasjonsteknologien, det var snakk om en global teknologisk revolusjon som omkalfatret økonomier, sosiale relasjoner og politiske forhold.
I Fortid nr. 4, 2019 har Arnved Nedkvitne en interessant artikkel om den norske bosettingen på Grønland i middelalderen basert på en bok han nettopp har utgitt på engelsk. Den dreier seg om hvorfor den norrøne bosettingen på Grønland forsvant i senmiddelalderen. Nedkvitne avviser at det skyldtes overgang til et kaldere klima, han hevder at befolkningen ble drept av eskimoene.
Fortid er et historisk fagtidsskrift og en ikke-kommersiell virksomhet stiftet 2004. Fortid er en arena for formidling av historie til den historieinteresserte allmennhet. Redaksjonen er tilknyttet historiestudiet ved Universitetet i Oslo.
.jpg?alt=listing)
