Myter – mer enn løgn og misforståelse?

Myte-begrepets makt

Litt som en Scooby-Doo! avsløring – hvor gjengen med protagonister drar monstermasken av den menneskelige skurken som spøker – kan historikerens arbeid være demystifiserende. Historikerens rolle som myteknuser har lenge vært en oppgave i forvaltningen av kunnskap, men det er ganske uunngåelig å merke at begrepet myte knyttes sammen med løgn, bedrag, og annet ‘fanteri’. Kan vi stille oss kritiske til denne retoriske vendingen om å forstå alle myter som skurker? Og videre: Hva kjennetegner en myte? Hvordan blir de til? Hva gjør myte-begrepet med diskusjoner? Hvordan skal historikeren forholde seg og forstå seg på myter?

I denne teksten ønsker jeg å utdype litt og utforske noen krevende sider ved bruken av myte-begrepet, hovedsakelig fra et funksjonalistisk perspektiv – med andre ord ønsker jeg å se på myters funksjon i hverdagen. Historikerens kunnskapsforvaltende rolle, som både myteskaper og myteknuser, er en interessant rolle å betrakte. Her har historikeren bare godt av å være en mer metodisk myteknuser. Men jeg vil argumentere for at det å identifisere en myte ikke er så selvsagt som det kan virke som, særlig når ordet «myte» i seg selv har blitt gjort til synonym for og sammenvevet med begreper som «løgn» eller «misforståelse».

Dette er i stor grad en spørrende, assosiativ tekst som ønsker å skape grunnlag for grubling rundt kunnskapens trang til fornyelse. Denne teksten skal først forsøke seg på en begrepsoppklaring på myters kulturelle funksjon med noen teoretiske perspektiver. Videre utforskes påstanden om at myter er mer enn bare løgn, og at det er en årsak til at løgn og myte ofte blandes. Vi ser litt på hvorfor misforståelser og myter ofte holder hverandre i selskap, og hva som kan hjelpe oss til å skille dem fra hverandre. Til slutt skal vi spekulere litt på hvorfor noen myter er så vanskelige å knuse. Ved å (over)analysere fagpersonens kunnskapsformidlende rolle i populære norske tv-serier håper jeg i denne teksten å fremheve flere interessante sider ved myter og misforståelser. Jeg foreslår at vi forstår myte-begrepet som en viktig del av vårt deligitimerende ordskifte, som kan betraktes som en orden hvor misforståelser henrettes for slik å gjenopprette legitime forklaringer på misforståelsen i en ny, nyansert form.

Myter, relevant i dag? 

Når vi skal forstå «myter» er det slående hvor spredt begrepet brukes. Heldigvis er det flere som har forsøkt å forene begrepets uklare bruksområder, og blant disse har særlig folklorist Anne Eriksen og historiker Ingar Kaldal vært oppklarende. Ordet myte finner du ofte i to typer forståelser, som ‘primitiv’ og moderne myte. I første variant er myte et klassisk mytisk begrep. Myter er her de gamle sagnomsuste, mystiske, eller legendariske forståelsene av noe, som har gått i arv. Tenk greske myter som de om Narkissos og Titan, eller norrøne myter som Fimbulvinter og Ragnarok. 

Fortellingen får derfor et preg av, og en betydning for, fellesskaptet det tilhører. Den internaliseres og gir identitetsmessig tilhørighet, og har da gjerne også en symbolsk underholdende side ved seg

Myter kan også være lokale vandrehistorier i bygder. Dette innebærer en tradisjonsoverførende praksis, ofte av interesse for folklorister. Disse fortellingene er gjerne ‘utenfor varmen’ til den typiske rasjonelle diskurs, men de kan introduseres tilbake igjen, slik som med Fimbulvinter-myten.[1] Dette inngår i en mer ‘primitiv’ myteforståelse, hvor fortellinger kan ligne på en forståelse på noe i form av tilslørt kunnskap. En nedlevert essens-fortelling, som stadig dukker opp i nye fortolkninger – gjerne muntlig. Myte i sin andre ‘nyere’ variant har fått tilleggsfunksjoner i moderne tid. Forståelsen av myte her beholder delen som noe irrasjonelt og tilslørende. Det får overbærende betydning som en forståelse som har ‘gått ut på dato’. Myte fremstilles her som enten noe ondartet, banalt eller feilaktig av natur, som derfor ikke hører hjemme i det moderne samfunnets rasjonelle diskurs, på lik linje med magi og overtro. I omstendigheter blir myte-begrepet frisluppent brukt som synonym for misforståelser og løgn. Men er myte bare dette? Nei – påpeker Ingar Kaldal; ‘Fiksjon og myte bør ikkje forvekslast med løgn og bedrag.’[2]

For å unngå slik forveksling må jeg presisere ordlyden som skiller de to betydningene av myte: jeg sier myte (i kursiv) når jeg snakker om en faktisk myte, altså den forvandlende fortellingen som ikke er alltid føler seg forpliktet til sannheten . Det til forskjell fra å kalle noe en myte, altså ytre en påstand som delegitimerer eller identifiserer. Denne andre bruken vil skrives som ‘myte’ (med apostrof). Det er derfor her en forskjell mellom selve dyret gris og det å kalle noen for ‘en gris’. Med det innforstått skal vi gå videre i arbeidet med å pirke på dette skillet. Vi skal derfor inn i en større, helhetlig forståelse av myte som rommer begge disse.

Mytenes livssyklus

Det er viktig å ikke undervurdere mytens skille mellom ny og gammel forstand. Selv om de er fraskilte, henger de sammen. Dette er argumentet til religionsforskeren William Doty, i oversiktsboka Mythography.[3] Han foreslår å se sammenhengen i dette tidsskillet ved å dele myters transformasjon i tre stadier. I hverdagen har vi [1] behov for fungerende midlertidige forståelser som fungerer der-og-da for å forstå et fenomen, og derfor oppstår også en fortelling som kan kommunisere denne forståelsen. Slike små praktiske enigheter og narrativ kan komme på avveie, slik at [2] den fortelles og oppnår en betydelig forklarende makt mellom en større mengde mennesker. Dette ofte i form av vandrende fortellinger, minner eller forståelser. Gjennom en lengre rekke overleveringer kan det etablere seg som en felles mytologisert fortelling. 

Fortellingen får derfor et preg av, og en betydning for, fellesskapet det tilhører. Den internaliseres og gir identitetsmessig tilhørighet, og har da gjerne også en symbolsk underholdende side ved seg. Her kan det ha skjedd forvrengninger av den opprinnelige forståelsen: i noen tilfeller huskes enkelte deler sterkere og vektlegges med patos – fortellingen forenkles og forsterkes.[4] Denne fortellingen kan ha fiktive elementer, men også være sann på samme tid. Den forenklede, kompakte fortellingen blir da en del av et fortellingsrepertoar som inngår i en felles identitetsforståelse.

‘Mytar blir da forteljingar som for det første blir fortalde ofte, gjerne rutinemessig, i eit miljø der dei har vore del av et fast forteljingsrepertoar.’ - Ifølge Kaldal.[5]

Vi må også skjønne hva myten betyr for en gruppe folk, og ikke bare forstå den som noe feilaktig eller utdatert. Fortellingens meningsbærende funksjon, hevder Kaldal, er av historisk interesse som immaterielt kildemateriale.[6] Disse mytologiserte fortellingene er kanskje fiktive og overdrevne, men ikke nødvendigvis usanne.

Når fortellingen slutter å ha sin overbevisende helhet, og den fremstår som ufullstendig eller lite overbevisende, må den nytolkes – ellers så risikerer den å havne på ‘skraphaugen’. Den nye tolkningen kan være privat, eller den kan sirkulere videre innad i en gruppe. Fortellingen splittes og det dannes nye fortolkninger for å bevare fortellingens forklarende funksjon, men den kan også sammenblandes med, eller erstattes av andre fortellinger. Det er med andre ord flere løsninger på en avslørt fortelling. Uansett så er det overordnede målet å erstatte eller å modifisere den myten som ikke duger lenger. Det er når myten kommer til syne at den identifiseres som ‘myte’. Da er det vel ikke så rart at myte knyttes med usannheter når den kun er synlig i det den har feilet som en plausibel fortelling?  Det er da kanskje ikke overraskende at myten vinkles som usann, fordi vi alltid ser myten når den har gått over streken. Den går fra forståelse til misforståelse. Dette utløser den tredje forhandlende prosessen, det Doty kaller mytens rasjonalisering,[7] eller det antropologen Bronislaw Malinowski beskrev som mytens regenerering.[8] Fortellingen poleres til den kan tilbake på hylla igjen, som en pokal.

Bekjemper vi myter, eller bare misforståelser? – Rasjonalitetens regime i møte med mytologiserte fortellinger.

I måten offentligheten forholder seg til myte kan det å kalle noe en ‘myte’ få en uheldig bieffekt av at ‘myten’ forstås som helt og holdent feil, noe som kan medføre tap av nyanser. Da markerer historikeren seg kanskje kritisk, men risikerer selv å bli misforstått. Men i noen tilfeller er en myte rett og slett en feil som går igjen. Derfor er det også behov for en måte å konfrontere feilene i fortellingene som sirkulerer i et fellesskap. Først og fremst er ‘myte’-stempelet en måte å styre betingelsene for en samtale, som en markør på en forståelse, for så å luke den ut som uønsket.

Gjennom å identifisere noe som 'myte' vinkles den som en av rasjonalitetens fiender. Den dømmes på forhånd.

Her har jeg selv syntes at den figurative språkdrakten brukt rundt myter er interessant å observere: Språket er ladet med morderisk iver etter sannhet. Myter markeres som noe å ‘avlive’ eller ‘legge død’. Metaforene rundt myte lades med det lingvisten George Lakoff kategoriserer som ‘rational argument is war’.[9] I rasjonell debatt er ‘irrasjonelle’ aktører uønsket, som blant annet myter og misforståelser. Her vil jeg argumentere for at begrepet ‘myte’ retorisk vekker en rettferdighetsbasert skadefryd.[10] Gjennom å identifisere noe som ‘myte’ vinkles den som en av rasjonalitetens fiender. Den dømmes på forhånd. Spørsmålet om den anklagede ‘mytens’ uskyld, eller rett til å forvares, hoppes rett over. Virkningen av å identifisere noe som en ‘myte’ får derfor preg av å utpeke en synder blant sannhetenes rekker. Den anklagede er allerede skyldig, og fortjener derfor ingen rettssak. Men fortjener ikke misforståelsen sin egen rettssak før den fordømmes til brennmerket ‘myte’?

Erklærte ‘myter’ kan stå igjen som delegitimerte fortellinger, som noe usant eller utdatert. ‘Myte’- begrepet har jo en viktig rolle i å kunne håndtere samfunnets store misforståelser. Korreksjon, modifikasjon eller vraking av tidligere fortellinger er en del av en sunn debatt om hvilke forklaringer vi skal ha i sirkulasjon. Myteknusing er her viktig for å opprettholde legitime fortellinger. Men: en ting er å påpeke noe som feil, noe annet er å forklare det som fenomen, med dets opprinnelse og tidligere transformasjoner. For de vanskeligste mytene å knekke kan nettopp en slik forklaring være en løsning. Her vil jeg igjen minne om Kaldal. Han ser det som viktig å vurdere myter som verdifulle for det ‘fortellende fellesskapet', og at det er viktig å forstå betydningen fortellingen har i folks liv.[11] Vi må spørre hvilken funksjon myten har, og forstå hvem som forteller den. Presist for å bedre forstå hvilken funksjon den har.

Det kan jo virke som om det er det historikeren gjør ved å kalle noe for ‘myte’: at dette er et stempel forbeholdt de lengste rekkene med misforståelser.[12] ‘Myte’-stempelet har en oppmerksomhetsvekkende makt i tillegg. En vinkling av noe som ‘myte’ kan spille på denne skadefro-kulturen. Jeg prøver å argumentere her om hvordan språket bærer en viss tilslørt makt. Nettopp i uklarhet trengs begrepsklarhet. Språket har en innrammende virkning på formidlingen av fortiden. På denne måten brukes ‘myte’ retorisk som en innramming som setter betingelsene for diskurs.

Her, på TV med omtrent trehundretusen seere, inviteres misforståelse og bøddel på scenen. Retorikken er tydelig, og språket er gjennomsyret av sannhetens morderske iver: Misforståelsen henrettes metaforisk.

Et annet spørsmål er om det er for ressurs- og tidkrevende å jobbe på individuelle oppfattelser av misforståelser. Man kan rette opp enkeltpersoners individuelle forståelser for å forebygge en myte, men det finnes flere strategier for å lykkes. Historikere kan sette opp hindringer som stanser en brysom myte. Som å oppdatere lærebøker på skolen, eller brede kampanjer for å motbevise myten i media. Kanskje burde historikere satse på en serie som bedriver myteknusing med god dose humor og selvironisk distanse? Noen ganger er det snakk om myter som ikke enkelt lar seg rikke av fagformidling. Det kan føles som om du stryker en skjorte som ikke lar seg rette. Kanskje er det også grenser for hvor godt vi kan forstå mytene og de som forteller dem videre?

Jeg ønsker å oppfordre til praksis for å knuse myter, og hevde at vi burde bry oss om at det sirkulerer misforståelser i samfunnet, og se på hvilke fellesskap som står bak dem. Akkurat i det hårfine skillet mellom misinformasjon (uheldig feilinformasjon som ikke har som hensikt å skade) og desinformasjon (feilinformasjon med hensikt om å villede) ligger nøkkelen. Noen bryr seg overhodet ikke om informasjonen de deler er riktig. Her er det viktig å avdekke nettopp hensikten bak (å forstå), i den grad dette er mulig. Det er helt åpenbart at hvis man bedre forstår og forklarer hvem avsenderen er, kan man stemple avsender som illegitim, i stedet for å løpe etter hver påstand de kommer med. Her har vi historikere en særskilt jobb i å skille uskyldige fortellinger fra ondartet informasjon.

 Her vil jeg foreslå at (egentlige) myter er myologiserte fortellinger som har blitt ‘henrettet’ av den delegitimerende diskurs, men som fortsetter å leve. Derav begrepet seiglivet myte, en beskrivelse mange bruker i arg over hvor tøff en myte er å knekke.[13] Når fagpersoner begynner å slenge dette begrepet rundt i egne kretser kan du være ganske så sikker på at gitt forståelse er en vaskeekte myte, av den seige varianten. Til forskjell fra misforståelser, som lar seg henrette og gjenopprettes som noe korrekt.

Fagpersonen på Praktisk Info med Jon Almås – Myteknuser eller de små misforståelsenes bøddel?

For å eksemplifisere og dermed tydeliggjøre det vi har gjennomgått i det foregående ønsker jeg å anvende et halvveis useriøst eksempel fra norsk TV. Jeg har nemlig merket meg et populært tv-show i Norge som ofte slenger ordet «myte» rundt – nemlig Praktisk Info med Jon Almås. Her ønsker jeg å illustrere hva jeg mener med ‘myte’ og misforståelse som viktig del av forklaringenes delegitimerende ordskifte. Vi kan derfor forsøke å se på Praktisk Info med Jon Almås i lys av en Focault-aktig allegori à la the spectacle of the scaffold.[14] Praktisk Info er på en måte popkultur sammensmeltet med fagformidling – en knallkombo for myteknuserens formidlingsoppdrag.

Her må altså teoribrillene på. Ikke alt som blir presentert som myte vil jeg se på som myte; i dette tilfellet sammenblandes begreper. Skillet mellom nysgjerrige spørsmål, kuriositeter, misforståelser og myter er uklart. Som oftest er dette bare noen spørsmål eller misforståelser som har underholdningsverdi. Her får seeren løsninger på spørsmål ‘du ikke visste du trengte’, i god gammeldags «infotainment»-stil. Og det er i grunnen helt greit: hensikten er jo å ha det gøy på TV. Her har programleder (og bedreviter) Jon Almås invitert en håndplukket ekspert (en av rasjonalitetens mange bødler) på spalten sin ‘vi legger’n død’. Her ser vi misforståelsen i noe som kan minne om mytens tredje rasjonaliserende stadium. Men egentlig vil jeg foreslå se de fleste ‘mytene’ her som misforståelser eller spørsmål. Her, på TV med omtrent trehundretusen seere, inviteres misforståelse og bøddel på scenen. Retorikken er tydelig, og språket er gjennomsyret av sannhetens morderske iver: Misforståelsen henrettes metaforisk.

Her jevnes misforståelser med jorden. Du får vite hvilken side av knekkebrødet som skal opp. Du får høre førsteamanuensis i historie John McNicol forklare at papirflippen på toalettpapirullen skal ut, ikke inn. ‘Myter’ om kosthold, og «manflu» tilintetgjøres og erstattes med rasjonelle forklaringer. Den mistenkte usanne forståelsen dør derfor på sannhetens alter, pakket inn som syndig myte. Misforståelsen henrettes, for så å gjenopprettes foran alle tilskuerne. Jon Almås spør så fagpersonen om man kan se på misforståelsen som rettet. Om eksperten nikker, erklærer Jon Almås: «Vi legger’n død!»

Gjennom dette lille programmet blir kunnskapsformidling blandet med leken skadefryd. Nettopp derfor fungerer ‘myte’-begrepet utmerket som teatralsk brekkstang på etablerte holdninger. Holdninger kan gjennom dette få en ganske knirkefri transformasjon, med minimalt sosialt ubehag og en dose humor. Og selvfølgelig: ‘Mytens’ offentlige henrettelse må finne sted foran en stor nok mengde folk – for maksimal effekt. Den må overbevise seeren. Det handler derfor ikke om at misforståelsen motbevises, men at henrettelsen i overbevisende grad vitnes og sirkuleres.[15]Derfor, som en del av vårt delegitimerende ordskifte, er det viktig at myte sammenblandes med løgn og misforståelser.

Historikeren som myteknuser

Hverdagen er full av myter. Historikeren har et pirkete, men givende arbeid i vente når det kommer til å spore opp de største, seigeste mytene. Å rette opp i serien med misforståelser som har satt seg i krøll kan det skrives det hele bøker om, og det gjøres. Vi har en hel sjanger med det vi kan kalle ‘myten om…’-bøker, eller mytebøker i kortform.[16] La oss nevne noen eksempler. Vi har Myten om Velferdsstaten utgitt av en håndfull sosiologer fra Bergen på 70-tallet som har etablert en tradisjon for lignende titler; nytt og aktuelt er Ti myter om Israel av Ilan Pappé, eller antologien Myten om det fattige Norge redigert av Jan Eivind Myhre. For å nevne noen. Knusing av myter er tidkrevende arbeid, men noen klar metode for å ta oppgjør med feilaktige myter er vanskelig å finne. Historikere er forpliktet til å spre kunnskap og å rette opp i misforståelser. Samtidig er det viktig å identifisere drivkreftene bak misforståelsene, og årsaken for deres seiglivethet.

Historikere, sammen med flere fagdisipliner, befinner seg i en konstant kamp om fortiden, for å bruke Thomas Hylland Eriksens formulering.[17] Fortiden er formbar, og derfor moden for ‘politiske påfunn’. Å benytte seg av etablerte fortellinger kan lønne seg. Ved å skrive seg selv inn som årsaksforklaring til en nasjons utvikling og velstand bidrar man til å etablere en historisk forankring, tillit og legitimitet. De største mytene har blitt så betydningsfulle at de vanskelig lar seg knekke, nettopp fordi de tjener en funksjon for et fellesskap. Mega-myter er dermed så gjennomsyret og implisitt i samfunnets fundamentale strukturer at de blir knyttet til fellesskapets identitet. Myter er derfor stadig fleksible og under forhandling. Rasjonaliteten har i gjengjeld utviklet sin egen angrepsstrategi for å bøte med disse, nemlig den delegitimerende diskurs. I bytte fremstilles myte som en av rasjonalitetens hindringer, hvor ‘myte’-begrepet brukes for å sette betingelsene for en diskusjon. Vi kan si det litt slemt at ‘myte’ er et avvisende banneord i vitenskapelig sjargong, men å kun se på myter i lys av rasjonalitet risikerer å misforstå myte. Myter har en rasjonaliserende ferdighet, som ikke føler seg forpliktet til sannhet.

Men noe slår meg etter en lesning på myter: det er et abstrakt fenomen, men også en subtil kulturell makt,[18]og det er derfor mange teorier som prøver å artikulere denne makten. Til å begynne med virket myter frustrerende, knotete og upraktisk, men en forståelse av myter som flyktige midlertidige fortellinger, teorier og forståelser hjalp litt. Nettopp fordi myter bygger på et behov for sikkerhet i en verden som virker lite sammenhengende. Man må gjenopprette en helhet. Spørsmålet på noen svar er ofte et skuffende skuldertrekk: «Dette vet vi ikke». Fortellinger har som hensikt å skape sammenheng, mens forklaringer har som hensikt å oppklare.[19] Dette mistenker jeg er sentralt for myter. Det stammer fra behovet for å forstå gjennom å fortelle. Dette behovet kommer før behovet for sannhet. Vi er derfor først og fremst fortellende mennesker, myter og misforståelser finner derfor god grobunn i kunnskapens usikkerheter. Det er her mange mystiske fortellinger kommer fra, hvor kunnskap ikke har skapt klarhet. Til forskjell fra feil og sannhet er uklarhet det tåkete landskapet som fortsatt kan avgi svar.  

Krevende fortellinger å forholde seg til kan også danne motfortellinger. Noe lignende tror jeg gjelder for måten myter kan fungere som en reaktiv fortelling som mobiliseres imot den forklaringen kunnskapsforvaltere hevder.[20] Dette lar oss se forbi deler av sannhetsdebatten, den som er så lett å hekte seg fast i. Her er arbeidet ganske konkret, man må belyse usikkerhet og skape sikkerhet. Noen ganger er myter midlertidige vikarer for uklarhet i kunnskap. De kan også fungere som indikatorer på kunnskapshull mellom de som forteller (de der ute som tror på myten) og fagfolkene (de hevder å vite bedre) som gjenstår å tettes. Andre ganger har myten en ideologisk funksjon for et fellesskap, den lar seg ikke alltid enkelt rikke. Et angrep på mytens uklarheter kan oppfattes som et angrep på identiteten, og myten blir en ‘lovløs folkehelt’.[21] Den glorifiseres gjennom sin forfølgelse. Fortellinger får en mytologisert helgen-status i respons. Disse ideologiske mytene blir derfor ekstra vanskelige å oppklare, ifølge Anne Eriksen, fordi de er «hevet over det nivået hvor det er mulig å forholde seg til dem kritisk.»[22] Når dette skjer må også de rasjonelle aktørene heve stemmen, og da ser vi at retoriske virkemidler dukker opp. ‘Myte’-begrepet er et av disse: det kan fungere som ideologikritikk, men i kritikken ligger det også en språklig makt som ikke bør oversees.

I denne teksten har jeg prøvd å sette sammen en del teori rundt myter, men selvfølgelig får ikke alt komme med. Sånn er det. Men la oss oppsummere det vi har hittil.  Myte er ikke bare løgn, men om myte heller er en misforståelse er til tider vanskeligere å si. Myter inngår i et stort nettverk av forståelser av fortiden, som stadig og implisitt fortolkes. Om en rettet misforståelse fortsetter å gå i krøll om igjen, kan det være lurt å spørre seg om vi kan demystifisere problemet – i tillegg til simpelthen løse det. Det er nemlig mulig at vi har med en seiglivet myte å gjøre, og ikke en alminnelig misforståelse. Som vi har gjennomgått er myter ikke bare noe som må knuses, men noe som historikeren i tillegg bør streve for å forstå. Fra henrettelse til undersøkelse.[23] ‘Myten’ fortjener en oppklarende rettssak. Gjennom en dypere forståelse av myters funksjon og transformasjon kan kunnskapsformidlingen  skjerpes. Når det er sagt sitter jeg igjen med et inntrykk av at å skille mellom misforståelse og myte fortsatt vanskelig lar seg gjøre. Det er en veldig vag grense mellom disse. Men til dette må myteknusing settes i praksis for å skille små misforståelser fra seiglivede myter. Jeg håper med dette å ha skapt et grublende grunnlag for å forstå hva myter er. Som regel virker det for meg som om kilden til mytedannelse er en grunnleggende usikkerhet i kunnskap på et gitt tema, hvor en midlertidig myte har fått overtaket.

Noter:

[1] Myten om Fimbulvinter har kanskje noe ved seg allikevel, ifølge nyere forskning. Arkeologer og historikere har fremmet en teori om at solformørkelsen, utløst av et overhengende vulkanaskelag (fra mulige to vulkaner) i himmelen rundt 536 e.Kr, kan ha vært årsaken til den mytologiske fortellingen om vinteren før Ragnarok, slik Fimbulvinteren varsler. Formørkelsen medførte en varig nedkjøling av den nordlige halvkule. Videre lesning på dette:  Amundsen, Bård, «Fimbulvinteren er ikke en myte», Forskning, 01.01.2018. URL: https://www.forskning.no/arkeologi-historie-klima/fimbulvinteren-er-ikke-en-myte/258233 

[2] Kaldal, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie, 93.

[3] Doty, Mythography.

[4] Eriksen, Historie, Minne og Myte, 53-54.

[5] Kaldal, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie, 94.

[6] Kaldal, «Minna og mytane – og verdien av dei som historisk materiale» i Historisk tidsskrift

[7] Doty, Mythography, 50-51.

[8] Malinowski, “Myth in Primitive psychology” i Magic, science and religion, 146.

[9] Lakoff, Metaphors we live by, 4.

[10] Beskrivelsen ‘skadefryd’ viderefører jeg fra boken til Thomas Hylland Eriksen, Kampen om fortiden, 21. Han bruker ordet i forbifarten, men jeg syns han fanget noe med denne beskrivelsen som jeg ønsker å bygge videre på.

[11] Kaldal, «Minna og Mytane – og verdien av dei som historisk materiale» i Historisk tidsskrift.

[12] Kaldal, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie, 94.

[13] NAOB, «Seiglivet». ‘Vanskelig å få tatt livet av, gjort ende på; som har vanskelig for å dø, gå bort.’ URL:https://naob.no/ordbok/seiglivet

[14] Foucault, “The spectacle of the scaffold” I Discipline and Punish.

[15] Foucault, Discipline and Punish, 63.

[16] Kaldal, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie, 94.

[17] Hylland, Kampen om fortiden, 20-21.

[18] Malinowski, “Myth in Primitive psychology” I Magic, science and religion, 143.

[19] Kaldal, «Å fortelje, å forklare og å tenke historisk» i Historisk tidsskrift, 80.

[20]  begrepet kunnskapsforvaltere er veldig vagt, og denne gruppen har også en del intern diskurs og konflikt. Men denne gruppen ‘kunnskapsforvaltere’ fungerer som en motgruppe mytetroende reagerer på. I gjengjeld gjør begrepet ‘myte’ det samme tilbake, det klumper sammen alle mytetroende inn i en homogen gruppe, nemlig ‘folkene der ute’. Begrepet er en del av kunnskap-makt relasjonene i diskurs.

[21] Foucault, Dicipline and Punish, 63-65. Focault forteller om en dødsdømt fange som reddes i et sympatisk opptøyer. Steiner kastes på bøddelen, og loven trosses i forsøk på å komme seg frem til fangen. Demonstrantene tar loven i egne hender ved å redde fangen, selv om han er dømt for drap.

[22] Eriksen, Historie, Minne og myte, 54.

[23] Focault, 69. «we have moved from the exposition of the facts to the slow process of discovery; from the execution to the investigation;» Foucault snakker jo her egentlig om forandringer i måter samfunnet forholder seg til tiltalte personer, men jeg synes resonnementet også kan representere overgangen fra avsløring til forklaring og forståelse.

Referanser, Endnote:

Doty, William G. Mythography : the study of myths and rituals. Alabama, Ala: University of Alabama Press, 1986.

Eriksen, Anne. Historie, minne og myte. Oslo: Pax, 1999.

Eriksen, Thomas Hylland. Kampen om fortiden : et essay om myter, identitet og politikk. Oslo: Aschehoug, 1996.

Foucault, Michel. Discipline and punish : the birth of the prison. Surveiller et punir naissance de la prison. London: Penguin Books, 1977.

Kaldal, Ingar. "Å fortelje, å forklare og å tenke historisk." Historisk tidsskrift (Oslo : trykt utg.). 72 :1993 :1 (1993): [80]-100.

Kaldal, Ingar. Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Utsyn & innsikt. Oslo: Samlaget, 2002.

Kaldal, Ingar. "Minna og mytane – og verdien av dei som historisk materiale." Historisk tidsskrift 87, no. 4 (2008): 665-79.

Lakoff, George, and Mark Johnson. Metaphors we live by. Chicago: University of Chicago Press, 1980.

Malinowski, Bronislaw. Magic, science and religion and other essays. Prospect Heights, Ill.: Waveland Press, 1992.

Stråth, Bo. Myth and memory in the construction of community : historical patterns in Europe and beyond. Series Multiple Europes. Bruxelles: P.I.E.-Peter Lang, 2000.