Bråk, brudd og bedrag: To ulike fronter i Berlins homobevegelse før første verdenskrig

Før nazistene kom til makta i Tyskland, var Berlin ofte regnet som verdens hovedstad for homofile og skeive personer. Det var også i Berlin den moderne homofile identiteten og den politiske kampen for homofile rettigheter fikk sin viktigste grobunn, som blant andre historikeren Robert Beachy har utforsket.[1] Under keiser Vilhelm II sin regjeringstid ble det etablert to organisasjoner som skulle prege homofil rettighetskamp og ha en definerende makt på samfunnsdebatten om homofili i denne perioden: Den vitenskapelig-humanitære komité (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) fra 1897 og Gemeinschaft der Eigenen (GdE) fra 1903. Doktor Magnus Hirschfeld og Adolf Brand var de respektive lederne av organisasjonene, hvor de var sterke stemmer. Selv om begge organisasjonene og deres ledere arbeidet for å fjerne paragraf 175 fra den tyske straffeloven – som forbød sex mellom menn – og for å opplyse befolkningen om homofile, var det lite samarbeid mellom organisasjonene og lederne.[2] Politikken og rettighetskampen til de to var heller gjennomgående motstridende og rivaliserende. Denne teksten skal fokusere nettopp på denne knivingen – preget av brudd og bedrag – mellom Hirschfeld og Brand i tiden før første verdenskrig, samt deres innvirkning på både den gryende homobevegelsen og utviklingen av en moderne homofil identitet.

Todelingen av tidlig tysk homobevegelse

Fra begynnelsen var GdE en utbryterorganisasjon fra WhK. Brand hadde opprinnelig vært med i WhK, men brøt ut blant annet fordi han var uenig med Hirschfeld om årsakene til og kjennetegnene på homofili. Bruddet var også knyttet til Brands ønske om å opprette en organisasjon som kunne fungere som en beskyttelse for abonnementene til tidsskriftet hans Der Eigene («Den selveiende»). Tidsskriftet utkom for første gang i 1896 og var verdens første tidsskrift for homofile. Bladet var kjent for sin homoerotiske kunst og flere utgaver med fotografier av nakne menn. Dette var hard kost for myndighetene, og Brand ble både arrestert og fengslet i to måneder for umoral grunnet «lidderlig innhold». Siden abonnementene fra 1903 også måtte være medlemmer av GdE, kunne Brand kalle magasinet et «manuskript» som privat ble publisert til et avgrenset antall mennesker.[3] Dermed kunne han listig unnslippe sensuren samtidig som han kunne stå mer fritt til å fremme sitt eget syn på homofili. 

Uenigheten rundt hva homofili var, hadde sin opprinnelse i Hirschfelds teorier, som han hadde utarbeidet fra møter og interaksjon med både pasienter og mennesker i Berlins homofile miljø. Hirschfeld argumenterte for at homofili – som heterofili – var biologisk og medfødt, og at en liten minoritet i befolkningen hadde denne seksuelle orienteringen. Seksualitet, ifølge Hirschfeld, var med andre ord noe naturgitt og uforanderlig, et syn som siden har blitt betegnet som «essensialistisk». I tillegg til Hirschfelds essensialistiske syn, fremmet han teorien om et seksuelt spektrum blant mennesker, hvor man blant annet så på kriterier som fysiske og emosjonelle karakteristikker og seksuell tiltrekning. Imellom «absolutt kvinne» og «absolutt mann» mente han det fantes et stort mangfold av seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk.[4] Tanken om at homofili var noe medfødt ved en person og en mindre del av en større variasjon av menneskelig seksualitet ble også grunnlaget for hans aktivisme – noe som var naturlig og uforskyldt burde man ikke bli straffet for. En viktig del av arbeidet hans var nettopp å bruke vitenskapen, forskning og folkeopplysning for å oppnå sosial aksept og en rettferdig lov.[5]
 

Menn tiltrukket av menn var dermed betraktet som mer virile enn andre menn, i motsetning til den ofte tilskrevne fordommen at de er mer feminine.

Brand, på sin side, var en del av maskulinist-retningen innen homobevegelsen. Han avviste at homofili var noe medfødt eller noe begrenset til bare en minoritet; de fleste menn kunne elske både menn og kvinner, ifølge ham. For Brand innebar ikke homofili en spesiell type, men det var heller en måte å identifisere seg ved en mannlig erotisk kultur. Brands syn kan dermed kalles et tidlig konstruktivistisk perspektiv på seksualitet, altså at seksualitet er kulturelt, språklig og/eller sosialt betinget. Den seksuelle praksisen mellom menn i antikkens Hellas var en sentral inspirasjon for denne kulturen. Dette omfattet blant annet erotiske forhold mellom tenåringsgutter og voksne menn, hvor man ble veiledet som ung og før ekteskap. Etter man giftet seg, ble man selv «mentor» for en annen tenåringsgutt. Dette forholdet og kjærligheten ble regnet som mer verdifullt enn noe romantikk mellom menn og kvinner av maskulinistene. Viktig var i tillegg maskulinistenes misogyni, og etter deres syn var menn overlegne kvinner. Menn tiltrukket av menn var dermed betraktet som mer virile enn andre menn, i motsetning til den ofte tilskrevne fordommen at de er mer feminine. Brand anså dermed Hirschfelds tanke om biologisk determinisme som svært nedverdigende og avmaskuliniserende, ettersom han mente kjærlighet mellom menn var av den høyeste dyd og en del av en majoritetskultur blant menn.[6] 

Uenighetene mellom Brand og Hirschfeld var samtidig ikke bare begrenset til hvordan en homofil identitet burde defineres. Hvordan bedrive homokamp var også et sårt punkt, særlig i tiden før Brand brøt ut av WfK og dannet GdE. Den største uenigheten deres var hvorvidt man skulle «oute» eller offentlig navngi kjente personer som en metode for å oppnå reform i straffeloven. Tanken – støttet av Brand – var at hvis nok kjente og velrespekterte personer selv offentliggjorde at de var homofile, ville det bidra til å delegitimere loven. På én side ville det vært utenkelig å straffeforfølge så mange ellers lovlydige og anerkjente borgere, men å ikke gjøre det ville etterlatt paragraf 175 som ubrukelig. Taktikken ble aldri anvendt av WfK, blant annet på grunn av Hirschfelds motvilje mot en slik kampanje.[7] 

Eulenburg-affæren og «outing»

Ideen om å «oute» kjente mennesker ble ikke bare luftet i homokampens organisasjoner. Fenomenet ble også en sentral del av en kontrovers som siden har blitt kjent som den første store homofile skandalen på 1900-tallet, og blant de største gjennom tidene.[8] Kontroversen gikk ut på en rekke sivile rettssaker – grundig dekket i både nasjonal og internasjonal presse – som omhandlet sentrale personer i kretsen til keiser Vilhelm II. Fokuset var beskyldninger om æreskrenkelse, homofili og avleggelse av falsk ed (mened). Journalisten Maximilian Harden hadde i en rekke artikler i 1906 og 1907 gått til angrep på keiserens nære venn prins Filip Eulenburg og general Kuno von Moltke i sitt tidsskrift Fremtiden.[9] 

Harden antydet først høsten 1906 at prins Eulenburg, sammen med general Moltke, ledet en homofil clique i keiserens regjering. Anklagene om homofili fortsatte i to nye artikler på nyåret. Blant annet ble det fremlagt at Eulenburg hadde en affære med den franske ambassadøren Raymond Lecomte, samt at Harden anklaget dem for å være homofile, angivelig i forhold med hverandre og andre viktige skikkelser på hoffet til keiseren. De følgende rettssakene om æreskrenkelse og mened handlet særlig om at Eulenburg og Moltke løy om å ikke være homofile.[10] Både Brand og Hirschfeld, de to lederne av sine respektive organisasjoner for homofil rettighetskamp, skulle også få viktige roller i rekken av rettssaker. 

Hirschfeld uttalte at det viktigste kjennetegnet på en homofil person var dens romantiske kjærlighet for noen av samme kjønn – om de agerte på følelsene sine var ikke relevant for å identifisere homoseksualitet.

I den første rettssaken hadde Moltke anklaget Harden for æreskrenkelse for å feilaktig kalle han homofil, med den tanken om at Harden følgende måtte bevise at Moltke faktisk hadde deltatt i seksuelle handlinger med menn. Harden derimot påsto at han aldri mente å insinuere at Moltke hadde brutt paragraf 175. Hans hensikt var heller å bevise at generalen hadde «avvikende» følelser – altså, en homofil orientering. Først hadde Harden hentet inn Moltkes kone, som vitnet til hans tilsynelatende manglende tiltrekning for kvinner og hans avsky for henne. I tillegg ble Dr. Magnus Hirschfeld kalt inn som et ekspertvitne om homofil orientering, i lys av hans forskning innen sexologi. Hirschfeld uttalte at det viktigste kjennetegnet på en homofil person var dens romantiske kjærlighet for noen av samme kjønn – om de agerte på følelsene sine var ikke relevant for å identifisere homoseksualitet. Harden ble frikjent da dommeren fant at Moltke hadde fremvist «kjente homofile egenskaper» og kunne dermed regnes som homofil, selv om han ikke var anklaget for å bryte loven.[11] Hirschfelds vitnesbyrd om en såkalt «bevisstløs» homoseksualitet hadde dermed en dobbel effekt: Hans syn på homofili fikk mer anerkjennelse og det gjorde det enklere for personer som Harden å «oute» andre – de kunne påvise homofile egenskaper heller enn handlinger. 

Brand på sin side syntes at vitneutsagnet til Hirschfeld var både plagsomt og svikefullt. For det første likte han lite at Hirschfelds teorier fikk større publisitet, og for det andre var det med betydelig bitterhet at han opplevde at Hirschfeld nærmest «outet» Moltke. Dette hadde jo vært en betydelig uenighet mellom dem i WhK og han mislikte hykleriet Hirschfeld tilsynelatende hadde fremvist. Det er ikke klart hva Hirschfelds intensjon var i å betegne Moltke som en ubevisst homofil. Uavhengig anså Brand Hirschfelds utsagn som en særs forfengelig måte å skape blest rundt Hirschfelds seksualvitenskapelige teorier. Brand brukte uansett Hirschfelds handlinger for å igangsette en «outing»-kampanje som han tidligere hadde ønsket. Brand publiserte så en anklage om at en annen kjent mann, prins Bülow, var homofil. Han ble da selv anklaget for æreskrenkelse. I sitt vitneutsagn fremmet Brand sitt syn på homofili. Han sa at han ikke kalte Bülow homofil som en fornærmelse – kjærlighet mellom menn var verdifullt i hans syn. Han ønsket heller å fremheve at dette også eksisterte blant den politiske eliten, med Moltke, Eulenburg og Bülow som eksempler. Forklaringen hans skilte seg dermed vesentlig fra Hirschfelds. Han ønsket at anklagen hans skulle vekke empati i befolkningen overfor en velrespektert mann og følgelig åpne opp for reform i straffeloven.[12]

Brand endte opp med å tape rettssaken, som han skyldte på Hirschfeld for. Hirschfeld hadde blant annet igjen blitt innkalt som et ekspertvitne, hvor han nektet for å ha hørt ryktene om at Bülow var homofil og han hevdet at han heller ikke kunne fastslå om Bülow var homofil, bevisstløst eller ei. Brand påsto også at Hirschfeld hadde forhindret en av Brands vitner fra å presentere viktige beviser i hans favør. En rekke andre vitner hadde også forsvart Bülow mot homofili-anklagen, men det var Hirschfelds bedrag, etter Brands syn, som ga ham en 18-måneders fengselsdom.

Rettssakene mellom Eulenburg, Moltke og Harden fortsatte etter Brands fall. Moltke kom seg mer eller mindre helskinnet gjennom rettssakene, men Eulenburg var mindre heldig. Han hadde som vitne under Bülows rettssak uttalt at han aldri hadde deltatt i homoseksuelle handlinger. Harden anklagde ham så for mened og fant et par vitner som konstaterte at de hadde hatt seksuelle relasjoner med Eulenburg. Han ble aldri formelt dømt grunnet hans dårlige helsetilstand, men han ble fornektet av keiseren og forvist til godset sitt.[13] Eulenburg-affæren ble epokegjørende for utviklingen av en moderne homofil identitet. På én side bidro Hirschfelds vitneutsagn til å etablere homofili som noe medfødt og naturlig blant et mindretall i befolkningen. På den andre siden var skandalen også med på å etablere homofili som noe dekadent, elitistisk og noe som kan «spres».[14] Dette ville senere bli vanlige syn på homofili blant flere ekstremistiske og reaksjonære bevegelser, blant andre innen nazismen og flere greiner i kommunismen. 

Konklusjon

Brand og Hirschfeld fortsatte sitt arbeid også etter første verdenskrig, og det var først og fremst under Weimarrepublikken at Hirschfeld hadde sin virkelige storhetstid, med åpningen av et institutt for seksualvitenskap.[15] Fundamentet for deres arbeid – og arbeidet til de flere og større bevegelsene som oppsto etter hvert – ble likevel satt under Vilhelm II sin tid. De vedvarende uenighetene mellom de to lederne og organisasjonene drev fram både brudd i bevegelsen og følelsen av bedrag. Samtidig sørget riften for at samfunnet rommet to ulike syn på moderne homofil identitet. Hirschfeld argumenterte for at homofili var medfødt, hadde diverse egenskaper knyttet til seg og var en mindre del av et stort mangfold av menneskelig seksualitet. Brand, på

den andre siden, hevdet at homofili omfattet en erotisk mannlig kultur, hvor kjærlighet mellom menn var av høyeste dyd og som en majoritet av menn kunne ta del i. Med Eulenburg-affæren ble forholdet mellom de to særlig tilspisset og Brand mente at Hirschfeld hadde tedd seg både hyklersk og svikefullt overfor ham. Skandalen var også skjellsettende for at Hirschfelds syn ble utbredt i samfunnet for øvrig, selv om mediedekningen samtidig ga større innpass for tanken om homofili som noe dekadent og «smittsomt». 

For Brands vedkommende har de fleste aspektene av hans seksualitetsforståelse falt vekk fra allmennheten – det er få maskulinister i dagens samfunn. Imidlertid fortsatte det, og er enda, ulike oppfatninger rundt seksualitet i homobevegelsen. Særlig gjennom skeiv teori og andre post-moderne strømninger har det blitt vanligere å anse kjønn – og dermed seksualitet – som en sosial konstruksjon og man har ofte begynt å snakke om en skeiv rettighetskamp snarere enn bare homofil. Dermed har Brands konstruktivistiske forståelse fått en større plass i samfunnet, selv om den spesifikke homoerotiske kulturen han pekte på har mistet sin utbredelse. I FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) markeres for eksempel essens/konstruksjon-skillelinjen i begrepene seksuell legning og seksuell orientering. Førstnevnte anvendes gjerne for å uttrykke at ens seksualitet er noe medfødt og statisk, mens «orientering» åpner opp for mer variasjon og endring.[16] Med dette kan tilsynelatende spliden mellom Magnus Hirschfeld og Adolf Brand, og deres rettighetskamp, enses fremdeles.

Noter

[1] Robert Beachy, Gay Berlin: Birthplace of a Modern Identity (Vintage Books, 2015), 40-41.

[2] «Magnus Hirschfeld», Skeivt arkiv, 3. mai 2019, https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/magnus-hirschfeld; «Adolf Brand», Skeivt arkiv, 28. mai 2020, https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/adolf-brand.

[3] Beachy, Gay Berlin, 102-3.

[4] Beachy, Gay Berlin, 88.

[5] Beachy, Gay Berlin, 86-87.

[6] Gert Hekma, «Sodomy, Effeminacy, Identity: Mobilizations for Same-sexual Loves and Practices before the Second World War», i The Ashgate Research Companion to Lesbian and Gay Activism (Routledge, 2016), 23; Beachy, Gay Berlin, 103-4.

[7] Robert Beachy, «The German Invention of Homosexuality», 831.

[8] Hekma, «Sodomy, Effeminacy, Identity», 26; Norman Domeier, «The Homosexual Scare and the Masculinization of German Politics before World War I», Central European History 47, nr. 4 (2014): 737.

[9] Beachy, «The German Invention of Homosexuality», 828.

[10] Beachy, «The German Invention of Homosexuality», 832.

[11] Beachy, Gay Berlin, 127-29.

[12] Beachy, Gay Berlin, 130.

[13] Beachy, «The German Invention of Homosexuality», 832-33.

[14] Beachy, Gay Berlin, 138-40.

[15] «Magnus Hirschfeld», Skeivt Arkiv.

[16] «Begreper», FRI - foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, åpnet 17. februar 2025, https://foreningenfri.no/informasjon/begreper/.

Bibliografi

Beachy, Robert. «The German Invention of Homosexuality». The Journal of Modern History 82, nr. 4 (2010): 801–38. https://doi.org/10.1086/656077.

Beachy, Robert. Gay Berlin: Birthplace of a Modern Identity. Vintage Books, 2015.

Domeier, Norman. «The Homosexual Scare and the Masculinization of German Politics before World War I». Central European History 47, nr. 4 (2014): 737–59. https://doi.org/10.1017/S0008938914001903.

FRI - foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. «Begreper». Åpnet 17. februar 2025. https://foreningenfri.no/informasjon/begreper/.

Hekma, Gert. «Sodomy, Effeminacy, Identity: Mobilizations for Same-sexual Loves and Practices before the Second World War». I The Ashgate Research Companion to Lesbian and Gay Activism. Routledge, 2016.

Skeivt arkiv. «Adolf Brand», 28. mai 2020. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/adolf-brand.

Skeivt arkiv. «Magnus Hirschfeld», 3. mai 2019. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/magnus-hirschfeld.