Debatten må sees i forlengelse av avisens mål om å nå utover «sine egne». Både rent praktisk for å sikre avisen for fremtiden, men også ideelt for å gi grobunn for sakene den sloss for. Dette kunne enten gjøres ved å nå ut til sine tidligere fiender og tidligere NS-medlemmer som hadde holdt seg unna avisen. Eller ved å henvende seg til yngre nasjonalister og slik føre avisen videre til en ny generasjon gjennom å gi den et politisk innhold. Det er denne debatten artikkelen vil belyse ut i fra den redaksjonelle fornyelsen av avisen som foregikk i årene 1967–75 og kontroversene denne skapte i egne rekker.
Bakgrunn
Folk og Lands historie begynte i 1947 da den tidligere læreren og journalisten Nils Vikdal startet den stensilerte avisen Skolenytt i Kristiansund. Vikdal hadde under okkupasjonen vært med i det NS-kontrollerte Lærersambandet. Skolenytt beskjeftiget seg i hovedsak med kritikk av rettsoppgjøret og var beregnet på dem som hadde vært med i Lærersambandet. Vikdal mente disse var utestengt fra den vanlige presse etter krigen.
Fra 1948 ble avisen trykket og kom ut under navnet 8.mai. Høsten 1952 ble driften flyttet til Oslo og fra desember dette året kom ukeavisen ut under navnet Folk og Land. Med lanseringen i 1952 utalte avisens første redaktør Finn Brun Knudsen hva som skulle være avisens retningslinje. Dette ble førende gjennom hele dens historie:
Folk og Land som vårt nye blad heter, ser det som sin første oppgave å være det frie og uavhengige talerør for alle som på en eller annen måte har vært rammet av det politiske rettsoppgjør, og ikke mindre for dem som av en eller annen årsak er blitt nektet spalteplass i dagspressen.
Rammene
Knudsen satte ble imidlertid tolket svært forskjellig ut i fra hvem som satt i redaksjonen. Avisen var i storparten av sin levetid viet artikler om okkupasjonstiden og landssvikoppgjøret. Folk og Land ønsket å legge frem dokumentasjon som kunne bidra til en historisk og juridisk rehabilitering av de tidligere NS-medlemmene og landssvikdømte. Avisen ønsket altså hele tiden å nå utover «menigheten» med sin avis. Men hvilke lesere avisen søkte utover sin egen krets av en del tidligere NS-medlemmer, avhang av hvem som styrte avisen.
Gjennom avisens historie foregikk det en intern dragkamp om hvorvidt den skulle være politisk eller ikke. Mange mente at en politisk linje ville ødelegge for rehabiliteringen av tidligere NS-medlemmer som avisen arbeidet for. Folk og Land hadde sine kampfeller i Forbundet for sosial oppreisning (Forbundet 1949–1973), senere institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO 1974–2003). Disse organisasjonene brukte hele veien avisen som meldingsblad.
Motivene for en politisk linje i avisen var i likhet med den upolitiske å utvide avisens nedslagsfelt. Den redaktøren som i størst grad kom til å prege avisen gjennom sine seksten år i redaktørstolen (1958–1973), Odd Melsom (1900–1978), ivret i sine siste år i avisen for at en ny og yngre generasjon nasjonalister skulle ta over driften. Derfor beveget avisen seg mot en mer politisk linje på denne tiden. Odd Melsom hadde under okkupasjonen vært redaktør i presseorganet til det NS-styrte LO, Norsk Arbeidsliv og senere i NS’ hoved- organ Fritt Folk.
Fornyelsen
Grunnene til at Melsom slapp inn yngre krefter fra slutten av 60-tallet og senere lot dem overta avisen i 1973 har vært omdiskutert innenfor avisens egen krets. Blant de unge som tok over avisen har dette blitt sett på som en redningsaksjon. Representanter for NSUF/Frontkjemper-generasjonen med Bjørn Østring i spissen, som tok over avisen etter de unge nasjonalistene i 1975, så tvert i mot på de unge som opprørere og ødeleggere av avisen.
Det er allikevel ingen tvil om at redaktør Melsom handlet svært bevisst under den fornyelsesprosessen avisen satte gang under hans ledelse i 1967. Da fikk avisen sin egen ungdomsspalte For ungdommen. Melsom ønsket ideologiske arvtakere til den politiske kampen han hadde viet sitt liv til.
Det var også mer praktiske sider ved avisens drift som gjorde en fornyelse nødvendig på denne tiden. Snittalderen hos avisens lesere lå mellom 70 og 75 år. Med andre ord var det et tidsspørsmål før det hele ville være over grunnet naturlig frafall. Melsom ønsket heller ikke at hans navn skulle knyttes til nedleggelsen av avisen. Han hadde forsøkt å involvere de NS-medlemmene som hadde vært unge under krigen, NSUF/Frontkjemper generasjonen. Han hadde imidlertid ikke lyktes med dette. Disse var nå midt oppe i familie og karriere og ønsket ikke å ta belastningen med å være tilknyttet Folk og Land.
Derfor søkte Melsom til en generasjon som selv ikke hadde noen personlig erfaring fra NS, unge nasjonalister og nynazister som dukket opp i Norge på 60-tallet. Sentral i denne utviklingen var en politisk «nyskapning» på ytterste høyre, som vokste frem på denne tiden. Organisasjonen bar navnet Nasjonal ungdomsfylking (NUF 1968–1974).
Nasjonal ungdomsfylking (NUF) er antakeligvis ikke kjent for så mange lesere i dag, men flere vil kanskje kjenne igjen gruppen under et annet navn, nemlig Norsk Front (1975–79). Navneskiftet skjedde i forbindelse med organisasjonens forsøk på å etablere et politisk parti i 1975. Grunnen til at NUF begynte å involvere seg i avisen skyldtes at de trengte et organ som kunne være et bindeledd mellom deres medlemmer innad og et kamporgan for bevegelsen utad.
Derfor kom de fra 1973 for fullt inn i avisen, etter i lengre tid å ha propagandert gjennom ungdomssidens spalter via et av deres medlemmer og ungdomssidens redaktør, Erik Rune Hansen (1950–2004). Både Melsom og de unge nasjonalistene innrømmet at deres politiske ståsted ikke var identiske med hverandre, men allikevel nok til å samarbeide. At de sto nært tilknyttet hverandre i denne perioden skyldtes nok delvis situasjonen som avisen og NUF befant seg i på denne tiden. Den nye redaktøren med de unges inntreden i 1973, Odd Isachsen (1936), har nettopp forklart nærheten ut i fra dette: «Folk og Land var en avis uten opinion, og NUF en opinion uten avis.»
Avisen ble med de unges overtakelse mer dagsaktuell og politisk kommenterende. Det var fortsatt historisk stoff i avisen, men dette måtte vike noe for den nye prioriteringen. Spaltene fyltes med diskusjoner om mulighetene for en ny nasjonalistisk bevegelse i Norge, EF, Anders Lange, kampen mot kommunismen, økologi, utenlandske nyna- zistiske og nasjonalistiske bevegelser og drømmen om et samlet Norden. I tillegg fyltes avisen stadig mer av rapporter fra NUFs aksjoner.
Bruddet
Som nevnt innledningsvis var avisen preget av en dragkamp mellom kryssende interesser. På den ene side dem som ønsket en avis strengt avgrenset til stoff som omhandlet okkupasjonen, rettsoppgjøret og rehabilitering av de landssviksdømte NS-medlemmene. På denne tiden representert ved NSUF/Frontkjempergenerasjonen med den tidligere frontkjemperen Bjørn Østring (1917–) i spissen. På den annen side dem som ønsket en mer politisk linje i avisen, representert ved Odd Melsom og de unge nasjonalistene.
Fornyelsen i avisen Melsom satte i gang med opprettelsen av ungdomsspalten i 1967 og som Odd Isachsen fortsatte da han tok over avisen i 1973 ble på bakgrunn av denne konflikten brakt til ende i 1975. Sommeren og høsten 1975 så ikke abonnentene noe til avisen. Utgivelsesstoppen gikk langt utover den vanlige sommerferien i avisens drift. Folk og Land dukket så opp igjen senhøstes 1975. Da med ny redaktør, Rolf Christiansen, under okkupasjonen kretsfører for NS i Asker og Bærum.
Nå fikk avisen et annet innhold enn det som hadde preget avisen de siste årene under Melsom og Isachsen. Avisen kom mer tilbake til sin tradisjonelle form og i dette sporet skulle den følge frem til den gikk inn i 2003. Det politiske stoffet ble tonet ned og tilbake var artikler som skulle belyse okkupasjonen og rettsoppgjøret og forsvare NS-medlemmenes handlinger og motiver.
Hva var så grunnene til redaksjonsskiftet i 1975? Selv forklarte den nye redaksjonen det med at de unge nasjonalistene ikke helt hadde innfridd forventningene man hadde hatt til dem i utgangspunktet. Kritikken gjaldt to punkter, den praktiske driften av avisen og den redaksjonelle linjen. Det første gjaldt avisens økonomi. Folk og Land hadde de siste årene under fornyelsesprosessen, i tråd med hensikten, klart å skaffe den en del nye og yngre lesere.
Dette hadde allikevel ikke vært nok. Mange av de gamle leserne som var begynt å falle bort i stort monn under Melsoms siste tid hadde vært solide bidragsytere utover abonnentspengene. De nye og yngre leserne var ikke i stand til å fylle en slik rolle. De som nå tok over mente at avisens fundamentale rolle var å være talerør for tidligere NS-medlemmer. I følge dem hadde de unge nasjonalistene hatt vanskelig for å oppfylle denne målsetningen.
Konflikten sto mellom de som ønsket en upolitisk avis viet historiske artikler og en politisk orientert part som ønsket vitalisering av en ny nasjonalistisk bevegelse i Norge. I førstnevnte gruppe sto representanter for den tidligere omtalte NSUF/Frontkjempergenerasjonen sentralt. Disse var kommet inn i avisen under Isachsen. Tidligere leder i NSUF og frontkjemper Bjørn Østring (1917–) var dominerende innen denne fløyen.
Det var disse som kom seirende ut av det hele på grunn av økonomiske ressurser. Den andre politiske gruppen var dominert av tidligere redaktører Odd Melsom, Odd Isachsen og medarbeideren Erik Rune Hansen. Den moderate part hadde gjennom INO aksjemajoriteten i avisen. Dette skyldtes at dens forgjenger, Forbundet, hadde blitt tildelt aksjemajoriteten i avisen da den skyldte Forbundet penger etter økonomiske vanskeligheter som preget avisen frem til skifte i 1975.
I 1979 ble Folk og Land oppløst som aksjeselskap og INO tok over utgivelsen også formelt. Dette skjedde ikke uten gnisninger. Året før, i 1978, hadde tidligere redaktør Melsom henvendt seg til daværende formann i INO og redaktør av Folk og Land, Kåre Haugerud (1917–88), med en anmodning om at INO skulle kvitte seg med aksjeposten i avisen, og heller utgi et eget historisk kvartalstidsskrift. Så kunne yngre krefter få ta over avisen. Melsoms tanke og håp var at Norsk Front kunne ta over aksjene i avisen og drive den videre.
Tilbake til utgangspunktet
Avisens nye redaksjon under Bjørn Østrings kontroll tok avstand fra de unge nasjonalistene, men også de søkte i likhet med sine forgjengere å nå ut til lesere utover kretsen av tidligere NS-medlemmer. Også de forsto at dette var en forutsetning for avisens overlevelse på sikt. Men i motsetning til Melsom og nasjonalistene ønsket Østring og INO-kretsen å nå ut til sine tidligere motstandere, «jøssingene» – den tidligere hjemmefronten.
Med dette for øye lanserte avisen en «åpen linje,» den skulle være et forum hvor tidligere motstandere kunne møte hverandre til forsoning og debatt i tillegg til dens opplysende oppgave rundt okkupasjon og rettsoppgjør. Avisen hadde også under Isachsen, og i noe mindre grad under Melsom vært et debattorgan, også dette med bakgrunn i målet om å nå ut til flere lesere ved å engasjere dem, men da med politisk fortegn.
Kritikere av Østrings linje hevdet at avisen med dette riktig nok sikret seg godvilje og forståelse hos sine tidligere fiender, men dette skyldtes først og fremst at avisen nå ville bli borte med den siste av dem. Om dette synet preget deres tidligere fiender, «jøssingene», vites ikke, men da avisen gikk inn i 2003 var daværende redaktør og tidligere frontkjemper, Kjell Blich Schreiner (1923–2008), av de yngste som var igjen i kretsen rundt Folk og Land. Da var han 81 år gammel. Det var ikke lenger noen til å drive avisen videre.
Avslutning
Den tradisjonelle konflikten mellom de kryssene interessene i avisen, politikk eller historisk rehabilitering endte med redaksjonsskifte i 1975. Interessene i avisen som ønsket at den skulle være begrenset til historisk belysning av rettsoppgjør og okkupasjonshistorien ble dominerende for godt. Med dette ble også Bjørn Østring den dominerende i avisens drift frem til dens siste redaktør, Kjell Blich Schreiner, kom på banen i 1996.
De politiske interessene representert av Melsom og de unge nasjonalistene mistet innflytelsen i avisen. Nasjonalistene i NUF, senere Norsk Front, fikk sine egne organer og Folk og Land gikk tilbake til sin tradisjonelle form som historisk revisjonsorgan.
Artikkelen er skrevet av Espen Olavsson Hårseth, master i historie (UiO) og publisert i Fortid 2 2010. For en mer grundig gjennomgang av dette temaet, les forfatterens masteroppgave.
