Belgisk terror – En langvarig begynnelse
Da det afrikanske kontinentet skulle deles mellom de europeiske stormaktene under Berlin-konferansen i 1884-85, tilfalt landområdet som i dag utgjør den Demokratiske Republikken Kongo den belgiske monarken Leopold den II. Men i det som da het Fristaten Kongo, skulle livet for landets befolkning bli alt annet enn fritt. Frem mot begynnelsen av 1900-tallet bedrev kongen systematisk slaveri av landets befolkning for å høste koloniens naturrikdommer til egen gevinst. Man regner med at så mange som halvparten av befolkningen på rundt 20 millioner mistet livet som følge av Kong Leopolds styre.
Ettertraktede råvarer fra Kongo i tiden under Leopold var elfenben og gummi. Sistnevnte var en svært ettertraktet ressurs hos eksempelvis den nyetablerte bilindustrien i Amerika. Da etterspørselen av gummi falt betraktelig i de første årene av 1900-tallet, hadde Leopold allerede planer for hvordan han kunne fortsette sin lukrative virksomhet i Kongo. Geologiske undersøkelser hadde vist at kolonien hadde enorme metallressurser i øst. Den belgiske monarken igangsatte derfor en omstrukturering til satsning på gruvevirksomhet. Foruten egne foretak, inviterte kongen også utenlandske selskaper til slå seg opp i de ressursrike områdene av landet.
Men omverdenens kritikk av Kongos terrorvelde gjorde det etter hvert vanskelig for den belgiske stat å legitimere monarkens videre styring av Kongo, og Leopold ble av parlamentet fratatt rettighetene til kolonien i 1908. Til tross for anklagene om folkemord, ønsket likevel den belgiske stat å belønne sin konge med en sluttpakke pålydende 50 millioner belgiske franc for sin innsats i Kongo. Pengene skulle forøvrig ikke belastes landets skattebetalere, men fra Belgias fremtidige inntekter i Kongo. Det var dermed klart at Belgia ville fortsette med plyndringen av det som nå skulle hete Belgisk Kongo, om bare for å betale sin monark.
Selv om det utilslørte slaveriet i Kongo ble avsluttet og noen velferdsordninger som skole og sykehus kom på plass, vedvarte den systematiske plyndringen av landets naturressurser i samme skala som under Leopold. Den massive gruvevirksomheten gjorde at den kongolesiske økonomien i perioder kunne sammenlignes med oljenasjonene i Midtøsten. Blant annet var landet under den andre verdenskrig nesten eneforsørger av metaller som gull, sølv, kobber, tinn, kobolt og uran til USA og Storbritannia. Uran var Kongo var forøvrig en essensiell komponent i eksperimentene som førte til USAs første atombombe. Kongolesisk metall fortsatte også etter krigen å være viktig for USA og europeiske land. Trolig hadde importen blitt så betydelig at man var villig til å ofre kongolesisk selvstyre til fordel for stabil innførsel.
«Uavhengighet»
Belgias lukrative virksomhet i Kongo ble formelt avsluttet i 1960. Selv om det var krefter innad i kolonimakten som ønsket frigjøring, var det først og fremst nasjonalistiske krefter i Kongo som tvang frem forhandlingene som endte med selvstendighet i 1960. Til tross for at den belgiske stat hadde profittert store summer i sin tid som Kongos koloniherre, var takknemlighet en mangelvare. Den belgiske kongen Baudouin, barnebarnet av Leopold II, overvar den offisielle uavhengighetsseremonien. I en tale mente den belgiske monarken at Kongos frihet skulle betraktes som en gave fra Belgia. Om kolonitiden hadde han følgende å si «The independence of the Congo is the crowning glory of the work conceived by the genius of King Leopold II, undertaken by him with firm courage, and continued by Belgium with perseverance.»
Kongos kommende statsminister Patrice Lumumba var høyst uenig i monarkens utsagn om at selvstendigheten burde anses som en gave:
«Our wounds are too fresh and too painful still for us to drive them from our memory. We have known harassing work, exacted in exchange for salaries which did not permit us to eat enough to drive away our hunger, or to clothe ourselfs, or to house ourselfs decently, or to raise our children as creatures dear to us. (…) For though this independence of the Congo is today being being proclaimed in a spirit of accord with Belgium, a friendly country with which we are dealing as one equal with another, no Congolese worthy of the name can ever forget that we fought to win it, a fight waged each and every day, a passionate and idealistic fight, a fight in which there was not one effort, not one privation, not one suffering, not one drop of blood that we ever spared ourselves», sa Lumumba.
Lumumbas tale fornærmet både kongen og flere av de vestlige journalistene som dekket begivenheten. Det er imidlertid vanskelig å stadfeste om ordvekslingen hadde noe å si for hvordan forholdet mellom landene utviklet seg siden, men Belgia var en av de mer sentrale aktørene blant de vestlige landene som bidro til å styrte Kongos første statsledere. I 1961, knapt et år etter landets frigjøring, ble Lumumba, landets første demokratisk valgte statsminister, torturert og henrettet ved hjelp av blant andre belgiske soldater.
Kort tid etter landets frigjøring fra Belgia, ble det klart at både den tidligere kolonisten og andre vestlige støttespillere ikke ønsket det selvstendige Kongos demokratisk valgte lederskap velkommen. Statsminister Lumumba ble av USA, Belgia og Storbritannia regnet som såpass radikal at Kongo nå sto i fare for å bli alliert med Sovjetunionen. Redselen for spredning av kommunisme i Afrika var trolig helt avgjørende for amerikanernes innblanding i Kongo. I tillegg hadde stormakten supplerende økonomiske motiv.
Metallimport fra Kongo hadde vært særdeles viktig for amerikanerne helt siden den andre verdenskrig. Kongolesisk kobolt var for eksempel en helt avgjørende faktor for at USA skulle gå seirende ut av romkappløpet mot Sovjetunionen. Bare måneder etter Lumumbas tiltredelse som Kongos statsleder, bestemte det amerikanske Forsvarsrådet å likvidere ham. De skulle siden sørge for en etterfølger mer tro til vestlige interesser.
General Jospeh-Désiré Mobutu (senere Mobutu Sese Seko) viste seg å være den mannen de vestlige konspiratørene ønsket som Kongos statsleder. Etter forberedelser hvor Mobutu blant annet besøkte Det hvite hus og den amerikanske presidenten John F. Kennedy i 1963, ble generalen hjulpet til makten gjennom et orkestrert statskupp. Likvidering av politiske motstandere og forbud mot politisk organisering var grep som muliggjorde Mobutus lange tid ved makten i det som nå ble kalt Zaire. Metalleksporten til europeiske land og USA var dermed sikret.
Mobutu viste seg å være alt annet enn verdig statsmann. I løpet av 1970-tallet hadde diktaturets dårlige styringsevne drevet Kongos økonomi til grunne. På begynnelsen av 1980-tallet var landets gjeld på rundt 5 milliarder dollar. Verdensbanken og Pengefondet fikk i etterkant fullmakt til å gjennomføre en rekke tiltak for å gjenreise økonomien. Også tidligere under Mobutus diktatur hadde de internasjonale finansinstitusjonene prøvd å bistå landets økonomi. Diktatorens nære bindinger til sentrale land i vesten gjorde at tålmodigheten til institusjonene ikke så lett tok slutt når det gjaldt Kongo. Både tålmodigheten og båndene til vesten fikk derimot en brå slutt ved den kalde krigens slutt. De nye tidene var lite forenlig med tidligere praksiser som støtte til diktaturer i sør.
Mobutu prøvde å tilpasse regimet til de nye tidene etter det polariserte verdensbildets endelikt ved å åpne opp for politiske reformer. Men istedenfor å skape ro, blusset det opp etnisk rivalisering over politisk makt. En total økonomisk kollaps bidro også til at Mobutu ikke lengre maktet å lønne landets militære. Noen av hæravdelingene ble til lokale krigsherrer som eksproprierte statens ressurser til egen gevinst. De interne problemene ble ytterligere forverret ved at flere hundre tusen flyktninger fra det rwandiske folkemordet i 1994 strømmet over grensen til Kongo. Eksilpolitiker Laurent Kabila greide med hjelp av soldater fra nabolandene Uganda og Rwanda å kaste Mobutu fra makten i det skakkjørte landet. I mai 1997 tok koalisjonshæren hovedstaden Kinshasa og det tre tiår lange diktaturet var over.
Det var flere enn de afrikanske landene som gav støtte til Kabilas maktovertagelse. Allerede før maktovertagelsen i Kongo var et faktum, hadde Kabilas opprørsgruppe gjort avtaler om gruvekonsesjoner med internasjonale selskaper. Kabila ble forøvrig selv flydd inn i et privatfly eid av et amerikansk gruveselskap etter at hovedstaden Kinshasa hadde falt. Igjen var metallrikdommen en av drivkreftene for politiske omveltninger i Kongo.
Brysomme naboer
Det tok ikke lang tid før Kabilas støttespillere uttrykte misnøye med Kongos utvikling under det nye lederskapet. Blant annet ble ikke krav fra Verdensbanken og Pengefondet gjennomført og dermed uteble økonomisk bistand til å gjenreise landets økonomi. I tillegg var fortsatt Kongos gruver i det store og hele ute av drift. Interne grupperinger og eksterne støttespillere som Uganda og Rwanda vendte etter hvert ryggen til Kabila. Presidenten avfeide kritikken og gav sitt tilsvar på illojaliteten ved å erstatte alliansepartnere med nye. Blant annet inngikk Kabila militært og økonomisk samarbeid med Angola, Namibia og Zimbabwe. Sistnevnte lands president, Robert Mugabe, ble til gjengjeld gitt land og rettigheter til gruvevirksomhet. Men nabolandene nektet å innfinne seg med Kabilas plutselige sideskifte. Både Rwanda og Uganda gikk derfor på nytt til angrep på Kongo i 1998 for å styrte en president de selv hadde hjulpet til makten året før.
Uavhengig av Kabilas svik, mente rwandiske og ugandiske styresmakter at det var flere årsaker for en ny militær intervensjon i Kongo. Rwanda legitimerte sin inngripen ved å kalle det alt fra generell humanitær assistanse til preventive grep for å beskytte Tutsi-befolkningen fra militante Hutu-grupperinger innad Kongo. Offisielt var også Uganda bekymret for at problemene internt i Kongo skulle ramme befolkningen ved grensen mellom de to landene. Men da ugandiske soldater gjorde sin inntreden på kongolesisk jord, skjedde det over 100 mil fra grenseområdet man ønsket å beskytte. I ettertid er det ganske klart at nabolandenes økonomiske motiv var overordnet det moralske. Begge landene hadde allerede under den første invasjonen i 1996 og i tiden etter maktskiftet begynt å utvinne og eksportere Kongos metaller. Trolig var dette en medvirkende årsak til alliansen med Kabila til slutt forvitret. Også lojaliteten mellom Uganda og Rwanda slo sprekker under invasjonen. Soldater fra de to landene sloss innbyrdes på kongolesisk jord om kontroll av områder med store metallforekomster.
Dette sier også noe om hvor lukrativt annekteringen av ressursrike områder må ha vært for disse landene. Nøyaktig hvor lønnsomt dette var har derimot vært vanskelig å tallfeste. Ifølge et anslag kan Rwanda ha tjent så mye som 250 millioner dollar på ressurser eksportert fra Kongo bare i år 2000. Herav stammet nesten 200 millioner dollar bare fra eksport av det metallinnholdige mineralet coltan. Ugandas eksportfortjeneste var trolig mindre. Et grovt anslag sier at landet i 1999 eksporterte kongolesiske metaller som gull, niob og coltan for nærmere 190 millioner dollar. Samlet sett innebar eksporten av kongolesiske naturressurser en solid inntjening for Kongos naboland i perioden 1998 til 2002. Aller mest verdifullt var mineralet coltan.
Coltan var og er et svært ettertraktet mineral fordi det inneholder de metalliske grunnstoffene niob og tantal som de fleste moderne elektroniske produkter benytter som elektriske kondensatorer. Til tross for at mineralet forekommer flere steder i verden, har man beregnet at bortimot 80 prosent av forekomstene er å finne i Kongo. Mineralet ble også først oppdaget i Kongo i 1910, men ble ikke regnet som spesielt verdifullt før 1990. Først mot slutten av sistnevnte tiår skjøt etterspørselen av coltan i været etter forbrukerteknologi som mobiltelefoner og PCer vokste kraftig i etterspørsel. Kontroll over coltan-forekomstene bør derfor regnes som en sentral drivkraft i Kongos borgerkrig i perioden 1998 til 2002.
En kompleks borgerkrig med mange parter med ulike agendaer var dermed et faktum. Både afrikanske og internasjonale organisasjoner var redd for at konflikten skulle utvikle seg til en større regional krig, og disse prøvde febrilsk å megle frem en våpenhvile mellom partene. Dette viste seg å være vanskelig siden partene i krigen var mange og deres hensikter like så. Avtalte våpenhviler ble i liten grad overholdt og forhindret ikke at de blodige stridighetene vedvarte. Først etter mordet på president Kabila i 2001 ble samtlige av partene enige om en fredsavtale. Som en del av avtalen, trakk både ugandiske og rwandiske soldater seg ut av Kongo. FN etablerte i etterkant en fredsbevarende styrke med mandat til å stanse stridighetene og forhindre ustabilitet.
Offisielle tall eksisterer ikke, men så mange som over 5 millioner mennesker skal ha mistet livet i Kongo i perioden 1998 til 2006. Konflikten er dermed den blodigste siden den andre verdenskrig. Over 4 millioner skal alene ha blitt drept i Øst-Kongo, som er den regionen hvor man finner det meste av landets metallrikdommer.
Metallets evige forbannelse
Kongos forskjellige metaller har altså til ulik tid bidratt til landets strukturelle omveltninger. Uran og kobber var begge viktige for vestlige lands industri på 1900-tallet. Redsel for stopp i innførselen av de viktige metallene bidro til vestlig innblanding i Kongos uavhengighet i 1960. Etter Mobutu-diktaturets fall, har kontroll over Kongos store mineral og metallressurser vært drivkraften for den blodigste konflikten siden andre verdenskrig. Rwanda og Uganda tjente store summer på metalleksport fra sine okkuperte områder i Øst-Kongo under borgerkrigen. Ikke bare på selve eksporten, men også gjennom den økt godvilje fra vestlige finansinstitusjoner og donorland i samme tidsperiode. I disse dager hvor den norske bistandshistorien har blitt gjenstand for mye debatt, bør kanskje Norges forbindelser med Uganda i samme periode som borgerkrigen i Kongo gås nærmere etter i sømmene.
Etter etableringen av den nasjonale bistandsinstitusjonen Norsk Utviklingshjelp (senere NORAD) i 1962, fikk denne i oppgave å finne samarbeidsland som skulle motta norsk bilateral bistand. Disse fant man hovedsakelig i Sør-Asia og Øst-Afrika, og Uganda ble prioritert som mottagerland. Som følge av Idi Amins brutale diktaturstyre ble den bilaterale støtten fra Norge stanset i 1972, men offisielle relasjoner mellom de to landene ble gjenopptatt i 1996. På 1990-tallet skulle norsk og annen internasjonal bistand i all hovedsak gis land som førte demokrati, menneskerettigheter og godt politisk styresett. Kravene stod i sterk kontrast til økonomisk kondisjonalitet om markedsliberalisering som ble pålagt bistandsmottakerne på 1980-tallet. Det er derfor et paradoks at både norsk bilateral og annen multilateral bistand til Uganda likevel fortonet seg som belønning for gjennomføringen av pålagte økonomiske reformer snarere enn godt styresett. I samme periode som borgerkrigen i Kongo mottok Uganda både gjeldsslette og store summer økonomisk bistand. Det få brydde seg med var at plyndringen av nabolandets naturressurser kan ha sminket landets økonomi og derfor indirekte ha bidratt til økt godvilje fra blant andre Norge.
Selv om borgerkrigen ble avsluttet i 2002, kjemper væpnede grupperinger fortsatt om kontroll over landets ressurser. Moderne teknologi er avhengig av metallene niob og tantal som utvinnes fra coltan, et mineral som nesten bare forekommer i Kongo. I en tid hvor forbrukerteknologi har blitt en forbruksvare med hyppig utskifting, er det liten tvil om at denne utviklingen skjer på bekostning av fred, stabilitet og menneskeverd i Kongo.
Artikkelen er forfattet av Martin Berge, master i historie fra Universitetet i Oslo. Den ble publisert i Fortid 1/2013.
