Er forhandlingsretten under avvikling?

Forhandlingsretten kan stå på spill når hovedavtalen i staten skal reforhandles i år, mener Natalia Zubillaga, leder av NTL UiO. Hun liker ikke signalene fra de 15 toppledere som utgjør arbeidsgiverrådet i staten.

Ville en avskaffelse av forhandlingsretten medføre et større rom for reell medbestemmelse gjennom grundig drøftinger av de viktige spørsmålene?

Dette spørsmålet stilles av arbeidsgiverrådet i staten i et notat til ledere i statlige virksomheter (sendt ut i november 2018).

Natalia Zubillaga, leder av NTL UiO

Rådet, som består av 15 toppledere i statlige virksomheter, skal diskutere arbeidsgiverpolitikken i staten og gi råd til departementet.

I år er Hovedavtalen i staten oppe til revisjon. Frem til nå har forhandlingene vært konsensusbasert - det betyr at partene må være enige om eventuelle endringer. Men at denne praksisen står ved lag, er det ingen garantier om.

Spørsmålet om hvorvidt fagforeningene har for mye de skulle ha sagt er reist i forbindelse med denne revisjonen. Notatet fra arbeidsgiverrådet forteller oss mye om arbeidsgivers syn på partssamarbeidet.

De beholder gjerne modellen som prinsipp, men vil i praksis ha all makt og siste ordet sjøl.

 

De statlige lederne i rådet er bekymret for at fagforeningene har for mye makt og spør:

Selv om arbeidsgiver er grunnleggende positiv til medbestemmelse, kan kravet til enighet i viktige saker oppleves uriktig. Arbeidsgiver sitter med mål- og resultatansvaret, og det kan fremstå som lite hensiktsmessig å være fratatt muligheten til å ha siste ordet i saker av betydning for virksomhetens resultat.

Det er altså et problem at fagforeningene ved uenighet kan få prøvd saken i nemd, som er tvisteløsningen ved uenigheter i saker hvor fagforeningene har forhandlingsrett.

I tillegg spør arbeidsgiver «om dagens utfordringsbilde skaper et ubehagelig stort ansvar for tillitsvalgte, og at dette er mer fremtredende i forhandlingssituasjonen enn under drøfting.»

Det er vel nå jeg som tillitsvalgt bør takke for omtanken, men det er ikke omtanke for tillitsvalgte dette utspillet bunner i.

 

Over lang tid har tillitsvalgte i mange statlige virksomheter pekt på, og frustrert seg over, arbeidsgivers manglende vilje til nettopp samarbeid.

Lokalt opplever mange tillitsvalgte at arbeidsgiver i større og større grad forholder seg til lov- og avtaleverk som forslag – og

medbestemmelsesapparatet som et pliktløp. For de ansatte har dette store konsekvenser fordi demokratiet på arbeidsplassene svekkes.

På arbeidsplassene har fagforeninger, gjennom tillitsvalgte, og ansatte rett til medbestemmelse og medvirkning i organisering av arbeidet, og forhandlingsrett på organisatoriske endringer i virksomhetene. Dette har skapt en betydelig forutsigbarhet for de ansatte, og for arbeidsgiver. Og dette får ofte æren for å ha bidratt til stor omstillingsevne i arbeidslivet.

 

Arbeidsgiverrådets notat om endringer i Hovedavtalen begrunnes i behovet for raske endringer i staten – fordi staten står overfor krav om digitalisering og effektivisering, men også kutt i budsjettene, tett fulgt av kutt i antall stillinger.

Endringene er store, mange og uoversiktlige, en kombinasjon som har skapt stor usikkerhet hos de ansatte. Da er det et paradoks at arbeidsgiverrådet i dagens situasjon velger å problematisere forhandlingsretten til fagforeningene.

Dette viser at anerkjennelsen av at fagforeninger representerer andre legitime interesser innenfor virksomheten og derfor partssamarbeid, etter dette notatet å dømme, ikke er tilstede.

Vi snakker ikke her om medbestemmelse under press, men medbestemmelse under avvikling.

Og hvis arbeidsgiverrådets fremstøt ikke er representativt for statens syn, selv når den består av ledere i staten, er det legitimt å spørre hva vi skal med et råd som gir så dårlig råd.

Publisert 8. apr. 2019 13:14 - Sist endret 8. apr. 2019 13:14