Samfunn

SAMFUNN

Hvordan levde man?

Vi vil etterhvert skrive mer utfyllende om flere aspekter ved samfunnet her.

Livet i stammen

Carvetiistammen

Carvetii er en stamme som stort sett har et godt forhold til romerne. Kontakten gir stammen god tilgang til utenlandske varer som vin, olje og billig mel, og romerne kan også hjelpe til med å holde de uslingene av noen kvegtyver fra Brigantes-stammen unna. Høvdingfamilien bor forholdsvis nær en romersk forlegning/by, og har også lært å sette pris på romerske skikker som daglige bad og teaterforestillinger.

Nesten alle briterollene på laiven kommer fra det keltiske kriger-aristokratiet. Dette aristokratiet eier det meste av verdiene stammen har (kveg, jord, dyre våpen og smykker), og har som hovedoppgave å forsvare dette mot ytre fiender. Det meste av det vanlige, kjedelige praktiske arbeidet blir utført av andre, men aristokratene holder overoppsynet med alt, og hjelper til med ekstraordinære oppgaver, som leting etter bortkomne dyr og bygging av nye hus.
Ellers bruker de fleste mye tid til våpentrening, sverdpussing og lignende. Ballspill er både moro og fin, fysisk trening. Handel har det vært lite av tidligere, men etter at romerne kom har det blitt stadig viktigere.
Kelterne er glade i pene ting, og bruker gjerne fritiden til brodering og treskjæring. Historiefortelling er populært, og alle gleder seg når det kommer en omreisende bard på besøk til stammen.

Av Elin Enger

Druider

Druidene er omspunnet med en god del myter og historier, det meste av den informasjonen vi har om dem stammer fra de som var deres fiender (slik som romerne) og kan dermed ikke akkurat betraktes som nøytrale kilder. Her har vi forsøkt å samle det vi tror vi vet om dem fra forskjellige kilder. På selve liven kommer vi til å ta oss visse friheter, men vi baserer det vi gjør på det som står her.

NB: Siden romerne har forbudt druider, snakker vi selvfølgelig om prester under spillet.

Kilder:

• The Collins Encyclopedia of Military History (4th edition), R. Ernest Dupuy & Trevor N. Dupuy
• The Romans in Britain, Cambridge primary history serie, Cottia Howard & Penny Liddiard
• A History of the Ancient World, Chester G. Starr
• The Celts, an Illustrated History, Helen Liton
• Hadrian’s Wall, a souvenir guide to the roman wall, English Heritage
• http://www.romans-in-britain.org.uk/

Druidene var en unik institusjon i det keltiske samfunnet. Druidene ble sett på som mystiske og magiske. I følge en av kildene våre var de opprinnelig en stamme i Gallia, som i årenes løp utviklet seg til å bli en hjemløs stamme av vandrere. En annen kilde mener at institusjonen kan ha oppstått i Britannia. Druide-kulten var ikke universell blant kelterne, de stammene som levde i Spania og Italia ser ikke ut til å ha hatt druider. Druidene reiste etter sigende rundt og delte av sin visdom der de kom. De ga råd og fungerte som dommere, både i konflikter mellom stammer og mellom individer. De ble antatt å innta en plass mellom menneskene og gudene. Selve navnet "druide" skal ha betydningen "Kjennskap til eika" og "dyp kjennskap". Fra det lille vi vet om druidene ser det ut til at de fungerte mer som lærere enn som prester.
Etter sigende var ordenen basert på et strengt hirarki med en valgt erkedruide. Valgprosessen var livlig og kunne degenerere til fysisk konfrontasjon mellom kandidatene. I følge Cæsar var de holdt i stor ære av befolkningen for øvrig. Druidene var nøytrale i konflikter, siden de var en "stamme" uten hjem, ikke betalte skatt og dermed ikke hadde noen spesiell tilhørighet. Det å bli en druide var svært krevende. En måtte tilegne seg en anseelig mengde kunnskap, etter sigende tok det mange så mye som 20 år å lære seg alt. Kelterne hadde ikke noe eget skriftspråk, så for å ta vare på all kunnskapen ble druidenes kunnskap formulert som poetiske vers, noe som gjorde det lettere å huske ritualer, historie og skikker. Druidene var filosofer, som studerte naturen og universet (astrologi), og som trodde på en udødelig sjel. I følge deres tro transmigrerte sjelen til en ny kropp en stund etter at man var død. Det er også mulig at druidene praktiserte medisin. Det er blant annet funnet hodeskaller som har blitt "trepanert" dvs. at det er boret et hull i selve hodeskallen for å lette på trykk. Noen av disse hodeskallene viser at hullet har begynt å gro igjen, slik at pasienten etter alt å dømme har overlevd.
I følge Cæsar dro galliske druider til Britannia for å bli opplært, og det er mulig at druidekulten kan ha hatt sitt hovedsete her. Kelterne satte stor betydning ved det å kunne uttrykke seg godt. Deres samtid beskriver deres bruk av språk som "fargerikt og poetisk, karakterisert ved overdrivelser og mye skryting". Vi vet lite om keltisk religionsutøvelse, men i hvert fall i tidligere tider var de hodejegere. Hodet var av stor betydning og ble tatt som trofé i kamp. Kelterne så på hodet som tilholdssted for et menneskes sjel.
Både keltere og romere hadde ritualer hvor det ble praktisert ofring. Men der romerne bare ofret dyr, så ofret druidene også mennesker ved gitte anledninger.

Til tross for hva mange tror var det ikke druidene som bygget steinsirklene. De ble laget lenge før kelterne kom.

En av hovedgrunnene til at romerne gikk inn for å utslette druidene, var at druidene, siden de var nøytrale innenfor det keltiske samfunnet, kunne organisere og forene kelterne mot den romerske okkupasjonen.

Det er dokumentert fra ca. 100 BC (Posidonios) at den druidiske kulten kan deles i tre adskilte klasser:

1. Skalder, som hadde ansvaret for å minnes historier, poesi og kunst
2. Sannsigere (Augurer), som hadde ansvaret for religiøse ritualer og ofring, samt kunne forutsi fremtiden.
3. Druidene hadde hovedansvaret for religionen, og kjente loven og filosofi. Det var de som reiste mellom samfunnene og gav råd og underviste.

Av Even Gillebo

Myter og heltesagn

- historier alle briter kjenner (men dere trenger ikke kunne det på rams :) )

Helten Cuchulain

Cuchulain er en av de aller største heltene i mytologien.

En druide som het Cathbad hadde en vakker datter som het Dectera. En dag forsvant hun sammen med de 50 kammerpikene sine, og ingen kunne finne ut hva som hadde skjedd med dem eller hvor de var blitt av. Tre år senere ble åkrene i landet herjet av fugler, og et følge menn dro ut for å jage dem. Da det nærmet seg natten sendte de ut en mann for å finne et passende sted å slå leir, og ved bredden av en elv fant han et stort slott der det bodde en ung mann sammen med sin kone og 50 kammerpiker. Utsendingen skjønte at dette måtte være Dectera, og at den unge mannen i virkeligheten var guden Lugh! Mannen gikk tilbake til de andre og fortalte hva han hadde sett. Lederen ba da om å få treffe Dectera, men hun nektet og skyldte på at hun var syk. Morgenen etter fant jegerne et nyfødt guttebarn i leiren, og de forsto at dette måtte være Decteras barn. De tok gutten med seg hjem og ga ham navnet Setanta. Han vokste opp hos Decteras søster, sammen med hennes sønn Conall.

Senere ble Setanta sent for å bli fostret opp hos kong Conor, sammen med andre høyborne gutter. En dag fikk han være med Conor til et gjestebud hos den rike smeden Cullan. Mens de voksne festet, snek Setanta seg ut for å finne på noe morsommere. Cullan hadde en diger hund som voktet eiendommen hans om natten. Plutselig lød et vilt hyl gjennom natten og da gjestene stormet ut fikk de se Setanta stående over hunden. Han hadde drept den med bare nevene. Krigerne jublet og feiret gutten som en helt, med Cullan sørget over tapet av sin trofaste hund. Da reiste Setanta seg og sa: "Gi meg en av den hundens valper, så skal jeg trene den til å bli like dyktig som sin far. Og får jeg et skjold og et sverd skal jeg vokte huset selv i mellomtiden!" Slik fikk gutten navnet Cuchulain, som betyr Cullans hund.

Da Cuchulain var blitt en vakker og sterk ung mann traff han en dag den unge piken Emer. Cuchulain syntes hun var den vakreste av alle kvinner og bestemte seg for at hun skulle bli hans brud. Han satte seg bort til henne og de snakket sammen en stund. Cuchulain lot blikket gli over Emers bryst og sa: "Slike vakre sletter, de må være av edel byrd!" Piken svarte: "Ingen mann får komme til disse slettene før han har drept et hundretalls fiender".

For å kunne svare på Emers utfordring, dro Cuchulain til Skyggelandet for å få for å få trening i alle våpengrener hos krigerkvinnen Skatha. Mens han var der brøt det ut krig mellom Skathas folk og en annen krigerkvinne, Aifa. Aifa forlangte å få slåss alene mot en av Skathas kriger, og Cuchulain meldte seg frivillig. Før han dro spurte han om det var noe Aifa elsket høyere enn alt annet i verden. "Ja," fikk han til svar, "hestene sine, og krigsvognen, elsker hun over alt annet". Så møttes de til kamp og snart hadde Aifa smadret Cuchulains sverd til småbiter. Da ropte han ut "Å, se, Aifas vogn og hester har slidd ned i sjøen!" Da Aifa snudde seg for å se, tok han tak i henne og kastet henne over skulderen. Så bar han henne tilbake til leiren til Skatha. Aifa bad for livet, og Cuchulain lovet at hun skulle få beholde det hvis hun lovte å holde fred med Skatha for all fremtid og Aifa lovet dette.

En mektig mann som kaltes Bricciu med den giftige tungen holdt en gang et gjestebud der han inviterte Conor og hans modigste krigere. Fordi Bricciu like å så splid i mellom helter erklærte han at han ville finne ut hvem som var den modigste. Han kalte fram en fryktelig demon som holdt en øks og sa at hvem som helst skulle få hogge hodet av ham om han bare sa seg villig til selv å legge hodet på blokka neste dag. De andre krigerne trakk seg unna, men Cuchulain lot seg ikke skremme. Han tok øksa og hogg hodet av demonen. Den spratt opp igjen, tok tak i det blodige hodet og forsvant ned i en sjø. Neste dag vente han tilbake, frisk og sunn, og med nyslipt øks. Cuchlain svelget et par ganger, og så la han hodet ned på hoggestabben. Demonen svingte øksa, og så lot han den falle ned, rett ved siden av Cuchlains hals. Cuchlain kunne reise seg uskadd, som den modigste av alle krigerne.

Historien om den vakre Etain

Denne historien er faktisk svært forkortet :)

Gudekongen Dagdae forelsket seg en gang i en kvinne som het Bòand. Han ville ligge med henne, og hun ville ha vært villig, om hun ikke hadde fryktet ektemannen, som var høvdingen Elcmar. Derfor sendte Dagdae Elcmar ut på en lang reise, og forhekset han slik at han trodde han hadde vært borte i bare en dag. I mellomtiden hadde Boand fått sønnen Òengus med Dagdae.

Dagdae tok sønnen med for å bli fostret opp og få krigeropplæring hos den mektige mannen Mider. Gutten vokste seg både sterk og pen, og Mider ga ham kjælenavnet Macc Òc, som betyr "Han som ble unnfanget ved daggry og født før kvelden".

Da Òengus begynte å bli voksen kom han en dag opp i krangel med en annen av guttene som var under opplæring hos Mider. Gutten svarte med å si at Òengus, som ikke engang kjente sin egen far, ikke hadde noe å stille opp med mot han! Òengus ble opprørt over dette, for han hadde trod at Mider var faren hans, så han gikk til Mider og ba om å få sannheten. Mider fortalte alt, og da Òengus hadde skjønt at han var sønn av Dagdae, mente han at det var rett og rimelig at han burde få et landområde som svarte til hans stand. Mider gikk derfor til Dagdae og spurte om han kunne finne et landomårde som sønnen kunne få.

Dagdae sa til Mider at han skulle ta Òengus med til Elcmars land, og at de skulle true til med å drepe han, hvis han ikke ville gi fra seg makten over landet til Òengus for en dag og en natt. Når morgenen kom, skulle Òengus nekte å gi fra seg landet igjen, og i stede be Dagdae komme for å dømme. Dette gjorde Mider og Òengus, og Elcmar ble skremt av de to kraftige krigerne og gikk med på avtalen. Neste morgen, da Elcmar ville ha igjen landet sitt, sendte de bud på Dagdae. Dagdae sa "Det er rettferdig at dette landet nå tilhører unggutten Òengus. Han krevde det av Elcmar, og siden Elcmar elsket livet høyere enn landet, ga han det fra seg frivillig. Likevel vil jeg gi ham annet land i bytte for dette". Og slik ble det, Òengus ble hersker over det landet som hadde tilhørt Elcmar.

Omkring et år senere dro Mider for å besøke fostersønnen i det nye riket hans. De gikk ut for å se på en flokk gutter som spilte spill og trente til kamp ute på et jorde der. Da noen av guttene begynte å slåss, forsøkte Mider å skille dem, men det var ikke lett og det endte med at Mider fikk en stukket ut det ene øyet. Vill av raseri og med øyet i hånden gikk han tilbake til Oèngus og sa: "Jeg angrer på at jeg i det hele tatt kom hit. Med en slik skade kan jeg verken se landet jeg har kommet til eller vende tilbake til landet jeg kom fra!" Òengus forsøkte å mildne Mider, og lovet ham hva han enn ville ha hvis han bare ville bli. Mider krevde en vogn vært sju slaver, klær passende til hans rang, og den vakreste kvinnen i landet. Det var Etain, datteren til høvdingen Ailill i en annen stamme.

Òengus gikk derfor til Ailill og ba om datteren hans til Mider. Ailill hadde tolv landområder som bare var ødemarker og ikke kunne brukes til noe, og han sa seg villig til å gi bort Etain om Òengus kunne rydde disse. Òengus gikk til Dagdae, som ryddet alle områdene på en eneste natt. Ailill krevde da at Òengus skulle lede bort tolv elver som gjorde mye av landet til sumper og myrer. Òengus gikk igjen til Dagdae, som laget nye elveløp til alle elvene på en eneste natt. Da krevde Ailill Etains vekt i både gull og sølv for henne, ettersom det som hittill hadde blitt gjort bare hadde gavnet folket og ikke ham selv. Òengus bar fram hauger av både sølv og gull, og så kunne han ta med seg Etain hjem.

Etter å ha fått Etain ble Mider fornøyd, og han ble hos Oèngus et helt år. Da han skulle dra, sa Òengus til ham: "Når du kommer hjem, pass deg for kvinnen FÙamnach, for hun har sterke krefter og mye visdom, og jeg har tidligere lovet henne trygghet for Dagdae.". Fùamnach var Miders kone, og hun hadde blitt opplært av druiden Bresal før hun ble gift med Mider.

Da Mider og Etain kom hjem tok Fùamnach først hjertelig imot dem og viste dem alt som hadde skjedd det siste året. Til slutt gikk de sammen inn i det huset der Fùamnach sov, og der satte Etain seg på en stol. Da sa Fùamnach: "En dyktig kvinnes plass har du tatt!" og så slo hun ut med en stav og forvandlet Etain til en pytt med vann. Så dro Fùamnach tilbake til sin fosterfar, druiden og Mider dro også bort, ør av fortilelse.

Men varmen og luften i huset forvandlet etterhvert vannpytten Etain til en larve, som deretter ble til en flue. Fluen fulgte deretter Mider på alle hans reiser rundt om i landet. Den var vakker og skinnende og en hver dråpe vann som falt fra vingene dens kunne kurere alleslags skader og sykdommer. Mider skjønte at dette var Etain, og mens han hadde henne tok han ingen andre hustruer.

Men Fùamnach var fremdeles sjalu, og hun trollet frem et kraftig vind som tok tak i Etain og blåste henne langt bort fra Mider. Han forsto at dette måtte være Fùamnachs verk og forfulgte henne overalt til han til slutt klarte å finne og drepe henne. Hodet tok han med seg hjem og hengte det blandt hodene til andre fiender han hadde drept.

I sju år båste Etain rundt og fikk hverken sove eller hvile før hun en dag falt ned i en kopp med vin. Kvinnen som holdt koppen svelget fluen sammen med vinen, og Etain ble menneske igjen i denne kvinnens mage, og ble født på ny som hennes datter.

Etain vokste opp som datter av en kriger, og som voksen ble hun gift med en mektig konge, Echu, ettersom hun var den vakreste kvinne noen noensinne hadde sett. Da Echus bror fikk se henne, syntes han også at hun var den vakreste av alle kvinner, og han ble syk av kjærlighet til henne. Han fikk vite at han aldri kunne bli frisk hvis han ikke fikk henne, og da Etain fikk vite dette gikk hun med på å møte ham i hemmelighet om natten for å gjøre ham frisk igjen.

Men da natten kom og Etain snek seg ut for å treffe sin manns bror, kom han ikke, I stedet dukket det opp en annen fremmed mann hun ikke kjente. "Du er ikke den mannen jeg kom for å treffe," sa hun , og mannen svarte: "Du bør heller gå med meg, for du er Etain, Ailills datter og jeg var en gang din ektemann. Det var jeg, Mider, som gjorde mannen du venter på syk av kjærlighet til deg, og det var jeg som fikk ham til å sovne slik at han ikke kunne komme til møteplassen." Da forsto Etain at dette var riktig, sa hun: "Hvis du kan vinne meg fra min mann, vil jeg bli med deg, men ikke ellers."

Dagen etter kom Mider til Echu forkledd som en ung kriger, og utfordret han til et slag brettspill. Echu takket ja, og Mider foreslo at de skulle spille om femti hester med fullt seletøy. Det gjorde de, og Mider tapte det hele. Neste dag, da Mider kom for å levere hestene, foreslo han at de skulle spille igjen, denne gangen om femti villsvin. Det gikk Echu med på, og Mider tapte igjen. Den tredje dagen ville Mider igjen spille. Echu ville gjerne dette, men hva skulle de spille om nå? "Hva enn vinneren ønsker" svarte Mider. Ettersom Echu allerede hadde vunnet to ganger gikk han med på dette, men denne gangen var det Mider som vant. Echu spurte hva han ønsket, og Mider svarte: "Å få legge armene om Etain og få et kyss fra henne!". Echu likte dette dårlig, men ettersom han hadde tapt på en rettferdig måte, svarte han: "Kom igjen om en måned og du skal få dette!" Mider dro da, og lovte å komme tilbake neste morgen.

Da Mider skulle komme for å hente det han hadde vunnet, samlet Echu en stor flokk krigere for å holde vakt rundt huset, for han hadde forstått at dette var en mektig mann. Så slapp han Mider inn og sa til han at han kunne kysse Etain der inne, midt på gulvet. Mider gikk frem, la armene om henne, og så forsvandt han opp igjennom taket, og ned inn i en ås til det underjordiske Sidèfolket.

Vil du vite hvordan det går? Kom på Britannia 123!

Av Elin Enger

Av Überurl Sist endret 26. mai 2002 Grafikken er hentet fra Celtic Web Art