 |
HISTORISK BAKGRUNN |
Carvetii Britannia Romerriket
 |
Om Carvetii-stammen |
Faktainformasjon er hovedsakelig hentet fra: http://www.roman-britain.org/tribes/carvetii.htm
- Stamme: Carvetii
- Hovedsete/hovedstad: Caer Luguvalio (opprinnelig keltisk navn), Carvetiorum (romersk navn), Carlisle (moderne navn).
- Område: Hele Cumbria, deler av Lancashire, sørvestre Durham, sørøstre Dumfries samt Galloway (i Skottland).
Opprinnelig var Carvetii-stammen enten en del av, eller underordnet
Brigantene, men etter alt å dømme dannet de etter hvert en
selvstendig gruppering (stamme(r) med eget stammeråd).
Som
nabostammene levde medlemmene av Carvetiistammen hovedsakelig spredt ut i
mindre landsbyer. De brukte i utgangspunktet ikke mynter og hadde ikke store
festninger/bygdeborger. De fleste i stammen bodde i jordhytter og drev jordbruk
og husdyrhold.
Caer Luguvalio - Luguvalos by (romersk: Carvetiorum)
Luguvalos synes å være navnet på en keltisk prins/konge fra Carvetii stammen. Hvorfor byen ble oppkalt etter ham vet vi ikke.
Civitas Carvetiorum
Civitas Carvetiorum eller "Carvetiistammens råd" møttes i
Caer Luguvalos. Det er antatt at Carvetiistammen var stammen til Venutius, som
var gift med Brigantenes dronning Cartimandua (se under). I det første
århundre etter kristus bygget Brigantene et høvdingsete ved
Stanwick i Nord Yorkshire. Dette var hovedstaden til dronning
Cartimandua.
Cartimandua var vennliginnstilt ovenfor romerne, mens
ektemannen hennes (Venutius) ikke var det. Brigantene synes å ha
underordnet seg romerne som en klient/alliert stat. Dette hadde sitt
utgangspunkt blant annet i at dronning Cartimandua aksepterte klientstatus med
Claudius som ”patron” i AD 43. Denne ordningen holdt i rundt 10
år til en annen keltisk høvding, Caractacus, brakte sin krig mot
romerne inn på Brigantenes territorium (AD 51). Dronning Cartimandua
sørget for at Caractacus ble forrådt og overlevert til romerne.
Dette kan ha vært den direkte foranledningen til at dronning
Cartimanduas ektemann Venutius forlot sin kone en gang mellom AD 52 og 57, og
med sin Carvetiske fraksjon ledet et opprør mot sin eks-kone. Det ble en
meget innbitt borgerkrig, og den romerske guvernøren (Aulus Didius
Gallus), ble tvunget til å sende flere kohorter til Cartimanduas
assistanse. Til sist ble Venutius, som hadde vist seg å være en
begavet hærfører, overvunnet.
Cartimanduas lojalitet ovenfor
romerne var ikke nok til i lengden og redde Brigantenes selvstendighet. Tyve
år senere var det øvrige Britanna såpass kuet at romerne
kunne vende oppmerksomheten mot Brigantenes land. De invaderte og erobret
territoriene deres i AD 79.
Den nærmeste romerske garnisonen befinner seg ved dagens Carlisle, av romerne kalt Carvetiorum. Dette var også der Carvetiistammen hadde sitt høvdingsete.
Garnisonsenheter
Det ble bygget flere befestede leire og fort i områdene som kan
ha tilhørt Carvetiistammen. Vi skal konsentrere oss om hovedsetet for
okupasjonsmakten i området nemlig:
MAGNIS CARVETIORVM.
Dette fortet (som er det stammen i Britannia 123 har mest kontakt med), ble
påbegynt av en enhet av Hamianske bueskyttere, den eneste enheten av
denne typen som var i Britannia. Disse bueskytterne ble seinere fordelt i
garnisoner der Hadrians mur seinere skulle ligge.
Det ser ut til at den
opprinnelige garnisonen som hadde fast tilholdssted her var Cohort 1, Batavorum
Equitata, et 500 mann sterkt blandet regiment av kavaleri og infanteri, fra en
øy i Rhine-deltaet. I løpet av det andre århundre ble denne
enheten flyttet vestover til Banna (Castlesteads).
Sammenfattet av Even Gillebo
|
Oversikt over hendelser i Britannia til år 123 AD. |
Der det er store omveltninger i verden for øvrig som spillerne burde kjenne til er disse også tatt med.
Kilder:
- The Collins Encyclopedia of Military History (4th edition), R. Ernest Dupuy & Trevor N. Dupuy
- The Romans in Britain, Cambridge primary history serie, Cottia Howard & Penny Liddiard
- A History of the Ancient World, Chester G. Starr
- The Celts, an Illustrated History, Helen Liton
- Hadrian’s Wall, a souvenir guide to the roman wall, English Heritage
Tidslinje:
BC:
Ca. 6500 - 4000
Britannia blir adskilt fra fastlandet på
grunn av stigende havnivå. Dette er innledningen til tidsperioden som
kalles den "atlantiske". Den varer til ca. 2000 (BC). I denne perioden har
mesteparten av Vest-Europa et fuktigere og varmere klima enn det vi har i dag.
På dette tidspunktet finnes det allerede mennesker i Britannia.
Ca. 3000
Jordbruket kommer til Britannia
Ca. 2000 - 1200
I sen bronsealder domineres Sentral- og Nord-Europa
av den såkalte "Urnfield"-kulturen. Denne kulturen karakteriseres ved den
høye kvaliteten på metallarbeidet (bronse). Enkelte vitenskapsmenn
karakterisere Urnfield-kulturen som "proto-keltere".
Ca. 1660
Stonhenge får den utformingen vi kjenner fra
vår tid. Folkeslaget som finnes i Britannia på denne tiden
tilhører "Bell-beaker"-kulturen.
Ca. 1200 - 800
"Hallstatt"-kulturen (tidlig keltisk) dukker opp i
sentral og østlig sentral Europa. Denne perioden er kjent som den
tidlige jernalder. Det kan dreie seg om en samling av forskjellige
bronsealder-grupperinger, som gradvis utvikler en felles kultur rundt
oppdagelsen og anvendelsen av jern. Den er karakterisert blant annet ved
ryttere bevæpnet med lange kuttsverd, noen av disse laget av jern.
Ca. 700
Spredning av Hallstatt (tidlig keltisk)-kultur til
Britannia Kelterne var gruppert i stammer under høvdinger. Det fantes
ikke egentlige byer med det ble bygget mange bygdeborger kalt "oppida" for
å forsvare den enkelte stammes områder.
Disse stammene ble kalt
"Galli" eller "Galatae" av romerne og "Keltoi" av grekerne. Vi vet ikke hvor
homogene disse stammene var, eller hva de faktisk kalte seg selv.
Ca. 500 - 450
"La Tene"-kulturen oppstår fra den tidligere
Hallstatt-kulturen i områder ved Rhinen. La Tene er spesielt assosiert
med et aristokrati av krigere. Vi er nå i sen jernalder. La Tene-perioden
vedvarer inntil kelterne overveldes av romerriket. Et av kjennetegnene ved La
Tene er deres bruk av dekorativ kunst, da særlig metallarbeid.
387
Keltiske stammer invaderer og plyndrer Roma.
Ca. 300
Keltere på det europeiske kontinent finner opp
ringbrynjen.
287
Keltiske stammer plyndrer Delphi
Ca. 250
La Tene-kulturen spres til Britannia via Sussex, antagelig
i form av erobringer av de stammene som allerede finnes der
(Hallstatt-kulturen).
Ca. 70
Druidene styrker sin maktposisjon i det keltiske samfunnet.
55 og 54
Julius Cæsar invaderer Britannia
Dette
ble gjort (i følge Cæsar) for å straffe britene som hadde
sendt hjelp til gallerne under Cæsars krig i Gallia. I 55 lander
Cæsar nær Dubra (Dover) med to legioner, og møter hard
motstand fra Britene. Etter tre uker returnerer Cæsar til Gallia.
Året etter angriper Cæsar med 5 legioner og 2000 kavaleri. En storm
ødelegger eller skader mye av flåten som ble brukt. En stor styrke
av briter samler seg under en høvding ved navn Cassivellaunus, men
klarer ikke å overvinne romerne. Det sluttes fred ved Verulamium (St.
Albans), og Cæsar returnerer til Gallia.
Antatt befolkning i Britannia på denne tiden er mellom 2 og 3 millioner mennesker.
27
Augustus blir keiser
Perioden fra 29 BC til 162 AD er ofte betegnet som epoken under "Pax Romana". I denne perioden er det romerske riket stort sett stabilt. Den romerske hær er så overlegen at den kan takle så vel eksterne som interne trusler uten nevneverdige problemer. I 13 BC, etter at borgerkrigen er over, reduserer Augustus armeen i romerriket til 25 legioner. Den totale hærstyrke inkludert Pretorianergarden og auxilia er antagelig på rundt 300.000 mann. Etter hvert som presset mot grensene tiltar, øker hæren gradevis i størrelse og under Marcus Aurelius er den nådd opp i 400.000 mann. Fra og med Augustus tid ble det vanlig å opprette kolonier av veteraner i grenseområdene. Disse koloniene gav keiserriket en reserve av erfarne soldater i de mest utsatte områdene. Deres barn var i sin tur en kilde til nye rekrutter. Sammen med grensebefestninger (castella) sørget de for at de nye erobringene ble assimilert. Augustus (og hans etterfølgere) søkte å etablere grensene langs lett forsvarte, naturlige barrierer. Romerriket gikk over til hovedsakelig å konsolidere fremfor å søke etter nye erobringer.
BC/AD:
Jesus blir født
AD:
41
Claudius blir keiser
43 - 60
Erobringen av Britannia
43
Claudius sender en armé for å erobre
Britannia.
Foranledningen er at den keltiske høvdingen Verica
spør Claudius om hjelp mot sine keltiske fiender som har fordrevet ham.
Under kommando av general Aulus Platuius invaderer romerne med 4 legioner og
auxiliaries, til sammen mellom 40.000 og 50.000 mann. Styrkene lander i Kent.
44
Claudius sender forsterkninger og kommer selv til Britannia.
Sammen med de øvrige forsterkningen har han med seg elefanter for
å imponere de innfødte.
47
Den britiske stammen Catuvellauni og høvdingen
Caractacus blir slått og drevet inn i Syd-Wales. Herfra leder han flere
plyndringstokter inn i romersk territorium inntil han fanges av Ostorius
Scapula (guvernør av Britannia) og sendes som fange til Rom i 50 AD.
Claudius forbyr druidene og deres religionsutøvelse.
Romanisering av Britannia:
Under okkupasjonen bygger romerne
ut veinett, byer, akvadukter osv. I løpet av denne perioden ble britene
romanisert. Britiske høvdinger ble oppfordret til å bosette seg i
villaer etter romersk mønster. Godsene ble i mange tilfeller utstyrt med
sentralfyring og bad. Det blir bygget templer, teatre, amfiteatre og
arenaer.
Romerne brakte med seg en rekke viktige planter til Britannia,
slik som kål, gulrøtter, pærer, plommer og vindruer.
Nye klesmoter ble importert, som toga for rike borgere og "stola" for kvinnene.
Romerske kvinner kunne ha flotte frisyrer og brukte sminke og smykker. Det ble
importert glass, vin, oliven og keramikk. I tillegg til metall (gull, tinn, bly
og jern) ble det eksportert ull, øl, hunder og ville dyr til Romerriket.
54 - 68
Claudius forgiftes av sin kone Agrippina og Nero
(Agrippinas sønn) blir keiser i romerriket.
56 - 63
Krig med Parthia. Vologases, hersker over Partherne
invaderer det romerske protektoratet Armenia. Den romerske
hærføreren Gnaeus Domitius Corbulo overvinner partherne. Nero, som
ikke setter pris på Corbulos popularitet, får ham beskyldt for
forræderi og tvinger ham til å begå selvmord.
60 -61
Boudiccas opprør
Mannen til Boudicca,
Prasutagus, som er høvding over Iceni-stammen dør, og etterlater
seg halvparten av landet sitt til sine døtre og den andre halvparten til
romerne, men romerne tar alt. Boudicca samler et forbund av stammer og
gjør opprør. Etter sine første seire får hun
tilslutning av Trinvoante stammen. I AD 60 brenner hun tre romerske byer:
Colchester, Londinium (London) og Verulamium (St Albans), tusener av romerske
borgere blir drept, og templet viet til Claudius blir ødelagt. Boudiccas
hær ble til slutt overvunnet av romerne som dreper nesten alle som har
deltatt i oppstanden, inkludert kvinner og barn. Boudicca unnslapp men
døde kort tid etterpå. Antagelig tok hun gift.
Suetonius Paulinus, som er romersk guvernør, erobrer og ødelegger det siste druidiske senteret i Anglesey.
66 - 73
Opprør i Judea
Romernes garnison drives
ut fra Jerusalem med store tap, men under ledelse av Titus Flavius Vespasianus
(den senere keiser Vespasian), blir landet gjenerobret (67 AD) og Jerusalem
lagt under beleiring i 69 AD. Det siste jødiske støttepunktet
Masada blir erobret i 73 AD. Eleazar ben Yair og 900 andre menn, kvinner og
barn begår selvmord heller enn å la seg ta til fange av romerne.
68
Nero styrtes, og med hjelp fra en velvillig slave begår
han selvmord.
69
Året med fire keisere
Indre uroligheter og
strid om tronen ender med at Vespasian blir keiser.
69 - 70
Opprør i Batavia
Opprør blant
hjelpetropper (auxilia) i Batavia sprer seg til legionene i det
nordøstre Gallia og de romerske besittelsene i Germania. Opprøret
blir knust og Vespasian oppløser 4 illojale legioner.
70 - 79
Vespasian hersker i romerriket
Han er en opplyst
og god hersker som bringer fred og ny velferd til romerriket. De eneste viktige
militæroperasjonene i denne perioden er den gradvise ekspansjonen av
romersk kontroll i Britannia og i Ari Decumates-regionen i Germania syd for
elven Main.
77 - 84
Konsolidering
I Britannia blir de tidligere
erobringene konsolidert. Romerne ekspanderer inn i det sydlige Skottland og
Wales under den dyktige generalen Gnaeus Julius Agricola. Etter hans seier over
Kaledonerne ved Mons Graupius (Mt. Kathecrankie) i 84 AD har Britannia fred i
300 år.
Men disse områdene i ytterkanten av riket skulle vise
seg aldri å kunne dekke kostnadene som var nødvendige for å
vedlikeholde garnisonene som var nødvendige for å holdt britene i
ro, samt holde caledonerne, og etter hvert picterne (fra 297 AD), ute.
79 - 81
Titus er keiser i romerriket.
Bortsett fra
fortsatt virksomhet i Britannia er hans korte regjeringstid rolig. Titus
dør under mistenkelige omstendigheter.
81 - 96
Domitian er keiser i romerriket.
I hans
regjeringstid påbegynnes konstruksjonen av grensebefestninger (Limes) fra
Rhinen til Donau. Domitian blir overvunnet av en allianse av Dacere,
Marcomanni- og Quadi-stammer. Etter opprør blant legioner stasjonert i
Germania innfører Domitian en politikk som går ut på å
holde legionene permanent innkvartert i separate leire, noe som bidrar til at
de mister sin mobilitet og mye av sin fleksibilitet.
96 - 98 Nerva blir keiser i romerriket etter at Domitian snikmyrdes. For å unngå opprør blant legionene utnevner han den suksessrike generalen Trajan til sin etterfølger.
98 - 117
Trajan er keiser i romerriket
Den første
romerske keiser som er født utenfor Italia (Trajan er født i
Spania). Trajan fører krig mot Dacerne i to felttog, henholdsvis i 101 -
102 AD og 103 - 107 AD. Grensen for romeriket ble skjøvet fram til
Karpatene og elven Dniester.
113 - 117
Krig med Partherne. Til tross for tilbakeslag erobrer
Trajan store deler av Mesopotamia og Syria. Judea gjør et nytt
opprør i 117 men dette blir knust. Trajan dør av sykdom på
vei tilbake til Roma.
117 - 138
Hadrian blir keiser
Hadrian bruker mesteparten
av sin regjeringstid til å reise på kryss og tvers i keiserriket
for å sikre kontrollen og trygge grensene.
122
Hadrians mur påbegynnes nord i Britannia.
123
Hadrian er på ny i østdelen av riket for å
avverge en ny krig med Partherne.
Av Even Gillebo
|
Romerriket rundt år 123 |
Tegnet av
Magnus Håkenstad. Klikk på kartet for å se det i stort
format.
Beskrivelse til
kartet (egen side).
Verden anno 123 er en romersk verden. Den Romerske overhøyhet er ubestridt, og ingen kan lenger huske da andre kongedømmer utgjorde noen trussel mot Romas velde. En handelsreisende kan gå fra Armenia til Caledonia på velbygde veier, og klare seg med latin og kanskje litt gresk i Østen. Alle land rundt det store Mare Nostrum betaler tributt til hans høyhet Keiser Hadrianus, og alle rikets folkeslag ofrer til hans bilde. De romerske legioner (og deres tapre auxilia) jobber utrettelig for å holde grensene trygge og for å spre sivilisasjonens lys til barbariets mørke skoger.
Da hans høyhet Keiser Trajanus ble guddommelig i 117, hadde han nylig vendt tilbake fra et vellykket felttog i Østen, der han erobret Armenia og Mesopotamia fra Partherne. For sytten år siden ledet han hundre tusen mann i erobringen av det barbariske Dacia. Seieren ble feiret med hundreogsytten dagers festleker i hele riket. Under Trajanus fikk Roma et nytt forum og talløse forskjønninger, og overalt i riket vokser byer opp i etteraping av den Evige Stad.
Like etter at hans guddommelige høyhet keiser Trajanus avled for seks år siden, brøt det ut opprør i Judea og Egypt. Keiserembetet gikk over til Hadrianus, som opprettet orden og sikret sin stilling som en av våre sterkeste herskere noensinne. Under hans oppsyn har styringen blitt sentralisert, og store byggearbeider blir utført både i Roma og i provinsene. Veier, broer og akvedukter, templer og fora oppføres overalt slik at alle rikets borgere skal få nyte godt av vår ufattelige rikdom. Keiserens kongstanke er imidlertid å sikre rikets grenser for all fremtid, og han reiser utrettelig rundt og overser byggingen av forsvarsverkene som skal beskytte oss mot barbarene.
|
Den Romerske Hær |
De mektige romerske armeer holder riket sammen. I tillegg til å
erobre nytt øland og beskytte grensene mot barbarene, opprettholder de
også rikets infrastruktur ved å bygge veier, fort og akvedukter og
holde handelsrutene sikre.
Hæren har betydelig makt, og ingen keiser
har sittet på tronen uten støtte fra generalene. Det har
også ofte skjedd at hærførerne har forsøkt å ta
makten i egen hånd ved støtte fra sine legioner, og dette har
ført til tallrike borgerkriger. I de siste tredve årene har sterke
keisere sørget for ro og orden, og legionene har egnet seg til sin
egentlige oppgave; å beskytte og utvide riket. Men den keiseren som ikke
låner øre til soldatenes ønsker, sitter sjelden lenge
på Romas trone.
Den romerske hær er delt inn i to hoveddeler; Legioner og Auxilia.
-
Legionene
Disse legendariske elitestyrkene utgjør kjernen i Romas armé. De består av disiplinerte og tungt væpnede fotsoldater , væpnet med kortsverd (gladius) og kastespyd (pilum), og beskyttet med skjold (scuta) , hjelm og rustning (lorica). I slag kjemper de i sluttede formasjoner med høy disiplin under sterk ledelse fra de legendariske _centurioner_. De er ustoppelige i angrep og ubrytelige i forsvar, og deres lojalitet og kampånd er uten sidestykke.
Kun romerske borgere kan bli legionærer. Tjenestetiden er på tjue år, og soldatene lever et hardt liv på rikets grenser. De har ikke lov til å gifte seg, og straffene for alle slags disiplinærbrudd er svært strenge.
En legion består av rundt fem tusen mann, inndelt i ti _kohorter_. I tillegg til fotsoldatene har legionene små rytterenheter, og et slagkraftig felt- og beleiringsartilleri. Det er til dags dato rundt tredve legioner stasjonert rundt om i riket.
-
Auxilia
Legionene fyller rollen som tungt infanteri. Men hæren har behov for mange forskjellige støttetropper som kan fylle andre funksjoner, som rytteri, bueskyttere og lett infanteri. Denne jobben gjøres av hjelpetroppene, _auxilia_.
Mens legionene kun tar inn romerske borgere, består auxilia av lokalt vervede tropper, som iblant kjemper med egne våpen og taktikker. Dette betyr at det finnes alle slags folkeslag , noen nesten barbariske, i hæren. Tjenestetiden er tjuefem år, og ved endt tjeneste blir soldatene belønnet med romersk borgerskap for seg og sin familie ( noe som betyr at deres sønner kan tjene i legionene). De fyller roller som de mindre fleksible legionene ikke kan ta på seg, og er derfor vitale for hærens stridsevne. Iblant er de svært profesjonelle og godt utstyrte enheter som ikke står tilbake for legionærene i annet enn navnet.
Auxilia er organisert i kohorter på 500 til 1000 mann, ofte tilknyttet en legion. Det er som oftest de som gjør tjeneste på de mindre grensefortene og som får de kjedeligste og/eller farligste oppdragene. Det er omtrent like mange auxilia som legionærer i riket.
I tillegg finnes det også noen andre nevneverdige enheter:
- Pretorianergarden
er keiserens livgarde. De tilsvarer omtrent en legion i antall og er stasjonert i Roma. De er utstyrt og organisert som legionærer og er keiserens viktigste maktbasis. Deres posisjon gir dem stor innflytelse, og mang en keiser har kommet til makten og falt igjen i takt med pretorianergardens gunst. - Marinen.
Den keiserlige flåte var engang Romas viktigste våpen. Nå er det flere hundre år siden noen annen sjømakt truet Romas herredømme i Middelhavet, og flåten er ikke lenger hva den var. Men den har fortsatt sine oppgaver hva angår transport av soldater og beskyttelse av handelsskip mot pirater som iblant truer sjøveiene.
Av Magnus Håkenstad
 |
Av
Überurl
Sist endret 26. mai 2002 Grafikken er hentet fra Celtic Web Art |
|