En vingeklippet fremmer av likelønn?

Ulik lønn mellom norske kvinner og menn har vært, og er fortsatt, en av de fremste hindrene i arbeidet for full likestilling. Så sent som i 2021 handlet hovedparolen i Oslos 8. mars-tog om nettopp dette temaet.^[1] Det norske trepartsystemet, har med andre ord mislyktest i å utviske kjønnsforskjellene i lønnspolitikken. Dette er til tross for at Stortinget alt i 1959 ratifiserte Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonens (ILO) konvensjon nummer 100 om lik lønn for likt arbeid mellom kvinner og menn.^[2] Frem til ratifiseringen hadde menn og kvinner ulike tariffer for samme arbeid. Det vil si at arbeidsgivere kunne lønne kvinner betydelig mindre enn menn med loven på sin side.^[3] Utfallet av ratifiseringen ble forhandlet i 1960 av partene i arbeidslivet. Landsorganisasjonen (LO) og Norsk arbeidsgiverforening (NAF) ble enige om at kvinnetariffen gradvis skulle fjernes helt innen 1967.^[4] På dette tidspunktet bestod LOs ledelse utelukkende av menn, og dermed var Norges fagorganiserte kvinner på sidelinjen i en av landets viktigste institusjoner.^[5] Kvinnene i LO samlet seg i diverse særorgan, hvorav Landsorganisasjonens Kvinnenemnd var den største. Men hvilken rolle spilte LO i arbeidet for likelønn i Norge etter ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 100 i 1959? Og hva med landsorganisasjonens kvinner – hadde de en pådrivende rolle i dette arbeidet?

Artikkelen har en todelt struktur. Først redegjør jeg for ILO-konvensjonens bakgrunn og historie. I andre del analyserer jeg likelønnsinnsatsen til LO generelt og dets Kvinnenemd, spesielt i tiåret etter at Norge ratifiserte konvensjon nr. 100 om likelønn. Avslutningsvis vender jeg tilbake til spørsmålet om hvorvidt LOs Kvinnenemd var en pådriver for likelønn i Norge eller ikke. Denne analysen bygger særlig på forskningsarbeid som er utført av historiker Inger Bjørnhaug da hun gjennom sin forskningskarriere har studert både LOs og Kvinnenemndas holdninger og innsats i forbindelse med likelønn i Norge. Det min artikkel søker å videre undersøke er hvilket faktisk arbeid for likelønn nemnda gjorde etter ratifiseringen var et faktum, gitt Kvinnenemndas forutsetninger og lojalitet til LO. Videre er denne analysen spesielt opptatt av hvordan nemnda reagerte på henvendelser angående samarbeid om likelønnsarbeidet fra borgerlige kvinnelige yrkesgrupper. Forholdet mellom kjønn og klasse står etter min mening sentralt for å forstå Kvinnenemdas endrede innsats for likelønn i perioden fra Norge gikk inn for ratifisering i 1958, til den offisielle innføringsperioden til LO og NAF var omme i 1968.

Et historiografisk blikk på likelønn i Norge

Det er skrevet en del faglitteratur om Norges likestillingskamp, men bemerkelsesverdig lite angående likelønn og ILO-konvensjon nr. 100. Derfor har jeg i stor grad benyttet meg av Mari Haugland sin masteroppgave fra 2018, «Tvetydig likelønn», som diskuterer Norges tvetydige adressering av likelønnssaken. Haugland fremstiller konvensjonens bakgrunn, og Norges ratifisering med den særskilte håndteringen av å overlate likelønnsspørsmålene til partene i arbeidslivet. Videre har forskningsarbeid utført av både Bjørnhaug og historiker Gro Hagemann vært særlig viktig da begge har undersøkt LOs forhold til arbeiderkvinnene i det aktuelle tidsrommet. Når det kommer til litteratur som omhandler likelønn mer generelt, har jeg særlig benyttet meg av arbeidet til historikerne Sissel Tove Olsen og Ida Blom. Videre gir storverket LOs Historie 1935–1969, skrevet av Inger Bjørnhaug og Terje Halvorsen, en innsikt i LOs mer generelle arbeid for likelønn. Boken ble utgitt i 2009 i forbindelse med LOs 110-års jubileum. I tillegg har Norsk likestillingshistorie av Hilde Danielsen, Eirinn Larsen og Ingeborg Owesen gitt en nyttig oversikt over norsk likestillingspolitikk.

I forkant av arbeidet med denne artikkelen hadde jeg et inntrykk av at temaet likelønn var godt dekket i historieskrivingen om etterkrigstidens Norge. Går en over til oversiktsverk som Aschehougs Norgeshistorie bind 11 og 12, er det lite om arbeidet med og for likelønn. Bøkene tar for seg norsk historie i tidsrommet 1935 til 2000 med særlig vekt på velferdsstatens oppbygging, politisk historie og samfunnets utvikling. I bind 12, hvor 70-tallets kvinnefrigjøring blir omtalt, nevnes likelønn som en av flere rettigheter kvinnene kjempet for. Det tas for gitt at dette ble løst der og da: «Prinsippet om lik lønn for likeverdig arbeid i samme virksomhet ble fastslått».^[6] Deretter nevnes arbeidet for likelønn kun én gang til. Der blir forskjellene betraktet som fortid, og det avsluttes med en positiv tone.^[7] Kun et par sider i to verk som til sammen omfatter hele 468, velger forfatterne å tildele temaet likelønn. Heller ikke under relevante emner som omhandler utbyggingen av eldreomsorg, barnepass, lønnsforhandlinger, eller regjeringsskifter blir likelønnskampen inkludert.^[8] Kvinnens rettigheter og lønnskamp blir dermed kun nevnt der hele avsnittet eller siden er tildelt «kvinnekamp», og ingen av verkene kommenterer ILO-konvensjon nr. 100. Dette viser dermed til en tendens i faglitteraturen hvor norsk likestillingshistorie fremstilles som en utvikling fra det dårlige til gode. Dette understreker at historikerne som har skrevet om temaet ofte har forfektet et linjert og progressivt syn på historien. Dette gir ikke bare et inntrykk av at likestillingen i Norge er ferdigbehandlet, men også at likelønn var et kvinnekrav som er blitt innfridd.

Bakgrunnen for ILO-konvensjon nr. 100

Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen, etablert i 1919, inntok i mellomkrigsårene en beskyttelseslinje til kvinners rettigheter i arbeidslivet ved å fremheve særvern. ILOs intensjon var med andre ord å beskytte kvinnen mot en industri som kunne ha brutale arbeidsforhold.^[9] Historiker Gro Hagemann har gjort rede for den nasjonale debatten om særvern, med særlig vekt på diskusjonen angående forbud mot nattarbeid for kvinner.^[10] Hun vektlegger hvordan striden om særvern splittet de borgerlige kvinnesakskvinnene fra arbeider- og fagforeningskvinnene. De borgerlige var imot særbeskyttelse, og hevdet det forsterket tanken om at kvinner var det svakere kjønn, både biologisk og sosialt. Dermed ville særvern bidra til å legitimere at kvinner fikk lavere lønn enn menn.^[11] Arbeiderkvinnene var trofaste til sin klasse, og lot særvernet fungere som en brikke i en større prosess av å forbedre industriarbeidernes arbeidskår.^[12] De borgerlige ønsket at kvinnene på tvers av politisk ståsted skulle kjempe sammen mot særvern, men for arbeiderkvinnene sto lojaliteten til klassen sterkest.^[13] Dessverre for kvinnebevegelsen skapte saken en dyp misnøye mellom norske kvinner på tvers av deres sosiale klasse.^[14] Nattarbeid for kvinner ble aldri forbudt i Norge, likevel satte ILOs beskyttelseslinje en internasjonal standard hvor kvinner ble betraktet som det svake kjønn.

Nattarbeid for kvinner ble aldri forbudt i Norge, likevel satte ILOs beskyttelseslinje en internasjonal standard hvor kvinner ble betraktet som det svake kjønn

Mari Haugland demonstrerer ILOs skifte fra å fremme særvern av kvinner i arbeidslivet til og for alvor diskutere likelønn. Endringen kom særlig på bakgrunn av den internasjonale kvinnelobbyens utrettelige kamp for likelønn og et nytt internasjonalt politisk klima etter andre verdenskrig.^[15] I 1946 ble ILO også en del av FN, noe som medførte at FNs menneskerettigheter naturlig ble gjeldende for organisasjonen.^[16] I 1951 ble ILOs konvensjon om «lik lønn for arbeid av lik verdi» vedtatt.^[17] Haugland viser videre frem debatten som kom i etterkant av vedtaket, og usikkerheten konvensjonen medførte. ILO forsøkte å lage konvensjonen fleksibel da flere land, slik som Norge, i all hovedsak holdt staten utenfor lønnsforhandlingene.^[18] Dermed ble det stor valgfrihet for hvordan ulike land kunne tolke innholdet, og implementeringen av konvensjonen kunne gjøres på ulike måter. ILO fremmet likevel at landene skulle utføre objektive arbeidsvurderinger, og argumenterte med at dette ville kunne bidra til å gjennomføre likelønn.^[19]

I perioden etter at ILO vedtok konvensjonen, arbeidet LO og en rekke kvinneorganisasjoner for Stortingets ratifisering.^[20] Sissel Tove Olsen hevder at datidens politiske institusjoner i all hovedsak var for ratifisering, men ønsket mer informasjon.^[21] Dermed skulle Likelønnskomiteen, som ble nedsatt i 1949 for å utrede Norges likelønnsspørsmål, fra 1952 vurdere en eventuell ratifisering av konvensjonen.^[22] NAF var derimot imot grunnet de store merkostnadene ratifiseringen ville bringe med seg.^[23] Det tok hele seks år før Likelønnskomiteen ga sin innstilling til Stortinget i 1958. Innstillingen innebar en anbefaling om å ratifisere ILO-konvensjon nummer 100.^[24] Kort fortalt førte dette sammen med en økende misnøye og utålmodighet blant arbeiderkvinnene til at Norge ratifiserte ILO-konvensjonen i 1959 som Skandinavias første land.^[25]

Ratifiseringen ble ansett som en seier for likelønnskampen, men konvensjonen var relativt vag. Inger Bjørnhaug understreker at Stortinget aldri spesifiserte hva «likt arbeid» betydde, noe som førte til en rekke misforståelser og uenigheter.^[26] Samtidig var ratifiseringen i seg selv betydningsløs. Det var som i alle tariffsaker opp til forbundene å sette lønnssatsene, og det ble derfor opp til partene i arbeidslivet å gjennomføre konvensjonens krav om lik lønn for likt arbeid.^[27] Under hovedoppgjøret i 1960 avgjorde LO og NAF at det skulle utarbeides arbeidsvurderinger som metode for å utligne lønningene. Arbeidsvurderingene skulle objektivt vurdere arbeidets karakter, utrede hvor mye hvert enkelt yrke var verdt, og deretter plassere yrkene i lønnsgrupper.^[28] Etter utredningen var gjennomført skulle det bli en gradvis opptrapping og utjevning av tariffen frem til 1967.^[29]

I det store og hele så det etter planen relativt positivt ut for datidens lønnsmottagende kvinner, men det ble tydelig at det skulle strekke ut. Bjørnhaug hevder dette kom av at NAF fikk gjennom «andre faktorer som er med på å bestemme verdien av arbeidsraten» som en passus i likelønnsavtalen fra 1961.^[30] Noe som førte til at arbeidsvurderingene kunne inkludere kvinners fysikk, fravær og kortere industrielle levealder i vurderingene. Dermed kunne kvinnetariffen fjernes, men lønnsforskjellene basert på kjønn vedvare gjennom lavere satser til kvinnedominerte yrker. Konrad Nordahl så ut til å være klar over dette fra start. Han var datidens LO-leder og holdt stillingen fra 1939 til 1965. I 1961 uttalte Nordahl seg om problemene arbeidsvurderingene kunne medføre for yrker der «det store flertall som beskjeftiges er kvinner».^[31] Likevel så likelønnsplanen og NAFs passus ut til å vekke lite oppsikt i LO. Dette ble tydelig da fagforeningsmann Parelius Mentsen innledet LO-kongressen i 1961 om «Likelønnsspørsmålet» med en tydelig positiv tone.^[32]

LOs Kvinnenemnd – innflytelse og makt under LOs forsørgerstandpunkt

Landsorganisasjonens Kvinnenemnd ble startet i 1940, en tid hvor forsørgerstandpunktet sto sterkt i fagbevegelsen og LO.^[33] Gro Hagemann presenterer dette standpunktet og viser til en tankegang hvor mannen var hjemmets inntektskilde og derfor også kvinnens forsørger. Dette var særlig gjeldene etter industrialiseringen i Norge, da hjemlig- og omsorgsarbeid ble synonymt med ulønnet arbeid.^[34] Ledelsen i LO hadde lenge vært imot kjønnsspesifikke organ, og ønsket at kvinner skulle opparbeide seg en posisjon og stemme gjennom LOs tradisjonelle organer.^[35] Ifølge Hagemann uttalte de fagorganiserte kvinnene at de ikke følte seg hørt i fagbevegelsen. De ønsket dermed en landsdekkende og kjønnsbasert organisering i LO.^[36] På 1930-tallet hadde antall fagorganiserte kvinner doblet seg fra 8 til 16 prosent av LOs medlemsbase, men kvinnenes misnøye mot organisasjonen vokste. Dette var på bakgrunn av LOs forsørgerposisjon, og restriktive holdning til gifte kvinner i arbeid spesielt.^[37] I 1939 ble derfor forslaget om et kvinneorgan vedtatt og i august 1940 ble Kvinnenemnda etablert.

I retningslinjene til Kvinnenemnda kommer det frem at de var et rådgivende organ i saker som angikk fagorganiserte kvinner, noe som var gjeldene i hele dets levetid fra 1940 til 1973.^[38] De representerte fra start 14 forbund med 24 styremedlemmer, og skulle bistå LO-sekretariatet i relevante saker. Det vil si at nemnda sto uten beslutningsmakt og uten «rett til å foreta selvstendige økonomiske dispensasjoner».^[39] Inger Bjørnhaug hevder nemnda stadig forsøkte å styrke sin innflytelse i LO, men ble avvist gjentatte ganger. Samtidig prøvde Kvinnenemnda å komme med innspill til tariffavtalene før Stortinget ratifiserte ILO-konvensjonen, noe Bjørnhaug mener neppe ble tatt på alvor av LOs ledelse.^[40] Dette viser Kvinnenemndas lave slagkraft på det tekniske arbeidet omkring lønnsforhandlinger i LO-institusjonen.

Kvinnenemnda vokste seg likevel stadig større i tiårene etter andre verdenskrig. I 1949 startet de sitt første lokallag, og innen 1961 hadde nemnda hele 19 lokale kvinnenemnder. Samtidig samarbeidet de med 200–300 kvinnelige kontakter i distriktene, og med mellom 190 til 250 samorganisasjoner.^[41] Kvinnenemnda arrangerte også fem faglige landskvinnekonferanser fra 1957 til 1968, hvor blant annet nemndas oppstart av LO-skolen for kvinner ble vedtatt.^[42] Da Kvinnenemnda fylte 25 år i 1965 publiserte de en jubileumsberetning om hva de hadde utrettet.^[43] Her skrev organisasjonen følgende: «Naturligvis samlet den største innsatsen seg bak kravet om lik lønn for kvinne og mann for arbeid av samme verdi».^[44] Spørsmålet er hvordan Kvinnenemda arbeidet med likelønn gitt at de ikke hadde formell makt i LO-familien, og ingen innflytelse i lønnsforhandlingene.

Valget mellom klassekamp og kjønnskamp

Gjennom Kvinnenemndas arkiver kommer det frem at de fagorganiserte kvinnene hadde tett samarbeid med andre organisasjoner. Viktigst for arbeidet mot likelønn var makkerskapet med Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og Likelønnsrådet. Likelønnsrådet ble opprettet i 1959 og var sammensatt av medlemmer fra både LO og NAF, men hadde en nøytral formann.^[45] Ifølge Norsk likestillingshistorie skulle rådet drive opplysningsarbeid og utarbeide statistikk om norske kvinner i arbeidslivet.^[46] Kvinnenemnda hadde fra starten en egen representant i Likelønnsrådet hvor de som regel oppnevnte nemndas leder.^[47] Først ut var Ragna Karlsen. Hun blir beskrevet som en av nemndas mest fremtredende medlemmer i LOs Historie.^[48] Kvinnenemndas arkiver viser en gjennomgående korrespondanse mellom Likelønnsrådet og Kvinnenemnda.^[49] Videre kommer det frem at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og LOs Kvinnenemnd hadde et godt samarbeid. I 1963 sa Ragna Karlsen følgende til Arbeiderpartiets kvinnebevegelse «Det har alltid vært godt samarbeid mellom LO og arbeiderpartiets kvinner (...). Vi trenger hverandre, dere trenger oss fordi vi kan hjelpe med faglige spørsmål og vi trenger deres hjelp i politiske».^[50] Kvinnenemnda samarbeidet dermed med ulike organer i politikken, fagbevegelsen og staten. Felles for organene var en tilhørighet til arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet.

I 1959, da Stortinget ratifiserte ILO konvensjon nr. 100 om lik lønn for likt arbeid, utga Kvinnenemnda brosjyren «Likelønn» på 128 sider. Denne ble skrevet av samfunnsøkonom Bergliot Lie, en veteran som var essensiell i Kvinnenemnda fra dens oppstart i 1940.^[51] Brosjyren tok for seg likelønnssakens forhistorie og datidens hovedproblemer. Lie poengterte at ratifiseringen av konvensjon nr. 100 ikke ville «bety at likelønnssaken er løst i Norge».^[52] Rammeavtalen for hvordan LO og NAF skulle fjerne kvinnesatsen, og dermed oppnå likelønn innen 1967, kom i 1961.^[53] Under Kvinnenemndas andre landskonferanse, som ble avholdt 3. til 4. juni samme år, ble likelønnspørsmålet og rammeavtalen gjennomgått og debattert. Samlet kom konferansen frem til en uttalelse angående saken. Der sa de seg fornøyde med arbeidsvurdering som middel for å gjennomføre likelønn i praksis. Likevel poengterte de at andre hjelpemidler også måtte brukes da «ikke-industrielle yrker har mange problemer når det gjelder fastsetting av likelønn».^[54] Denne uttalelsen viser at Kvinnenemnda til en viss grad forutså problemene arbeidsvurderinger av yrker kunne medbringe for kvinnedominerte arbeidsplasser. I LOs Historie poengteres det at LO fortsatt anså produksjon som utgangspunktet for arbeid i 1961.^[55] LOs holdning medførte derfor en åpenbar fare for at kvinnedominerte yrker ville havne i arbeidsgrupper som ble rangert til lavtlønnet arbeid. Når det er sagt, diskuterte ikke Kvinnenemnda tariffrevisjonen eller utførelsen av rammeavtalen mye utover konferansen i 1961. Faktisk var likelønn helt fraværende fra nemdas møter det samme året utenom et informasjonsforedrag som ble holdt den 27. april.^[56] Dette er en gjennomgående tendens i Kvinnenemndas sakslister, altså at likelønn sjeldent står eksplisitt oppført på programmet, og kan i stor grad ansees som fraværende.^[57] Dette til tross for at de selv hevdet likelønn hadde vært politikkområdet hvor nemnda hadde lagt ned størst innsats.

Den 20.februar 1963 sto et interessant punkt på sakslisten til Kvinnenemndas møte. Sak nummer 6 omhandlet en innbydelse fra Norske Kvinnelige Akademikers Landsforbund (N.K.A.L.) til å drøfte likelønnsspørsmålet.^[58] Dette var en borgerlig kvinneorganisasjon som ble stiftet i 1920, og besto av kvinner med universitet- eller høyskoleeksamen.^[59] LOs Kvinnenemnd vedtok på sin side enstemmig å takke nei til invitasjonen med følgende begrunnelse: «Det er fagorganisasjonen som har reist saken (...), og den er etter vår mening en av dens merkesaker. Ved vårens tariffrevisjon står en foran løsningen av det tekniske opplegg i tariffavtalene».^[60] Kvinnenemnda konkluderte dermed med at det ble galt av dem å diskutere likelønn med borgerlige kvinner da dette var en av LOs, og derfor arbeidernes, merkesaker.

Likevel hevdet nemda to år tidligere at arbeidsvurderingene kunne medføre problemer for kvinnedominerte yrker, og dermed likelønn. Dette viser Kvinnenemndas lojalitet ovenfor LO, samt tydeliggjør deres prioritering av å sette klasselojalitet fremfor kvinne- og likelønnskamp. Nemndas avslag fremhever dermed det som kan ha vært en av likelønnskampens største utfordringer, altså lojaliteten kvinnene hadde til sin klasse. Fremfor at kvinnene sammen arbeidet for likelønn, fremkommer det en tydelig distanse mellom arbeiderklassen og de borgerlige kvinnene. De fagorganiserte kvinnene valgte å stå med sin klasse i LOs arbeiderklassekamp, sik de også gjorde under debattene om særvern nesten 60 år tidligere. En klassekamp som i stor grad ble ledet av menn og prioriterte mennenes problemer til fordel for kvinnenes.

Fremfor at kvinnene sammen arbeidet for likelønn, fremkommer det en tydelig distanse mellom arbeiderklassen og de borgerlige kvinnene. De fagorganiserte kvinnene valgte å stå med sin klasse i LOs arbeiderklassekamp

Under Kvinnenemndas avslag til N.K.A.L. poengterte de også at det tekniske arbeidet for likelønn snart ville være utarbeidet. Nemnda gir dermed inntrykk av at en diskusjon ikke ville ha noen hensikt da problemet var «løst». Denne holdningen til likelønnsaken ble bekreftet og understreket under Landskvinnekonferansen i 1963. Ragna Karlsen uttalte «Vi står ved inngangen til å løse hele likelønnsspørsmålet. Det er lagt opp til at likelønn i sin helhet skal være innført i 1967».^[61] Nemnda hevdet altså at det tekniske arbeidet for likelønn var løst, det vil si at tariffen var i endring og kvinnesatsen på vei bort. Dette betydde at LOs Kvinnenemnd stolte på arbeidsvurderingene av yrker, samt LO-ledelsens arbeid med saken. Dermed var det lite de fagorganiserte kvinnene kunne bidra med, foruten å heve kvinners utdanning og antall kvinner i LOs medlemsbase.

Likelønn som kvinneproblem, utdanning som løsning

Under den fjerde faglige landskvinnekonferansen, som fant sted 18. til 19. april 1964, ble det enstemmig vedtatt å sende en uttalelse om likelønn til Arbeiderpartiets sentralstyre.^[62] Her understreket de at det var viktig at kvinner selv tok ansvar og utdannet seg.^[63] Både Kvinnenemnda og Likelønnsrådet hevdet at likelønn og utdanning var begreper som var avhengig av hverandre, og at det var kvinnene som måtte endre den onde sirkelen hvor de selv ble lønnstaperne på arbeidsmarkedet. Under Kvinnenemndas landskonferanse i 1961, ble dette understreket av Kari Vangsnes, som stilte som representant for likelønnsrådet.^[64] Dermed kan det se ut til at Kvinnenemnda og Likelønnsrådet var med på å legge ansvaret over på kvinnen. Likelønn var med andre ord et problem som kvinner selv måtte løse ved å ta utdannelse.^[65] Det er interessant at arbeiderklassens kvinner, som representerte de lavtlønnede, sa seg enige i at utdannelse var den eneste og beste løsningen for likelønn mellom kvinner og menn. På en måte viser dette til en naivitet i Kvinnenemnda, da de ikke innså hvor vanskelig det ville være for sitt eget kjønn i sin egen klasse å løse likelønnsproblematikken alene.

Tanken om at utdanning var svaret på likelønnsproblematikken delte organisasjonene med LOs ledelse, noe som nok en gang viser nemndas lojalitet. Bjørnhaug skriver at LO i størst grad ønsket å fjerne «ugraset» i tariffavtalene, altså kvinnetariffen. Nordahl uttalte at «(...) lik lønn i arbeidslivet vil i stor utstrekning avhenge av om kvinnene selv kan hevde seg på arbeidsplassen og i organisasjonslivet».^[66] Han poengterte derimot ikke den lave plasseringen av kvinnedominerte yrker som arbeidsvurderingene var i gang med å utføre. Dette viser at LO-ledelsen også anså likelønnsproblematikken mest som et kvinneproblem fremfor et samfunnsproblem, og unngikk diskusjonen om arbeidsvurderingenes plassering av yrker.^[67]

Med kvinner, og særlig ufaglærte kvinner, som tapere i lønnskampen ble utdanning sett på som et essensielt punkt for å utjevne forskjellene mellom kjønn i arbeidsmarkedet. Dette ble dermed en prioritet for LOs Kvinnenemnd som både ga ut studiefond og drev opplysningsarbeid i form av brosjyrer, radiobesøk og uttalelser til aviser. ^[68] De holdt i tillegg kurs, og driften av husmorskoler rundt om i landet ble omtalt som «de første rene fagskoler for kvinner».^[69] Videre uttalte Kvinnenemnda seg også eksplisitt om andre saker som var med på å øke de økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn. Blant annet var de pågangsdrivere for dagsenter for barn, særlig fra 1968 og utover.^[70] Samtidig krevde Kvinnenemnda, via forslag til LO Kongressen, at pensjonsalderen skulle bli lik mellom kvinner og menn.^[71]

Likelønnsillusjonen bristet

Under Kvinnenemndas landskonferanse i 1968 så nemda derimot på likelønnsaken med andre øyne. Selv om de fremdeles stilte seg positive til rammeavtalen og det at kvinnesatsen var på vei bort, hevdet de også at dette alene ikke ville løse problemene som hindret likelønn og likestilling for kvinner i arbeidslivet: "særlig vil en peke på tendensen til å la kvinnene få de dårligst betalte jobbene. Vi mener fremdeles at det dreier seg om en diskriminering av kvinnelig arbeidskraft".^[72] Fire år tidligere hadde Kvinnenemda eksplisitt uttalt at utdanning var den overorda årsaken til at kvinner havnet lenger ned på lønnsstigen enn menn. I 1968 hadde de endret syn og mente altså at det lå en diskriminering i bunn som bidro til å bevare lønnsforskjellene. Dermed hadde ikke likelønnsavtalen medført den økonomiske endringen Kvinnenemnda hadde forutsett. De fagorganiserte kvinnene hadde altså fått øynene opp for det historiker Bjørnhaug har kalt for LOs svake engasjement på likelønnsfronten.^[73] Og videre at landsorganisasjonens nedprioritering av likelønn medførte at dette ble «de kvinnedominerte forbundenes sak, ikke LOs».^[74]

Arbeidsvurderingene var dermed et resultat av den meningen man historisk sett har tillagt kvinnedominerte yrker. Det som tradisjonelt har vært kvinnearbeid ble derfor plassert i de lavest betalte gruppene, og lønningene hadde fortsatt en betydelig kjønnsdifferanse.^[75] Kvinnenemndas tidlige optimisme angående arbeidsvurderingene, og ikke minst løsningen med å utdanne kvinner til mannsdominerte yrker, skiftet til misnøye. I den nye posisjonen var ansvaret for likelønn flyttet fra kvinnen og hennes yrkesvalg, til å heller peke på at LOs og NAFs arbeidsvurderinger plasserte de kvinnedominerte yrkene som lavtlønnsyrker. LO var på sin side mannsdominert i alle ledd, og mangelen på konkurranse i fagbevegelsen medførte at de kunne forholde seg passiv til problemene kvinner møtte i arbeidslivet.^[76] Kvinnenemndas uttalelse fra 1968 understreker også nemndas posisjon som kun et rådgivende organ. Dette kommer frem ved at de åpenbart ble ekskludert fra en, nesten ikke-eksisterende, likelønnsdiskusjon i LO.

Arbeidsvurderingene var dermed et resultat av den meningen man historisk sett har tillagt kvinnedominerte yrker. Det som tradisjonelt har vært kvinnearbeid ble derfor plassert i de lavest betalte gruppene

Konklusjon

Norges ratifisering av ILOs konvensjon nr. 100 i 1959 medførte altså ikke at norske kvinner i arbeid fikk likelønn. I 1967, da den gamle kvinnesatsen var fjernet og lønningene for kvinner og menn i samme yrkesgruppe var lik, forble kvinnene fremdeles lønnstapere. Årsaken var at arbeidsvurderingene bedømte kvinnedominerte yrker til lavtlønnet arbeid.

Kvinnenemndas rolle i arbeidet med likelønn etter ratifiseringen er dog meget interessant og til en viss grad tvetydig. I de første årene etter ratifiseringen aksepterte nemnda samtidens gjengse oppfatning av at kvinner selv var ansvarlige for å oppnå likelønn gjennom utdanning og omskolering. Dette samsvarte med både LO og Likelønnsrådets holdninger. Likevel ser dette synspunktet ut til å endre seg på slutten av nemndas levetid da Kvinnenemda tydelig kritiserte arbeidsvurderingene og plasseringen av de kvinnedominerte yrkene som lavtlønnet. Det er vanskelig å si hva dette skiftet kom av, men muligens var dette starten på de nye ideene og synet på kvinner som for alvor vokste frem under 1970-tallets frigjøringskamp. Et annet interessant punkt ved Kvinnenemndas arbeid for likelønn er motviljen til å samarbeide med borgerlige kvinneorganisasjoner. Nemnda ser ut til å ha opprettholdt spenningene mellom kvinneaktivister fra ulike samfunnsklasser, noe som medførte at en enhetlig kjønnskamp for likelønn var fraværende til fordel for en enhetlig klassekamp. Med dette som bakgrunn vil jeg ikke hevde at Kvinnenemnda hadde en særlig pådrivende rolle i arbeidet med likelønn etter ratifiseringen av ILO-konvensjonen. Dette er heller kanskje ikke veldig merkverdig gitt nemndas utgangspunkt som et rådgivende organ i en institusjon som i samtiden verken inkluderte kvinnene eller prioriterte likelønn. Slik Bjørnhaug sin forskning har belyst var og forble tariffsakene, og dermed også likelønn, forbundenes sak. Noe som medførte at særorganisasjoner, slik som Kvinnenemnda, sto på utsiden med lav påvirkningsmakt.