Arven ingen visste om: Viggo Hagstrøms hemmelighet

Viggo Hagstrøm var en kjent skikkelse ved Universitetet i Oslo. Han var professor i rettsvitenskap ved Institutt for privatrett og utmerket seg særlig i fagområdene formuerett og erstatningsrett. Han døde i 2013, bare 58 år gammel.

– Jeg tror det var et uttrykk for at Viggo likte de utpekte styremedlemmene personlig, sier advokat Sven Eriksrud om hvordan styret ble satt sammen.

Viggo var en person med klare meninger om mye, også om de menneskene han møtte og hadde rundt seg.

– Han kom ikke alltid overens med folk og var nok til tider en nokså kontroversiell person. Kanskje var jeg blant de heldige, han var i alle fall alltid vennlig og interessert da vi møttes. For egen del setter jeg pris på mennesker som ham, med sterke meninger og – i dette tilfellet – et skarpt blikk for privatrettslig forskning, sier Eriksrud.

I testamentet sitt, oppnevnte Viggo Hagstrøm advokatene Sven Eriksrud, Jan Fougner og Marius Sollund til styremedlemmer i stiftelsen han etterlot seg. Rollen som styreleder ga han til professor Tone Sverdrup, tidligere instituttleder ved Institutt for privatrett, og for å sikre driften, oppnevnte han tidligere kontorsjef Eva Modvar til sekretær. Det var ukjent for dem alle at Hagstrøm hadde stiftelsen i tankene da han fortsatt levde:

– For meg kom det helt ut av det blå. Men jeg anså det jo også som en anerkjennelse fra en av dem som jeg regnet som en av datidens aller beste jurister innenfor privatretten, forteller Sven Eriksrud.

– Jeg var i forkant klar over at det fantes et testament og at jeg sannsynligvis skulle arve noen malerier etter Viggo Hagstrøm. Det var imidlertid ukjent for meg at han ønsket å opprette en stiftelse i sitt navn, sier Eva Modvar.

Sollund sier han ble veldig overrasket og beæret da han fikk beskjeden:

– Jeg kjente på en ydmykhet for at Viggo hadde en tillit til at jeg kunne bidra inn i styret og arbeide for det formålet han ønsket at stiftelsen skulle ivareta.

Mens Hagstrøm kjente alle de utvalgte godt, var det bare to i gruppen som kjente hverandre personlig. Tone Sverdrup og Eva Modvar har mange år bak seg som henholdsvis instituttleder og kontorsjef, men begge kjente kun de øvrige styremedlemmene av navn og rykte, og hadde aldri truffet dem før. Eriksrud, Fougner og Sollund hadde på sin side primært kjennskap til hverandre fra deres profesjonelle virke som advokater.

– Jussen skal ikke stå i veien for utviklingen av samfunnet

I testamentet var det fastsatt at stiftelsen skulle ha som formål «å fremme privatrettsforskning». Dette er et vidtfavnende formål, sier Eriksrud og fortsetter:

– Fra mine diskusjoner med ham var Viggo blant annet opptatt av at jussen ikke måtte stå i veien for samfunnsutviklingen.

Stiftelsens ambisjoner, uttrykker han, har derfor også som oppgave å støtte privatrettsforskere som evner å se sammenhengen mellom tung juridisk teori og hvordan det kan utspille seg i den virkelige verden og næringslivet – på samme måte som Viggo Hagstrøm selv var i stand til. Marius Sollund forklarer at dette også er bakgrunnen for prisen de jevnlig deler ut:

– Jeg tenker at noe av det viktigste stiftelsen gjør, er å bidra til å støtte unge talenter og forskere innen privatrettsområdet. Stiftelsen har blant annet opprettet en pris som deles ut hvert tredje år under De Nordiske Juristmøter til en fremragende, ung nordisk forsker. Vi i styret i stiftelsen foretar en vurdering og beslutter hvem som skal tildeles prisen det aktuelle året, basert på nominasjoner fra de nordiske universitetene.

Sverdrup fremhever hvilke økonomiske muligheter stiftelsen spesielt skaper for forskningsfeltet:

– Andre stiftelser har gjerne spesifikke og snevrere rammer for hva de kan bevilge penger til. I Viggo Hagstrøms stiftelse er det friere tøyler, så lenge bevilgningene fremmer privatrettsforskningen.

Også dagens styreleder, Inger Berg Ørstavik, påpeker det samme:

– For at forskning skal få høy kvalitet, er det viktig at forskerne får tilgang til nordiske, europeiske og internasjonale nettverk, og det krever midler for reiser, seminarer, konferanser, og mer. Stiftelsen kan bidra til å styrke disse aktivitetene. For forskning innenfor den «klassiske» privatretten, og formueretten særlig, er det vanskelig å få tilgang til finansiering fra andre kilder utenfor universitetet.

– Han var beundret, elsket – og i noen grad også fryktet

Alle styremedlemmene hadde kjent Viggo Hagstrøm over lengre tid, men det var også forskjeller i hvor dyp denne relasjonen var. Felles for alle var at de var blitt kjent gjennom universitetet eller i jobbsammenheng. Først og fremst var relasjonene bygget på et faglig fellesskap, men enkelte opplevde også etter hvert relasjonen sin til Hagstrøm som vennskapelig. De som kjente han godt, gir uttrykk for at han hadde en sterk karakter som bidro til hans sentrale rolle i miljøet:

– Viggo ble ved instituttet livet ut. Han var beundret, elsket – og i noen grad også fryktet. I debatter kunne Viggo bringe folk til taushet bare ved å heve øyenbrynene og han kunne være skarp i faglige karakteristikker av kolleger. I et lite og tett fagmiljø føltes dette noen ganger befriende – andre ganger et hakk for nådeløst. Men det var lett å bli glad i Viggo – han var raus, han hadde omsorg for andre – og han elsket å fortelle historier. Det fine med Viggos historier var at vi aldri visste om han selv kom godt ut av dem eller ikke – Viggo kunne stille seg selv i det underligste lys. Men han var en ener – dét visste han godt, det la han ikke skjul på, forteller Sverdrup.

Sven Eriksrud kan bekrefte at Hagstrøm var en eksentrisk type, men også svært dyktig i jobben sin. Han forteller om Hagstrøms virke som voldgiftsdommer, og at han var etterspurt for å løse komplekse, kommersielle tvister. Å være en god dommer er ikke alltid det samme som å være en god jurist. Det krever noe mer ifølge Eriksrud, og disse egenskapene hadde Hagstrøm. Det var spesielt forståelsen for juss utover lærerbøkene, og grepet om virkeligheten, som gjorde at Hagstrøm innimellom kunne skille seg ut fra andre voldgiftsdommere:

– Som voldgiftsdommer må du forstå de kommersielle problemstillingene for å kunne avsi riktige dommer. Og der var Viggo i en egen klasse, etter min mening. Han kunne være veldig treffsikker.

Eriksrud forteller at Hagstrøm allerede som student hadde skrevet en lærerbok innenfor erstatningsretten. Sverdrup mimrer også tilbake til dette minnet:

– Jeg ble kjent med Viggo i 1975 da vi begge var studenter og satt på Kjerka i Midtbygningen – og Viggo med eget skrivebord under det store vakre vinduet. Han hadde ennå ikke tatt annen avdeling, men skrev på et manus som senere skulle vise seg å bli til boken Culpanormen. En nybegynnerstudent som skriver lærebok i det faget han studerer (?!) – vi var ikke i tvil om at Viggo var et juridisk vidunderbarn. Han gjorde også mye annet – samlet kunst, sølv og mynter, og han var redaksjonsassistent i Tidsskrift for Rettsvitenskap (TfR). Han var ufattelig morsom, og han sa ikke en likegyldig setning.

Vissheten om at stiftelsen ville være i trygge hender

Styremedlemmene legger vekt på at utnevnelsen nok skyldes at alle deler samme interesse og lidenskap for de privatrettslige fagene. Erfaring og faglig integritet spiller nok også inn, ifølge Jan Fougner:

– Vi er alle uavhengige typer og jeg tror Viggo følte seg trygg på at stiftelsen ville være i gode hender med oss i styret.

For tidligere sekretær Eva Modvar, påpeker hun at sitt samarbeid med Tone og deres gode samarbeidsevner kan være grunnen til at de ble oppnevnt sammen:

– Tone Sverdrup og jeg kjente hverandre og hadde samarbeidet i flere år. Hun var instituttleder i min periode som kontorsjef, og jeg tror nok at Viggo Hagstrøm var trygg på at vi to i fellesskap skulle få stiftelsen «på bena».

I 2026 er det ti år siden stiftelsen ble opprettet. I løpet av disse årene har stiftelsen ansatt fire vitenskapelige assistenter, utdelt tre betydelige priser til yngre forskere, og tildelt midler til å styrke nettverk og juridisk forskning innen privatretten.