Det er en misforståelse at datalagringsdirektivet ble vedtatt for kriminalitetsbekjempelsens skyld; våre myndigheter er da ikke ignorante, og vet like godt som oss at alle som ønsker å holde ting skjult, lett kan fortsette med dette etter DLD. Det er for vår del – oss allminnelige innbyggere med en konstant trang til å eksponere oss selv – at de har utformet dette tilbudet. Våre myndigheter følger nemlig med; de ser hvordan vi stadig legger ut mer eller mindre flatterende meldinger om vårt privatliv i offentlige og halv-offentlige fora, og trekker konklusjoner fra dette.
Konklusjonen er at det moderne mennesket hater å være en privatperson. Langt heller ønsker vi å offentliggjøre selvet; vi begrenser dets eksistens til de situasjoner der det sees av andre, og slik unngår vi ubehagelig selvrefleksjon. Etter Facebook-revolusjonen er vi alle halv-offentlige personer; samtidig som vi utvider grensene for selvutlevering, har vi blitt adskillig flinkere til å sensurere våre liv. Dette gjøres ikke ved at vi tilbakeholder informasjon, men ved at vi kutter bort de delene av livet som man ikke kan skrive en statusoppdatering om. Sosiale medier har gjort vår plastisitet komplett.
Med DLD har våre myndigheter skapt de lykkelige omstendigheter at vi aldri trenger å bekymre oss over å ikke bli beglodd. Aldri mer trenger vi å rette blikket mot oss selv; det er alltid noen andre som kan se oss for oss. Vår oppgave, som den har vært siden de første reality-serier, er utelukkende å se på andre, som jo er mindre krevende. Takk til Arbeiderpartiet og Høyre for å ha fratatt meg ansvaret ved å være en privatperson!