Ja, fra den tida da det hersket forvirring om han egentlig het Duke Nukem eller Duke Nukum. En helg jeg lå sengeliggende med forkjølelse bestemte jeg meg for å spille Duke Nukem episode 1 (Shrapnel city) og noen andre skikkelig gamle plattformspill fra min spede barndom. Spillene finnes på 3drealms.com (tidligere Apogee Software), men dette er DOS-spill, så du må i tillegg laste ned DOS-emulatoren dosbox. Dosbox fungerer for øvrig utmerket på Linux.
Konseptet er enkelt: å slå superskurken Dr. Proton. For å gjøre dette må du traske rundt på plattformer - 10 i tallet - og overvinne de skumle techbots’a til Dr. Proton. En naturlig del av dette er å skyte i stykker bokser med powerups, liv eller farer. Duke er et genuint skytespill.
Men nettopp det å traske rundt og komme over mer eller mindre absurde items er en av de morsomste elementene i disse eldgamle Apogeespillene. I Duke spiller ballonger av en eller annen merkelig grunn en sentral rolle, selv om ballonger ikke er det man forbinder sterkest med skytespill. Disketter, radioer og rugbyballer gir poeng, colabokser og kalkunlår gir én i helse, og det høyt aktede ‘nuclear molecule’ gir deg tilbake full helse. Enda en absurd ting er at hvis du skyter én ekstra gang på kalkunlåret får du dobbel helse (for da blir den stekt, ikke skutt i fillebiter). Men ikke skyt en ekstra gang på colaboksen (hvis du ikke vil ha bonuspoengene, da).
Et annet gammelt spill med stor underholdningsverdi er
Secret agent.
Da jeg var liten kalte jeg det Sam, sikkert fordi kommandoen for å åpne det var SAM1. Uansett, det kom ut i 1992 og er på noen måter litt mindre sofistikert enn Duke. Brettene er mindre og det er hele tiden veeeldig åpenbart hvor du skal navigere og hva du skal gjøre. Det skjedde bare én gang at jeg var usikker på hvordan jeg skulle komme fra en plattform til en annen - det viste seg da at jeg kunne mellomlande på en sky...
Målet er det samme i hvert brett - finn og ødelegg radaren og kom deg ut. For å gjøre dette må du først finne nøkler til diverse dører, ta ut assorterte voktere og hvis noe sånt finnes: slå av laseren ved å finne en diskett (!) og sette denne inn i en datamaskin. Secret agent har kanskje enda rarere items enn Duke. Her får du poeng for klokker, kretskort, en teddybjørn og hold deg fast tannbørste og tannpasta. Det er ikke akkurat ting du forbinder med etterretningsbransjen. Brettene er like fra gang til gang og gjenstandene endrer ikke plass på samme brett, så gjenspillsverdien er ikke særlig stor. Men likevel er det lett å bli hektet, og hvis du spilte det i 1992 får du masse nostalgi med på kjøpet. Hvis ikke, kan Secret agent tilby noen timers helt ok underholdning.
Til slutt prøvde jeg
Commander Keen 4
et spill jeg ikke har spilt tidligere.
Nettopp fordi jeg ikke har noe nostalgisk forhold til Keen er jeg kanskje ikke skikket til å sammenligne det med de to ovennevnte spillene. Fra mitt sykeleie ble jeg nemlig så hektet på Apogeespill at jeg tenkte at alle var like bra. Men både Duke Nukem og Special agent er skytespill. Commander Keen er på mange måter et hoppespill. Å hoppe på hoppestokk er en egenskap jeg fant det vanskeligere å beherske enn den ville skytinga i Duke. Keen er et barnespill, det er begrenset med skudd og jeg likte det ikke. Men det er heller fordi jeg har dårlige hoppeskillz enn fordi det er et iboende dårlig spill.
Konklusjonen er uansett: mens vi venter spent på Duke Nukem Forever kan vi kose oss lenge med gamle spill i dosbox.