La oss begynne med begynnelsen: Undertegnede ankom Paris 3. januar, ca én måned før semesteret startet, hovedsaklig på grunn av en ting: Jeg kunne ikke fransk, men skulle studere på fransk. Godt utgangspunkt.
Jeg gikk på språkkurs i en måned, noe som gav både gode og dårlige erfaringer, deriblant en lærerinne som mobbet en mannlig student ut av klassen fordi han ikke lagde mat eller vasket hjemme, samt kosetime der alle tok med noe de likte og lærerinnen (ikke den samme) hadde med vin. Undervisningsstilen til franske språklærere er noe for seg selv. De aller fleste synes det er helt fabelaktig å ta opp politiske spørsmål i timen for så å kritisere forsamlingens meninger på superrask fransk – og slik vinne diskusjonen. Etter en slik overhaling sitter man gjerne igjen med en følelse av å ha blitt verbalt voldtatt, uten egentlig å vite hvordan fordi meningsinnholdet i overgrepet er komplett uforståelig. Dermed er diskusjonen tapt, det samme er forståelsen av motargumentene. Språkkurstemaer vipper gjerne mellom å være for trivielle og for ambisiøse. Det er grenser for hvor mange ganger jeg kan fortelle at jeg spiser brød til frokost og lunsj og at det finnes noe som heter lutefisk i Norge. Alikevel ville jeg gitt mye for å kunne dra en historie om smalahove den dagen vi skulle snakke om veldedighet. Prøv å si noe som ikke er fullstendig åpenbart om veldedighet på et svært begrenset fransk. Se for deg at du stotrer deg fram og bruker lang tid på å si at det kanskje er systemet det er noe galt med og at USA er slemme, og at EU også er det og at veldedighet ikke er nok. Skulle jeg etterpå ønske at jeg heller hadde sagt at jeg likte leger uten grenser i stedet for å prøve å være en viktigper? Ja! Pinlig? Ja!
Så begynte studiene. Her er det en ting som peker seg ut: I Frankrike har de stort sett ikke pensum-bøker. Det er derimot meningen at vi skal lære oss alt ved hjelp av forelesningene og skrive ned alt læreren sier. Og det gjør mine medstudenter her, og det er virkelig et syn å se en fransk student notere: blanko, rød markør, grønn markør og fyllepenn og ikke minst: Det går superfort! Men det gjør det ikke for meg. Jeg spør min franske venninne hvorfor de ikke legger ut mer informasjon på internett og hun svarer at da ville jo ingen kommet på forelesning. Voilà den franske bachelor-innstillingen.
Å lese matematikk på fransk er en ikke uoverkommelig utfordring. Problemet kommer kanskje særlig når ord har både en svært dagligdags betydning og en svært teknisk betydning. Som da jeg leste «la fonction f est croissante...» («funksjonen f er croissante»). Jeg hadde et øyeblikks opplevelse av surrealisme der jeg forestilte meg denne funksjonen som skulle ha noe til felles med det fabelaktige bakeverket vi alle kjenner så godt. Forklaringen er selvfølgelig at croissant(e) også, eller kanskje opprinnelig, betyr stigende/ økende.
Men det er ikke bare språket som gjør det vanskelig. Det merkes også at man studerer i en annen kultur med en annen pedagogisk filosofi. For meg virker det som om de legger større vekt på å lære seg grunnprinsipper først her. Du skal vite hva en kropp, en ring og gruppe er før du snakker om andre ting, og dette er, i hvert fall ut i fra de bøkene jeg har sett på, noe av det første man går gjennom på bachelor1. Ellers er de, etter min oppfatning, noe overdrevent opptatt av det gode matematiske håndverk. For eksempel ble jeg lettere sjokkert da jeg, på en prøve, ble bedt om å finne den inverse av minst tre 4x4. matriser og på en annen prøve å finne Jordan-formen til en 5x5-matrise. For de som ikke er så bevandret i matrisenes verden innebærer dette stort sett bare et hundretalls (ja jeg overdriver) operasjoner av vanskelighetsgrad 5*8–34 og nedover. I datamatematikkens tidsalder kan man spørre seg selv om hva dette tjener til. Fantasien min løper løpsk: forestiller de seg et matematisk liv etter teknologiens død? Da vil jeg nok være takknemlig for disse evnene, der jeg regner mine matriser i sanden på en øde strand mens vrakede minnepinner og lesebrett skyller inn.
Så hva er forskjellen på den franske og den norske studenten? Det er i hvert fall en forskjell økonomisk, for mens den jevne norske student forlater mor og far i en alder av 19–20 år, tar et friår/jobbeår eller starter å studere, er dette gjerne en økonomisk umulighet for franske studenter. Oftest begynner de rett på studier (arbeidsledigheten blant unge franskmenn er svært høy, 18,1% vs. 7,5% i Norge) og som regel bor de hos foreldrene og forsørges av dem. Man får stipendier etter bestemte kriterier, men studielån finnes ikke. Da jeg fortalte språklæreren min, sikkert med inntrykk av å være profet med et viktig budskap, om den norske studielånordningen uteble den forventede begeistringen. Tenk å starte livet med et digert lån?! Jeg har etter hvert innsett at min begeistring for det norske systemet har noe å gjøre med at jeg er ganske sikker på å få jobb etter studiene og at den i det minste vil være brukbart godt betalt. Fallhøyden min er ikke like stor som de franskes.
Jeg tenkte jeg skulle avslutte med noe om Paris generelt, men jeg har ikke egentlig fått med meg noe særlig av det generelle. Så det får bli noe partikulært i stedet. Om Paris om våren og strøket jeg bor i. I skrivende øyeblikk befinner jeg meg i min leilighet på Montmartre, nærmere bestemt Pigalle. Pigalle er spesielt godt kjent som gammelt (og nåværende) horestrøk og det er ingen spøk å vandre forbi SEXODROME-en på vei hjem (ja, den heter det og det står i digre, lysende røde bokstaver over hele bygningen). Men når SEXODROME-en vel passert ligger min egen meget fredelige gate foran meg. Det første som møter meg her er kvinnen med de største hoftene noen sinne. Hun er virkelig et syn der hun står i sine miniskjørt dag ut og dag inn og jeg ser for meg at det var her hun vokste opp en eller annen gang på 50- eller 60-tallet og at hun siden bare har blitt her. Nå er jeg nesten hjemme, men før jeg går inn i smuget mitt, møter jeg en stilig herre-dame. Lenge lurte vi på om det var en dame-dame, litt opp i årene, med bare litt kraftig sminke, men så fortalte en venn at han hadde sett ham etter jobb i dress og tydelig som mann. Siden har også hans grove røst bekreftet dette. Og der står han til stadighet i all slags vær i stor svart hatt. Det forundrer meg alltid at han står der i den stille gaten. Jeg innbiller meg at herre-damers klientell befinner seg innenfor et relativt smalt segment, og at det hadde vært enklere å utveksle telefonnumre eller noe sånt. Men hva vet vel jeg om menneskesinnets uransakelighet. Hos meg er det svært fredelig, sett bort fra bandet som øver svisker i 1. etasjee og paret som skriker i 3. og han som lager repetitiv tekno. Disse forstyrrelsene er immidlertid ikke annet enn sjarmerende tilskudd som bidrar til at Pigalle kan anbefales på det sterkeste. Vår er rett og slett noe Paris kan og franskmennene er nok også lykkeligere nå. For jeg tror ikke egentlig de lever om vinteren, de bare venter på våren. Og nå sitter de i parken og leser. Som de gjør hele tiden. Det skjønner man på metroen , for det skal litt vilje til å lese en bok på over 500 sider mens du har ståplass på banen. Og man skjønner det også i aviskioskene der jeg en dag, til min store begeistring, fant en antologi om matematikk med orginaltekster av folk fra Euklid til Bourbaki til Gödel. Ikke vet jeg hvor mye den selger, men bare det at den er der, i en aviskiosk, får meg til å tenke at franskmenn i grunnen må være ganske kule likevel.