Fra Husbjørnen nummer 4, 2006
Skrevet av av Edvard Elsrud, Bjørneekspert
Da Vårherre skapte Norge, var det sikkert hans mening å lage et bjørneland. Altså, et land for ursuser med ti manns styrke og tolv manns vett. Han sa det kanskje til St. Peter også, at i det langsmale polarlandet der nede; der måtte han ikke finne på å plassere Homo Sapiens eller andre dyreslag som vaser ute om vinteren. Det tror jeg sikkert han sa, og så lukket han perleporten grundig bak seg.
Den første norske bjørnen lignet mest på en teddybjørn da St. Peter tok den i sin romslige neve og plasserte den innerst ved fjorden. Han syntes
inderlig synd på kreket. Huff og huff, tenkte han og registrerte at den lodne tassen straks begynte å grave et hull overfor der Majorstua ikke lå enda. Den gravde og gravde mens jordspruten stod utover der hvor det heller ikke var noe Marienlyst den gangen, men som han sikkert med sitt tolvmannsvett visste ville komme. Så skrapte han sammen mosen rundtomkring, for enda var det firetusensekshundreogåtti år til Olso
kommune ansatte energiske folk med gravemaskiner til denslags.
Det ble høst. Bjørnen spiste seg mett og sliten på blåbær i Holmenkollåsen, sa igjen en stripe av bærs over der han visste Smedstadkrysset ville komme, og dyttet 'bjønntappen' på plass under rompa, som korken i flaska.
Vel kommet tilbake til Blindern og hiområdet der, laget bamsen seg en myk, deilig moseseng og dyttet igjen inngangen med en mosedott. Det var vel omtrent der Labben ligger nå. Så la den seg til å suge på egne labber; først den venstre til innunder jul, og så den høyre, så det kunne bli litt kostforandring mens den sov og lyttet til vinterstormene som raste utenfor. Du verden som det raser, tenkte den, men hiet var godt og varmt. Den kontrollerte enda en gang at tappen satt på plass under rompa, og snorket seg gjennom enda noen måneder. Bamsen våknet ikke før blåveisen nikket i vårsola. Da forsto St. Peter at Vårherres råd hadde vært kloke.
Hundreårene kom og gikk. Gamle bamser døde og små bamser ble født. Til tross for de gode råd fra oven, kom det en dag langveisfarende germanermennesker til Blindernområdet også. De kalte bjørnen for 'ber', de stakk spyd ned i hiene; de laget serker av bjørneskinnene og kalte seg 'berserker', like til den første målmannen dukket opp og påsto at dyreslaget burde kalles 'bamse'. Den er gammelnorsk og betyr 'dyret som sjangler'. Ja, De må ikke misforstå; det er fordi bamsen er en såkalt passgjenger, at det ser ut som om den sjangler.
Nye tusenår gikk over i historien. Menneskene brukte kuler og krutt på de siste Blindernbjørnene, og etter enda noen hundre år la de asfalt, plener og betongklosser over hele hiområdet. Idag finnes ikke en eneste bjørn der, bare bjørneforskere.
Bjørneforskere? Hva for et dyreslag er det? tja, vi kan jo kalle dem Ursus Miserabilis, fordi de har kommet med mange teorier som er blitt temmelig miserable etterhvert; de mente for eksempel at bamsen gikk i tett urskog og spiste tørr mose, og så viste det seg at den foretrakk saftig gras og bær på hugstflater. De hevdet også, like til nylig, at det bare var igjen 4-5 bjørner i hele Norge, og beviste det med fine kurver i vitenskapelige tidsskrifter. Men, plutselig kunne alle landets aviser fortelle om bjørn. Det var hundrevis av dem.
Nei; Ursus Miserabilis har nok ikke tolv manns vett. Hvis den da har noe vett i det hele tatt.