Fra Husbjørnen nummer 4, 2006
Jeg hadde tjent et par slanter på Crapbordet. Jeg skulle til å gå over til baren for å feire dette med en ny øl, da mine øyne fanget synet av en vakker blomst som satt ved et bord med sine venniner. Jeg ble betatt. Jeg gikk over og begynte å prate med henne. Og før jeg vet ordet av det, hadde jeg spurte henne om hun ville være min kone. Hennes svar var negativt, og min verden ble litt tristere. Hun sa at hun var lovet vekk til en annen. Men det hjalp ikke, jeg var knust.
I min triste tilstand bumpet jeg borte i en "gruppe". Du vet, en slik samling med flere mennesker som ønsker å gifte seg med hverandre. Dette var en gjeng på to gutter og en jente. De så på meg og min triste tilstand og tok meg inn under sin vinge. Jeg la ikke merke til at de tok meg til vielseskapellet for å bli giftet,før jeg faktisk var der. Og til min forskrekkelse ønsket de at jeg skulle være med! Men jeg var så trist for å ha mistet min blomst, så jeg sa at det var greit.
Men så, plutselig, kommer hun løpende inn. Og hun roper ut at hun vil gifte seg med meg allikevel. Mitt hjerte hopper opp! Hun vil! "Gruppen" var likegyldig; den hadde gått og giftet seg uten meg uten å si noe. Den tok ekteskap et godt hakk lettere enn det jeg gjorde, tydeligvis. Men jeg og min lille blomst giftet oss rett etter det, så jeg brydde meg ikke. Jeg tror ikke jeg hadde vært så lykkelig på i hvert fall fem elle seks dager.
Jeg trodde at dette var starten på noe vakkert, men så feil jeg tok. Rett etter bryllupet forklarte hun meg at grunnen til at hun ønsket å gifte seg, var for å bli i landet. Hun hadde nemlig ikke oppholdstilatelse. Hva? Giftet hun seg ikke av kjærlighet? Jeg følte meg så utnyttet. Og kort etter dette gikk hun tilbake til sine venniner for å snakke med dem. Hun ville ikke en gang snakke med meg! Jeg ble sint. Litt senere på kvelden fikk jeg snakket med henne. Jeg tror det var noe jeg sa fordi hun kastet en neve glitter i mitt fjes. Jeg sprakk og kalte henne ved det navn man aldri skal kalle en kvinne.
Men vi var dog gift, og vi måtte prøve å få dette til å fungere. Men stemningen var allerede satt, og det ble ikke noe bedre med tiden. Den ble faktisk verre. Og etter en uke sa jeg: "nok er nok". Vi oppsøkte en dommer og fikk en skilsmisse i orden. Jeg vet at det var en anelse egoistisk av meg. Jeg hadde ikke lyst til å få henne kastet ut av landet, men dette kunne ikke vedvare. Litt tid senere ble hun sendt tilbake til sitt hjemland. Siden har jeg ikke sett henne.
Dette er en sann historie fra fjorårets Las Vegas-aften. Den eneste faktafeilen er at ekteskapet ikke på noen måte ble ansett som gyldig av den norske stat, og dermed ble ikke oppholdstilatelsen hennes påvirket. Kom på Las Vegas-aften 15. september!