En varm augustdag i 92 satt jeg i en drosje med alt mitt jordiske gods på vei til Unge Venstre-kollektivet i Kirkegata der jeg hadde fått lov til å bo under biljardbordet frem til SiO bestemte seg for at det var min tur til å få hybel. Jeg hadde ventet på dette i flere år, endelig var jeg i Oslo, endelig gikk jeg på Universitetet, verden var full av muligheter og den skulle utforskes!
Nå er jeg snart ferdig med den graden jeg hadde mål om å fullføre, snart skal jeg flytte enda lengre enn fra Fredrikstad til Oslo, snart flytter jeg til USA og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bo i Norge igjen. Nå er tiden for å se seg tilbake og merkelig nok, for jeg har ikke et eneste matnat-vekttall, er det RF-kjelleren og mennesker fra RF mange av de gode minnene knytter seg til.
Jeg viste den varme augustdagen i 92, at i Oslo kunne man drukne og bli borte. At du kunne leve her sånn at ingen savnet deg om du forsvant. Vi trenger å bli sett, gjenkjent og bekreftet, det er derfor RF er så viktig.
De første kjellervennene traff jeg i ARES, Helge, Håvar og Torgeir. Vi holdt ikke kontakt på noen daglig basis, de var jo litt helter også for en liten pike, men de var og er veldig nære venner for meg når jeg først treffer dem. De har også grepet inn i livet mitt når jeg har trengt det sårt, et godt råd, en skulder å gråte på og et velmenende puff på vei mot en uformulert drøm jeg ikke tør å tro på. Man lever godt med sånne mennesker som bryr seg om en!
Siden var jeg dum nok til å velge bort spillingen mot politikk, og studentparlamentet. Der traff jeg Anne, Hjørnar, Martin og Sturle så det var kanskje ikke så dumt likevel.
Det blir mange sene, fuktige kvelder på puben av å kjenne sånne mennesker. En trygg ramme for å teste seg selv og tankene sine, bli kjent med spennende mennesker og bygge opp det sosiale nettverket som intet menneske kan leve uten.
Så gjorde jeg enda flere dumme valg, jeg fikk en kjærste som ikke studerte, jeg begynte å jobbe og hoppet av studiene. Studietiden ble en drøm jeg aldri ville få tilbake. Men så traff jeg en kjellervenn på T-banen, begynte å rollespille igjen, fikk et jobbtips, og jeg var tilbake igjen. Jeg var så lykkelig den dagen jeg kom gående over trikkesløyfa på vei til første arbeidsdag på Blindern.
Jeg begynte å studere igjen, henge i kjellern igjen og disse spesielle vennene var der enda! Og det var nye spennende mennesker man kunne bli glad i også. Espen, Guro, Ellen, og enda mange fler enn det er plass til her.
Så hva har disse svært private minnene og kjærlighetserklæringene med RF og kjelleren å gjøre? Det er jo nettopp det som er RF og kjelleren er, alle som bruker tid på foreningen og kjelleren fordi det er en viktig del av nettverket som gjør studietilværelsen til en god opplevelse. Min presentasjon av RF er kanskje ikke av standardformatet, den kan du lese i Gildeprogrammet, men alt jeg har skrevet er sant og riktig, bli med du og da vel!