Det første jeg ser når jeg går inn til Jonas Rønning er selvfølgelig et stort gult eksemplar av den forbannede avisen i Jonas hender. Han virker helt uberørt der han sitter i sofaen. Jeg hilser på han, nokså nervøs. Dette kommer til å bli flaut.
Rønning er tydligvis storsinnet nok til ikke å nevne avisforsiden, men jeg vil ikke være den som er uhøflig nok til ikke å unnskylde meg. Jeg spør forsiktig om han har rukket å se på avisen enda, og joda - han har nå bladd litt gjennom den. Greit, her er det bare å hoppe i det - i noe
tilnærmet en sammenhengende setning unnskylder jeg meg på vegne av redaksjonen, Gildearrangørene og realister generelt, jeg forsikrer han om at det var en engangsforetredelse som desverre inntraff grunnet søvnmangel og svekket dømmekraft, og at vi er veldig, veldig, veldig skamfulle og håper han kan få seg til å tilgi oss. Jonas Rønning ser nokså perpleks på oss, tar en ny titt på forsiden og sier at i og med at han er ordblind la han ikke merke til skrivefeilen før jeg påpekte det.
I fem sekunder føler jeg "SUPPEGJØK!" skrevet med store bokstaver i panna.
Rønning knegger litt og forteller at det ikke gjør noe, det er faktisk første gang noen har feilstavet den delen av navnet hans - vanligvis er det etternavnet som blir mishandlet (Rønningen). Etter noen ytterligere unnskyldninger fra et pionrødt tryne kunne jeg endelig fortsette med intervjuet.
Jonas Rønning er morsom etter innfallsmetoden. Han observerer noe som kan være morsomt, bearbeider det i hodet under et fyrverkeri av kjemiske signalstoffer, bruker astrofysikk til å koble seg opp mot universet hvor
han sjekker tankene opp mot de generelle reglene for humor. Hvis tankene viser seg å være morsomme videreformidler han dem verbalt til publikum hvor de forhåpentligvis forårsaker generell lykkefølelse og frigjør endorfiner som fungerer som naturlig ecstasy. Vi blir med andre ord dopa av humoren hans.
Han har alltid vært en klovn, i speideren, på skolen, i russerevyen. Som komikere flest var målet å sjekke damer, med varierende hell. Det var imidlertid først da han i 11-12 års alderen så en tv-opptreden av den nå avdøde danske komikeren Viktor Borge at han fattet interesse for stand-up. Sammen med Thomas Giertsen, Åsleik Engmark og andre norske komikere sørget Jonas Rønning for at konseptet stand-up nå gjenkjennes av alle mellom 6 og 60, i stor grad takket være ´97-showet hans "Stand-up & go".
Nå tjener Rønning greit på showene sine, og publikum er stort sett snillt. Vi er ikke like flinke til å kommunisere med komikeren som i England og USA, men vi slenger til gjengjeld ikke dritt hvis komikeren "snubler". Så med unntak av den norske fylla, som ødela et show han holdt på Handelshøyskolen i Bergen (15 kr. halvliteren), blir det sjelden problemer med publikum.
Med grunnfag mediakommunikasjon var Rønning på god vei til en utdannelse, han skulle egentlig ta forberedende på Blindern, men tok med seg bare studielånet (som han fortsatt betaler tilbake på). Å underholde for studenter er stort sett en grei jobb, siden vi tror vi er så glupe sørger vi for å le av alle vitsene - i frykt for at noen skal tro vi ikke har skjønt poenget.