Havet er en mytisk størrelse, det inspirerer til sånne tittler som dette lille skriveriet har, selv hos realister. Mennesket har tilbedt og fryktet havet i uminnelige tider. Ikke klarer vi å kontrollere det i samme grad som jorden, ikke har vi klart å utforske det i noen særlig grad og vi har såvidt begynt å utnytte ressursene som ligger der.
Jeg har vokst opp ved havet, jeg har tilbrakt mesteparten av barndommen min ved og i havet. Mamma truet oss med at vi kom til å vokse gjeller og svømmehud om vi ikke snart sluttet å bade. Det utgjorde pulsen i årstidene mine, høststormer, speilblankt vinterhav, vårens stormflo og sommerkveldenes fisketurer etter krabber fra brygga. De voksne rundt meg levde av det havet hadde å gi, ikke alle hadde kommet hjem fra fisketurene. Og bestemoren min forandret fisk, skjell og reker til de deiligste delikatesser, tang og tare utgjorde gjødselen som grønnsakene vi spiste ble saftige og store av. Jeg gikk til havet når jeg var trist, når jeg var glad, når jeg ville leke og når jeg ville utforske og lære.
Menneskene har brukt havet som dumpingplass for ting som vi ikke kan ha liggende på land, ute av syn, ute av sinn. Men hva skjer egentlig med alt sammen der nede? Spres forurensing lettere fordi sjøvann beveger seg over mye større områder enn jord? Hvilke mat- og medisinressurser ligger i havet? Energiressurser? Hvilke konsekvenser har det om vi begynner å utnytte dem? Når det kommer til havet er spørsmålene foreløpig flere enn svarene. Det er et spennende forskningsområde og jeg kommer i hvertfall til å prøve å få tid til flere av foredragene som skal være i dag. Havet er en del av min identitet og jeg vil alltid være nysgjerrig på det.