Mandagen begynner helt normalt, han står opp, pusser tennene, ser på sjøgresset ute i "hagen" og tenker at snart må han ta og få ringt den der gartneren, eller så kommer samboeren hans til å få hetta. Han skrur opp varmen litt, det er tross alt blitt sommer, og de kalde sjøene fra vinteren er begynt og komme med havstrømmene. Varmen er selvsagt levert av varmepumper, som sender varme ut i de tusen hjem. Han hopper ut av frontdøra, hvor solide gjennomsiktige vegger gir god utsikt over Nøkken-feltet. Avansert forskning har forlengst løst de arkaiske problemene med trykk og dekompresjon.
Han har en fin jobb, utdannet ved Institutt for Undervannsteknikk, så er han teknisk sjef på en av U-riggene som pløyer gjennom enorme undervannsfelt med alger, sjøplanter og østers. Han er takknemlig for at han ikke var sjef på en av de riggene som gikk før i tiden, da dette var en langt mer utrygg og farlig jobb. Et mål av disse feltene produserer ufattelig mye mer mat enn et tilsvarende område på landoverflaten. Og bra er det, eller så kunne man jo risikert at noen av verdens 5.5 milliarder store befolkning hadde sultet. Sikten er også bra om nå, for riggene pleier ikke gå for fullt på Søndager så det har ikke blitt virvlet opp så mye mudder. Enorme lyskastere kaster et spøkelsesaktig lys utover havbunnen der det første man ser er enorme Siltårn som siler ut mineraler ifra sjøvannet ved hjelp av avansert filtrering. Disse er fortsatt på prøvestadiet, men man håper og en dag være i stand til å lage selvdrivende versjoner av disse tårnene som kan gå med profitt. Utenfor disse igjen står digre felter med anlegg som skaper strøm ifra havstrømmenes bevegelse.
Han sier hei til Jensen, ingeniør ved et av biofeltene der man for tiden prøver å finne ut hvilke arter av sjødyr som kan produsere mest næring, har best eksportverdi og samtidig egner seg for avl. Lysene begynner å blinke på nede i sentrum. Trikkene har begynt å gå i sine godt opplyste tunneler. 10 minutter senere border han Rigg 12 gjennom dokkeslusen og snart hører du det kraftige elektromaskineriet begynne å jobbe for fullt. Det ser ut som helgens oppladning har vært vellykket, og han leser med glede at batterikapasiteten står på fullt, noe som skulle bety arbeid hele uka og muligheter for overtidsbetaling til mannskapet. Autopiloten manøvrer raskt og effektiv etter magnetbølgene som følger hele havbunnen og han kommer snart frem til Felt 76. Feltet har raskt kommet seg igjen etter forrige innhøstingen, og riggen senker seg ned på havbunnen og de store utsilingsslusene begynner å jobbe. Disse sjøplantene tåler røff behandling så det er ikke så mye å bekymre seg for i dag. Et par rigger glir sakte forbi høyt oppe, algesamlere antar han. Rett utenfor feltene kommer digre metalliske rør opp av havbunnen, det er den synlige delen av varmepumpene som sender sin verdifulle energi rett inn til Elverksfeltene.
Når arbeidstiden er slutt, så gjør han det du vanligvis gjør når du er på overflaten, han er selv født her, og kunne aldri tenke seg å flytte til overflaten.
Tankelek kanskje, men det var en gang noen som sa at å reise til månen var.