Nye modeller må utvikles, og noen av de gamle må stå igjen som eksempler på hvor feil vi kan ta (men for all del ikke skrotlegg og glem dem). Dette er en smertefull prosess for mange økonomer. Samtidig vil mange lytte til disse økonomene mens den virkelige verden går igjennom sin smertefulle prosess, finanskrisa. Det dreier seg om årsaker til krisa, og hva som kan gjøres for å komme ut av den.
Dette har gjort at en del uenigheter som har pågått lenge har brutt ut i aggressivt munnhuggeri. Denne debatten får mye oppmerksomhet, både fordi det er en krangel mellom noen virkelig store professorer, men også fordi den kan gi en pekepinn på hvilken retning som kommer til å dominere i den makroøkonomiske tenkningen i de kommende årene. Hvilke professorer kommer til å bli lyttet til når økonomisk politikk utformes, og hvilke lærebøker skal universitetene benytte seg av. Debatten kan ha betydelige ringvirkninger.
SALT VS FRESH
Dette er en amerikansk debatt, og den gir inntrykk av få nyanser og sterk polarisering. På den ene siden har du ny-keynesianerne, sterkt representert av kystnære universiteter som Harvard, M.I.T. og Princeton (populært kalt saltvannsøkonomer). I spissen for dem står nobelprisvinner Paul Krugman, som virkelig har svingt med pisken i sin spalte i New York Times. Hans artikkel ”How could economists get it so wrong”, har satt sinnene i kok hos motstanderne hans.
På den andre siden har du neoklassikerne, sterkt representert av innlandsuniversiteter som University of Chicago og University of Minnesota (populært kalt ferskvannsøkonomer). Den argeste stemmen fra denne siden er John H. Cochrane fra Chicago.
Grovt sett kan vi si at ny-keynesianerne tror på at økonomien på kort sikt kan være ute av likevekt, grunnet for høy eller for lav etterspørsel og at aktiv penge- og finanspoltikk (om gjort riktig) kan korrigere dette. Neoklassikerne tar grovt sett utgangspunkt i at økonomien til enhver tid er i likevekt; etterspørselen tilpasser seg automatisk tilbudet, og svingninger i økonomien kommer fra endringer i preferanser og teknologisjokk. Offentlig innblanding i økonomien for å stabilisere er både unødvendig og uønsket. Dette er kjernen i Real Business Cycle modellen (RBC).
KETCHUP
Krugmans angrep på neoklassikerne går hovedsakelig ut på at neoklassisk finansteori gir et fullstendig feil bilde av finansmarkedene, at å alltid forutsette markedslikevekt og fullstendig rasjonelle aktører er uklokt for økonomisk politikk. Han mente også at det er håpløst å si at økt arbeidsledighet er arbeidernes frivillige, rasjonelle valg når lønningene går ned og at resesjon er en del av økonomiens naturlige tilpasningsprosess.
En del neoklassikere har hevdet at produkter på finansmarkedet alltid har korrekt likevektspris, gitt tilgjengelig informasjon. Krugman mener at modellene deres kun viser korrekt pris, relativt til andre finansprodukter, ikke deres fundamentale verdi. Slike modeller representerer det han kaller ketchup-økonomi. Siden en liter ketchup er prissatt dobbelt så høyt som en halvliter ketchup, må prisen på ketchup være korrekt.
Han tyr derimot til noe skitten argumentasjon når han trekker fram suspekte sitater fra Cochrane (som senere viser seg å være tatt ut av kontekst), hvor han sier: ”We should have a recession. People who spend their lives pounding nails in Nevada need something else to do”. Ferskvannsøkonomene framstilles både som kyniske og grådige.
SVINDLERI
Cochrane svarer (med en tone som virker som tilbakeholden bitterhet) om at markedet er effektivt, men det gir oss ingen grunn til å forvente at det skulle være stabilt. Og uansett om vi forutsetter rasjonelle eller irrasjonelle aktører, så gir det ingen grunn til å rettferdiggjøre at det offentlige skal kontrollere finansmarkedene. Byråkrater vil være tilsvarende irrasjonelle. Han mener også at Keynes er logisk inkonsistent. For at stabiliseringspolitikk skal virke, må folk la seg lure av staten gang på gang, og det er en vanvittig urimelig antagelse.
Argumentasjonen hans blir like skitten som Krugmans når han hevder at gitt at vi liker fiscal stimulus, så burde vi sette pris på eskapadene til supersvindler Bernie Madoff. Han lånte folks sparepenger, lovte dem avkastning i framtida, men istedenfor ga pengene til folk som ville svi dem av. Dette er jo ganske likt statens ekspansive finanspolitikk, finansiert med stort budsjettunderskudd. Desto bedre om pengene er stjålet, siden tyver har høy marginal konsumtilbøyelighet.
Krangelen er veldig unyansert. Da RBC modellen først ble introdusert i sin reneste form på starten av 80-tallet, var utgangspunktet perfekte markeder og fullstendig rasjonalitet. Da kommer man lett til den uheldige tolkningen at The Great Depression var The Great Vacation. Men modellen har selvfølgelig utviklet seg siden da. Det finnes RBC modeller som inkorporerer markedssvikt, friksjoner, til og med antydninger til ufrivillig arbeidsledighet.
Krugman snakker heller ikke om fullstendig statlig overtagelse av finansmarkedene.
Han snakker mer om et godt regelverk som kan motvirke at finansmarkedene bryter ut i casinotilstander. Han kritiserer keynesianismen for å ikke inkorporere kompleksiteten i finansmarkedene i sine modeller. Den samme kritikken er rettet mot modellene sentralbankene bruker i praksis.
HVEM ER BEST?
Krisa har gjort det klart at begge skoler har store forklaringsproblemer. I praksis bruker jo sentralbanker varianter av Keynesmodeller, og de var like dårlig forberedt på krisa som alle andre. Å ha skarpt fokus på å forstå finansmarkedene er veldig viktig for makroøkonomisk teori og politikk, så det er absolutt et konstruktivt forslag (Krugman etterlyser mer adferdsfinans).
Neoklassikerne på sin side, har vært det intellektuelle alibiet for lav regulering av finanssektoren. Mye av dereguleringen i USA har vært fruktbar (for eksempel i transportsektoren), men framtredende neoklassikere gir inntrykk av at vi skal tro at markedet alltid ordner opp, og det har vært med på å rettferdiggjøre noen mer suspekte dereguleringer. Det hjelper ikke at de har brakt mer realisme inn i modellene sine (i den grad politikere og næringslivsledere faktisk følger med på moderne makroøkonomisk forskning). Budskapet som kommer fram er at markeder er perfekte, og denne illusjonen har fått fatale konsekvenser. De aktuelle økonomene bør ta sin del av ansvaret, og som profesjonelle økonomer bør de tåle hard kritikk sin vei i disse krisetider.Som skuespiller Woody Harrelson sier; ”If a guy builds a hundred bridges, but sucks one man’s cock, you don’t call him a bridge builder, you call him a cocksucker”.
Det er også enorm uenighet om hva som skal gjøres for å komme ut av krisa. Det er ikke gitt at det beste for USA er ekspansiv finanspolitikk, hvor ideologi åpenbart har fått farge noen av tiltakene på bekostning av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. USA har et digert budsjettunderskudd, et skrantende Medicare-system og en eldrebølge på vei. Det er godt mulig at vi står foran en krise om femten år som vil sette den vi har nå i skyggen. Cochrane kan ha et poeng i at det kan være bedre å bruke pengene på å rette opp de strukturelle feilene i den amerikanske økonomien, framfor kortsiktig stimuli.