- Hvordan ble du først interessert i historie?
Som mange som begynner med historie var det et av favorittfagene mine på ungdomsskolen og videregående. Da jeg fullførte skolegangen var jeg imidlertid så skolelei at universitetet ikke var aktuelt i det hele tatt. Etter førstegangstjenesten arbeidet jeg i butikk og sparte opp penger til å reise på lange backpacking-turer. Den lengste turen var et halvt år i Latin-Amerika, hvor jeg hadde mange fantastiske opplevelser. På reisene hadde jeg mye tid til å lese og slukte historiebøker om stedene jeg besøkte. Jeg fulgte denne interessen da jeg søkte meg inn på Latin-Amerika-studier, her hjemme. I løpet av det første året på Blindern, ble det klart hva som var, og ikke var, veien videre. Jeg fikk karakterer over hele skalaen, fra A til F, med både E og F i spansk grammatikk. Jeg har aldri jobba så mye med et emne noen gang som spansk B, som det het, og endte likevel med å stryke soleklart på eksamen. Da var det ganske tydelig hvilken retning det burde bære videre. Historiefagene om Latin-Amerika og lignende var noe jeg syntes var virkelig interessant og klarte godt. Dette førte til at jeg tok en bachelor i historie, og så gikk videre med mastergraden. Det viste seg å være et godt valg. I løpet av masterløpet kom jeg i snakk med professor Øystein Sørensen, som ble min veileder, og som ledet meg inn mot et tema som vekket interessen min. Jeg skulle undersøke det endrede synet på Sovjetunionen i det norske Arbeiderpartiet i kjølvannet av inngåelsen av den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten sommeren 1939. Det var veldig spennende! Å skrive masteroppgaven var noe av det morsomste jeg har gjort, og jeg følte at jeg klarte det godt. Jeg endte med å få A på oppgaven og tenkte at jeg måtte satse for å finne en måte å gå videre med interessen på en eller annen måte. Når man først kommer inn i et tema, sånn som jeg gjorde med masteroppgaven, så dukker det opp stadig nye interessante spørsmål. Etter hvert jobber man seg inn på et felt. Senere var jeg så heldig å få muligheten til å utforske feltet videre i et bokprosjekt og i doktorgradsprosjektet mitt. Plutselig har man gjort karriere av det og kan kalle seg arbeiderhistoriker, men i utgangspunktet var det jo ganske tilfeldig.
- Du leverte din doktoravhandling om den norske arbeiderbevegelsen med et transnasjonalt perspektiv. Du har også gitt ut bok om det samme tema. Hvordan endte du opp med denne akademiske interessen og med et slikt perspektiv?
Jeg har vært opptatt av internasjonal politikk og geopolitikk, så å forstå land gjennom å forstå historien har alltid vært med meg. Så skrev jeg en masteroppgave som handlet om Arbeiderpartiet. Det var litt tilfeldig at jeg kom inn på det.
Men det handlet om et internasjonalt spørsmål, det norske Arbeiderpartiets diskusjoner om hva Sovjetunionen representerte, i en veldig spesiell fase ved inngangen til den andre verdenskrigen. Fra det gikk jeg videre og skrev en bok, før jeg kom inn på doktorgraden som utvidet perspektivet i tid. Mens masteroppgaven dekket åtte måneder i 1939-40, tok boka for seg Arbeiderpartiets holdning til Sovjetunionen fra den russiske revolusjon i 1917 og helt til Gerhardsen-regjeringen førte Norge inn i Nato i 1949. Fokuset var hvordan norske diskusjoner og norske utviklingstrekk hang sammen med utvikling utenfra. For meg har internasjonale og transnasjonale perspektiver vært med hele tiden. Det gjorde jeg til et overordnet poeng også da jeg fikk mulighet til å skrive doktorgrad ved Universitetet i Agder, som nettopp undersøkte muligheter og utfordringer ved å anlegge et transnasjonalt perspektiv på arbeiderhistorien.[EWS1] For min del har den transnasjonale tilnærmingen vært veldig fruktbar.
Anlegger man et transnasjonalt perspektiv må man virkelig være metodologisk og teoretisk skjerpet, men det er verdt innsatsen
- Hvilke utfordringer møter man når man arbeider med det transnasjonale?
Det som gjør transnasjonale fenomener så spennende å jobbe med, er jo det samme som gjør dem krevende å undersøke. Grunnleggende sett er det transnasjonale grenseløst.
Med et nasjonalt perspektiv er avgrensningen satt til nasjonalstaten og nasjonalt avgrensede prosesser. Hovedavgrensningen gir seg selv. Men med et transnasjonalt perspektiv er prosessene mer uformelle og flytende, og det er krevende å avgrense et fenomen som blir helt uten grenser. Hovedutfordringen blir da å avgrense undersøkelsen på en måte som ikke begrenser forståelsen av fenomenet. Anlegger man et transnasjonalt perspektiv må man virkelig være metodologisk og teoretisk skjerpet, men det er virkelig verdt innsatsen. Selv har jeg opplevd transnasjonale perspektiver som veldig faglig stimulerende og fruktbare.
- Du har nylig publisert en artikkel i tidsskriftet Arbeiderhistorie. Vil du si noe om den?
Det er en artikkel som står på to bein: et teoretisk og et empirisk. Det teoretiske benet i artikkelen er å diskutere fruktbarheten og utfordringer knyttet til transnasjonale perspektiver i arbeiderhistorie, og illustrere fruktbarheten av transnasjonale perspektiver i praksis. Det empiriske i artikkelen er en analyse av en serie interessante hendelser i de første årene av den kalde krigen. I arbeidet med min doktorgrad kom jeg over interessante kilder fra amerikanske State Department fra 1948, som inngående diskuterte en rapport skrevet av det norske LO etter en faglig delegasjonsreise til Sovjetunionen. Rapporten var balansert kritisk til aspekter ved det sovjetiske samfunn, bl.a. mangel på faglig fri organisering og en ganske hard gjenoppbyggingspolitikk. Kildematerialet jeg fant var korrespondanse mellom Washington, ambassaden i Oslo, og ambassaden i Moskva. Norske LO-rapporter pleier å være rimelig kjedelige saker, men disse amerikanske embetsfolkene var helt over seg av begeistring, og beskrev den som “worth an army” og “an unparalleled propaganda opportunity” i kampen mot sovjetkommunismen. Rapporten så jeg ikke omtalt mer enn ved noen korte ord i norsk litteratur, så det var veldig besnærende hva i all verden dette var for noe. Det var, for meg, begynnelsen på en detektivjakt – og historiehåndverket er definitivt mest spennende når man føler man er på sporet av sammenhenger som har ligget skjult. Til slutt kunne jeg presentere og sette de analyserte kildene i et helhetlig narrativ som kaster lys over hvordan rapporter fra arbeiderbevegelsen i lille Norge, fikk en fremtredende plass i et øyeblikk av det store, globale propagandaspillet mellom Sovjetunionen og USA.
Kort fortalt lå Norge før inntredenen inn i NATO i 1949, litt på et vippepunkt mellom øst og vest. Det var derfor et ønske både fra Washington og Moskva om å trekke Norge og den norske arbeiderbevegelsen mot seg. For Sovjetunionens del resulterte det i en invitasjon til en faglig delegasjonsreise, som endte med en delegasjonsrapport som ble noe helt annet enn sovjetiske myndigheter hadde håpet på. Det ga amerikanerne en mulighet til å komme på banen, og med norsk tillatelse utnytte rapporten for alt den var verdt, ved å spre den vidt og bredt i hele verden. Dean Acheson, som nylig var blitt utenriksminister, var tett involvert i prosessen. Min artikkel tar for seg bakgrunnen for hvordan dette kunne henge sammen.
Prosessen var grunnleggende transnasjonal, og jeg vil hevde at den ikke hadde blitt fanget opp og analysert og fortalt uten at jeg hadde anlagt et transnasjonalt perspektiv. Transnasjonale perspektiver har ikke stått sterkt i arbeiderhistorien. Det tror jeg også er
.jpeg)
den viktigste grunnen til at denne interessante historien ikke har blitt fanget opp av historikere før. Det teoretiske perspektivet man anlegger får nemlig stor betydning for hvilke typer sammenhenger man fanger opp som historiker. Med artikkelen ville jeg vise fruktbarheten i transnasjonale perspektiver i praksis.
Hva er propaganda? Hva er begrepets historie?
I dagligtalen har propaganda nesten utelukkende negative konnotasjoner. Det er løgnaktig, det er totalitært, det er uredelig, og det er udemokratisk. Det er en autoritær, ovenfra-og-ned-måte å kommunisere på, det er manipulativt, og dessuten assosieres det med en tungt ideologisk måte å kommunisere med folk på. Men de konnotasjonene vi har i dag er ganske moderne og historisk betinget. Hvis du ser på betydningen propagandabegrepet hadde for hundre år siden, da det ble allmentgjort, var konnotasjonene langt mer positive. Det er mulig å tidfeste når de fleste negative konnotasjonene festet seg. Det er i tiden rundt andre verdenskrig og den første delen av den kalde krigen. Jeg vil argumentere for at vår forståelse i den vestlige demokratiske verden av propaganda som noe totalitært, udemokratisk, og løgnaktig, langt på vei er et resultat av bevisst propaganda. La meg forklare.
Propaganda hadde i første verdenskrig vist seg helt nødvendig for de krigførende statene, og mange politiske bevegelser videreutviklet disse teknikkene og tilnærmingene til massekommunikasjonen i mellomkrigstiden. Men ulike aktører trakk ulike lærdommer fra krigen. De tyske nazistene mente britenes tilnærming, med tungt innslag av emosjonelt drevet demonisering av fienden, hadde vært den mest effektive av partene i første verdenskrig. I Hitlers Mein Kampf blir britenes krigspropaganda hyllet. Men britene selv opplevde at deres hjemmepublikum følte at de hadde blitt ført bak lyset av krigspropagandaen. Under andre verdenskrig la britene seg derfor på en ganske annen propagandalinje enn i forrige verdenskrig, mens tyskerne videreutviklet demoniseringen. Britiske propagandister under andre verdenskrig forsøkte å skape en kontrast mellom informasjon, som de selv bedrev, og propaganda. Propagandabetegnelsen ble slik sett forsøkt forbeholdt tyskernes massekommunikasjon som løgnaktig, totalitær, og manipulativ. Men britene selv, over radiobølgene blant annet til det okkuperte Norge, drev med fakta, spredning av informasjon, etterrettelig og nøktern nyhetsdekning. Det er det all grunn til å stille spørsmål ved den fremstillingen, og de britiske propagandistene mente selv de bedrev propaganda. Internt i dokumenter, og jeg har selv jobbet med slike britiske dokumenter fra andre verdenskrig, omtaler britene sin virksomhet som propaganda. De så ikke på sin egen virksomhet som vesentlig forskjellig fra Nazi-Tysklands propaganda, ettersom deres praktiske tilnærming til massekommunikasjon var grunnleggende lik. Selv om budskapet og agendaen selvfølgelig var vidt forskjellig, var kommunikasjonsstrategien og en del av teknikkene mye av det samme. Det er selvfølgelig store og viktige forskjeller på innholdet i britisk og tysk propaganda, og også stor forskjell på de omkringliggende forutsetningene. I Nazi-Tyskland og okkuperte land som Norge, var propagandaen støttet opp av streng sensur og harde straffer for utfordrende ytringer.
Uansett, en dikotomi mellom informasjon og propaganda festet seg i mange land. Denne ble aktivt videreført under den kalde krigen da de vestlige stormaktene ønsket å etablere et grunnleggende skille mellom sin egen informasjonsformidling, og den som Sovjetunionen bedrev. Igjen, selv om hensiktene og budskapene formidlet av Sovjetunionen og demokratiske stater var vidt forskjellig, var den grunnleggende tilnærmingen til massekommunikasjon ganske lik. De lærte også fra hverandre.
Derfor mener jeg at et mer nøytralt og bredt begrep om propaganda gir mest analytisk mening. Propaganda som det ble forstått før andre verdenskrig, er ganske synonymt med det som i dag vanligvis kalles public relations, eller PR. PR-begrepet kommer først i bruk i USA. De som først tar det i bruk er amerikanske propagandister som ønsker å skape distanse til det stadig mer negativt ladede propagandabegrepet. Å lansere PR-begrepet var en kløktig propagandastrategi.
- Benytter alle som har makt en form for propaganda?
Alle som besitter politisk makt og ønsker å beholde den, må drive med strategisk politisk massekommunikasjon. Det er en integrert del av moderne politikk, siden befolkningens meninger og holdninger har så stor betydning. Slik er det i både demokratier og i de fleste moderne diktaturer. Om man ikke benytter strategisk massekommunikasjon, står man i fare for å miste kontrollen og makten til andre som bedre behersker den type kommunikasjon. Og så kan man kalle den massekommunikasjonen hva man vil. De fleste politikere vil jo aldri selv innrømme at det de driver med er propaganda. Det er noe man gjerne tilskriver motstanderen eller fienden. Og så kaller man det man selv driver med noe annet. Jeg synes det gir mening å finne et begrep som dekker ulike moderne regimer og medieepoker. Om man ikke liker å bruke den historiske betegnelsen propaganda, får man kalle det noe annet. Det er ikke det vesentligste.
- Er propaganda løgn?
Ikke nødvendigvis. Ofte kan formidling av sannhet være den mest effektive propagandaen. Sannhet og sanne budskap, etterrettelig informasjon, vil som regel være enklere å skape troverdighet omkring og å opprettholde over tid. Men propaganda vil alltid være vinklet for å tjene en politisk agenda. Den vil alltid være manipulativ ved å forsøke å lede oppmerksomheten i visse retninger, enten det som formidles er sant eller usant.
Når det kommer til spørsmål om forholdet mellom løgn og propaganda, er det analytisk nyttig å skille mellom ulike typer propaganda – hvit, svart og grå. Hvit propaganda er spredning av sannferdig informasjon, hvor avsenderen er tilkjennegjort. Man vet hva som ble sagt, og av hvem, og agendaen til avsenderen er helt eller rimelig opplagt. Det er propaganda som spiller med åpne kort. Så har du svart propaganda. Det er det motsatte. Da er målet med propagandaen å bedra målgruppen, enten det er gjennom falsk avsender, bevisst løgn eller begge deler. Svart propaganda har man eksempler på fra andre verdenskrig, hvor både britene og tyskerne satte opp falske radiostasjoner som utga seg for å være fiendens egne sendere, sendte på fiendens språk, og hadde fiendens befolkning som publikum. Til slutt har du grå propaganda, som befinner seg et eller annet sted midt imellom. Det kan være snakk om delvis skjult avsender eller bevisste halvsannheter. For eksempel vil det være veldig effektivt for propagandister å få formidlet sine budskap gjennom mellommenn som målgruppen har tillit til. Den egentlige avsenderen, propagandisten, er imidlertid ikke tilkjennegjort. Selv har jeg sett på eksempler på det når jeg har undersøkt britisk propaganda mot Norge i den tidlige fasen av den kalde krigen. Den hemmelige britiske propagandaavdelingen Information Research Department, som lå under Foreign Office, forsøkte da å innplante budskaper
.jpeg)
og, for så vidt samferdig, informasjon i norske aviser gjennom norske mellommenn som publikum allerede hadde tillit til, uten at den britiske opprinnelsen fremgikk. Britene var veldig bevisst på at nordmenn hadde mer tillit til det de hørte fra sine landsmenn enn informasjon fra en utenlandsk kilde, og handlet deretter.
Det er viktig å gjøre gode vurderinger omkring manipulasjon, løgn, og sannhet i propaganda, men et fruktbart og nyansert skille går mellom ulike former for propaganda, snarere enn mellom propaganda og informasjon.
- Hva er effektiv propaganda?
Det er veldig vanskelig å si noe generelt om, siden det vil variere så veldig mye mellom historiske kontekster og ulike samfunn. Ikke minst ulike målgrupper. Målgruppeanalyse er helt avgjørende for en vellykket propagandastrategi. Skal jeg si én ting helt generelt, så må det være dette: Forsøk på å få et publikum til å fullstendig endre tankemåten eller meningene sine, lykkes veldig, veldig sjeldent. Ingen liker å bli fortalt hva de skal tenke. Derfor er det mer effektivt med mer subtile måter å påvirke folk på. Derfor er det mest effektive for en propagandist, helt generelt, å forsøke å kanalisere holdninger som allerede eksisterer hos målgruppen, og så prøve å styre disse i en retning som tjener propagandistene. Propagandabudskap er mest effektivt når du finner en resonans og utnytter den hos målgruppen. Vi kan for eksempel se på hvordan vi vet at den russiske utenlandspropagandaen i dag fungerer. Vi vet at russiske propagandister, som målretter propaganda og desinformasjon mot vestlig samfunn, forsøker å undergrave tilliten til samfunnsinstitusjonene, myndighetene, og nyhetsdekningen i redaksjonsstyrte medier. Russerne har lagt seg på det som trolig er den mest effektive strategien de kunne valgt ut ifra deres mål: Å forsøke å forsterke misnøye og mistillit som allerede eksisterer i vestlige samfunn. Russerne skaper jo ikke misnøyen, og det ville de neppe klart å gjøre. Men de forsøker å skru opp volumet, og kanskje også kanalisere misnøyen i særlige retninger som tjener russiske interesser.
Det er viktig å gjøre gode vurderinger omkring manipulasjon, løgn, og sannhet i propaganda, men et fruktbart og nyansert skille går mellom ulike former for propaganda, snarere enn mellom propaganda og informasjon.
Et annet, helt ulikt eksempel på effektiv propaganda er George Orwells bøker “Animal Farm” og “1984”, to bøker rettet mot litt forskjellige målgrupper. Forfatteren skrev en gang at “all art is propaganda”, og hadde en klar propagandahensikt med bøkene han skrev og fikk publisert. Han ønsket med bøkene å skape bevissthet om faren ved totalitære tankemåter. Bøkene kom ut i siste del av 1940-tallet, ved inngangen til den kalde krigen, og Orwell ønsket å påvirke holdningene til kommunismen. Han inngikk samarbeid med den samme britiske propagandaavdelingen jeg selv har studert, Information Research Department, for å sikre spredning av sitt budskap. Orwell døde i 1950, men bøkene har fått et ganske utrolig virkningshistorie. Noen mener det er de viktigste politiske bøkene som ble skrevet i forrige århundre. Hvorfor var Orwells bøker så effektive som propaganda? Jo, fordi det er veldig gode bøker. Uavhengig av om de blir brukt i propagandaøyemed er det glitrende litteratur. Man bør absolutt vurdere hvordan de inngår i propaganda, men det er ikke dermed sagt at de er løgnaktige. George Orwell kommer med noen ganske så tankevekkende poenger, som er veldig vanskelig for kommunister å svare godt på. Hvis du ser på “1984” spesielt, så er det et slippery slope-argument. Det er ingen stater som har vært i nærheten av 1984-samfunnet. Hvis de er totalitære er det i hvert fall i en helt annen grad, og de har aldri klart å oppnå en sånn dystopi. Men da boka kom ut i 1949, gjenkjente mange tendensen i Sovjetunionen, og i boka er den totalitære logikken tatt til sin ytterste konsekvens. Men kommer man nødvendigvis dit? Man kan jo se det samme i overvåkningssamfunnet. Hvis du trekker det til den ytterste konsekvens, så er du i 1984. Men det betyr at man kan bruke boka til å advare mot veldig mye forskjellig, og det er jo det som har skjedd. I dag er “orwelliansk” blitt et eget begrep. Men det er viktig å historisere boken – å forstå den konkrete konteksten den ble til i. Vi bør heller ikke miste av syne forfatterens agenda. Denne var veldig knyttet til den kalde krigen og var en konkret kommentar til utviklingen i Sovjetunionen. Den innebærer ikke nødvendigvis noen kritikk av sosialisme som sådan. George Orwell var selv tilhenger av Labour og var demokratisk sosialist. Det er heller en advarsel mot en spesiell form for sosialisme. Han mente det gikk et fundamentalt skille mellom demokratisk sosialisme, som hadde et frigjørende potensial, og den totalitære retningen kommunismen representerte.
- Hva jobber du med nå og hvilke planer har du for ditt akademiske arbeid fremover?
Jeg jobber med flere prosjekter. For det første arbeider jeg med et større prosjekt om transatlantiske forbindelser mellom arbeiderbevegelsen i USA og Skandinavia med min kollega Byron Rom-Jensen. På siden av det har jeg i det siste arbeidet mye med en artikkel om britisk propaganda mot Norge under andre verdenskrig. Den er skrevet sammen med en dyktig masterstudent jeg veiledet, Milla Elisabeth Blegen. Hun skrev en glimrende analyse i sin masteroppgave om dette temaet, basert på interne britiske dokumenter fra de statlige propagandaorganisasjonene som arbeidet mot norske sivile under andre verdenskrig. Selv hadde jeg gravd i lignende kilder, og sammen har vi skrevet en artikkel som analyserer utviklingen av den britiske propagandastrategien mot nordmenn.
Fremover er jeg spesielt motivert for å forske mer på historisk propaganda. Både fordi det er så underbelyst som historisk forskningstema, i hvert fall i det norske historiefaget, og fordi jeg mener det kan bidra til en bedre forståelse av utviklingstrekk innen politisk massekommunikasjon i dag. For nå befinner vi oss i en voldsom brytningstid med Internett, sosiale medie-apper, og KI, som har skapt helt nye betingelser for propaganda. Det er ikke helt ulikt hvordan radioen i mellomkrigstiden og TV-en i etterkrigstiden virket revolusjonerende ved å skape helt nye forutsetninger og muligheter for politisk massekommunikasjon. Her er det et stort potensial for tverrfaglig utveksling mellom historikere og samfunnsvitere. Det er mange samfunnsvitere nå som arbeider med propaganda, informasjonskrig, desinformasjonstrusler, sikkerhetspolitikk osv. Jeg håper å kunne få disse miljøene i dialog med historieforskningen. Det kan det komme mye interessant ut av.
Her er det forresten et stort potensial for masterstudenter. Jeg har veiledet studenter som har levert glimrende analyser av historisk propaganda helt tilbake til første verdenskrig. Så om noen ønsker å skrive en masteroppgave om propaganda og trenger veileder, er det bare å ta kontakt!
- Hvorfor er historiefaget viktig?
Jeg mener historie er så opplagt viktig for å forstå samtiden at det ikke trenger en så inngående begrunnelse. Når jeg møter folk som ikke er akademikere trenger jeg ikke å bruke tid på å overbevise dem om hvorfor historie er viktig. Det er det en bred forståelse for. Men med privilegiet av å kunne jobbe med historie på fulltid, ha fast jobb som historiker på skattebetalernes regning, så mener jeg at jeg har et samfunnsansvar. Det ansvaret tar jeg ved å forsøke å ha en dialog med samfunnet utenfor akademia og formidle faglige innsikter og perspektiver. Jeg ser samfunnets historiske bevissthet som en kollektiv prosess som angår langt flere enn historikere. Det er ikke sånn at historikere har, eller bør ha, monopol på noen deler av historien, det angår selvfølgelig hele samfunnet. Men profesjonelle historikere bør og kan bidra til å heve og skjerpe den historiske refleksjonen som foregår i samfunnet. Ved bl.a. å stikke hull på myter som gjerne oppstår når man ikke er godt faglig skodd, og sørge for at den historiekunnskapen som blir spredt i samfunnet er empirisk forankret. I tillegg er det viktig å trekke inn ulike perspektiver på fortiden, og bidra til å skape perspektivmangfold i forståelsen av fortiden.
- Hvorfor er det viktig å forske på propaganda?
Det er jo en ganske forvirrende medievirkelighet vi lever i i dag. Det tror jeg veldig mange kjenner på, og det kjenner jeg på selv. Det skjer enorme og raske endringer, så det er lett å bli vippet av pinnen, rett og slett, over det som skjer. Det er kanskje vanskeligere å forstå seg på samtiden nå enn for 25 eller 50 år siden. Historisk refleksjon omkring utvikling av medier, massekommunikasjon og politisk propaganda kan gjøre samtiden litt mindre forvirrende.
Det er også en sikkerhetspolitisk dimensjon over det. En skarpere tenkning omkring propaganda kan bidra til å gjøre samfunnet og demokratiet litt mer hardført og motstandsdyktig.
- Hvilke tips vil du gi til studenter?
Jeg ville anbefale dem å finne fram til noe de brenner for, og jobbe med det. Når man har driven er neste steg å finne måter å jobbe effektivt med studiene på, sånn at man får tid til å gjøre andre ting. Å studere er en jobb. Det er viktig å finne en god balanse mellom jobb og fritid og andre meningsfulle ting. Ikke la studiene ta overhånd, men jobb effektivt. Blant de andre tingene man kan gjøre som student er det jo både gøy og lurt å gjøre det dere gjør, altså engasjere seg i foreninger eller skrive i studenttidsskrifter og blader. Det er noe jeg selv gjorde og fikk veldig mye ut av da jeg var student. Jeg var aktiv som skribent og samfunnsredaktør i studenttidsskriftet Argument, og det er en erfaring som jeg ser tilbake på som ganske formende for meg som formidler.
