- Hallo, hallo. Hører dere meg der hjemme i Oslo?
Som et fortidens ekko lyder åpningsstrofen fra NRKs ikoniske utenriksreportasjer fra 70- og 80-tallet utover universitetsplassen langt sør i Guds eget land. Fortids utsending på bakken i Washington kan melde om kulturkrig over en lav sko, i et samfunn på kanten av autokratiets vollgrav rundt den stadig skinnende byen på toppen av bakken.
Nåvel, slik ville vel kanskje publikum der hjemme i Oslo se for seg at et reisebrev fra samtids USA burde åpnes, i en tid hvor historien om Amerikas demokratiske forfall er altomspennende i våre daglige medier. Og gid, er det dramatisk, men akk så komplisert da gitt.
Som en som har oppholdt seg i USA over flere studieperioder, opplevd to vidt forskjellig administrasjoner, og bodd langs begge kyster i et land så langstrakt at selv de tusen hjem blekner i forhold, må det etter hvert gå an å kunne inngå i kategorien som «Amerikaviter», om enn så stor konkurranse det virker å være rundt denne merkelappen i Gamlelandet. Dette selvsagt til tross for at Norges utallige «USA-eksperter» i liten grad har bakgrunn fra faglige institutter med USA som fokusområde. Som en av disse mange ekspertene utalte ved en panelsamtale på UiO i fjor, «det er liksom Norges paradoks at vi har så mange såkalte eksperter, uten at vi har klart å etablere et eget fagmiljø rundt amerikansk historie». Selvsagt skal det være lov å «mene, mene og spekulere», men kanskje ser vi oss også litt blinde på de i hovedsak mange uimotsagte kommentarene som florerer i media nesten daglig. Eller sagt på en annen måte, mitt inntrykk er at Amerikanere, pro- eller anti-Trump, i liten grad vil kjenne seg igjen i den virkeligheten som norske medier beskriver.
Her er det selvsagt fristende å skrike «Tyskland 1934!!!». Hvor mange tyskere tenkte den gang at landet var på vei inn i fascistenes favn? Det var jo tross alt «vårt demokrati» som valgte dem. Og det er ingen tvil om at situasjonen i dagens USA er dramatisk. Særlig forfølgelsen av påståtte «ulovlige» immigranter og nedleggelsen av USAs føderale bistandsprogram og den drastiske nedskjæringen av offentlig sektor får hver dag store følger for helt vanlige amerikanere. Det er heller ikke akkurat tillitvekkende at den føderale staten i skrivende stund er inne i sitt 15. døgn med «shutdown». På mange måter er parodien komplett.
Ved universitetet jeg er på i North Carolina, altså en av de gamle sørstatene, hører jeg stadig en bekymret murring blant mine medstudenter om uvissheten rundt neste semesters skolepenger. Den gullkantede avtalen nordmenn får gjennom velferdsstaten Norge er selvsagt en utopi for de fleste amerikanere, og i en tid hvor utdanningssektoren opplever kutt etter kutt utgjør studentmassen en større og større inntektspost for universitetene. Det er selvfølgelig dramatisk, og gjør høyere utdanning mindre tilgjengelig. I tillegg kjenner jeg til flere tilfeller hvor doktorgradsstipendiater har fått studieløpene sine kansellert, fordi det ikke lenger finnes grunnlag for «funding», og jeg har også sett hvordan byråkrater over natten mister jobben på grunn av nedskjæringer forankret i ideen om «offentlig sløseri».
Det er ingen grunn til å avdramatisere hendelser som dette, og for de menneskene det gjelder er det selvsagt svært trist og leit. Likevel er det stor forskjell på offentlige nedskjæring og «demokratiets kollaps», og her gjør kanskje norske medier en bommert i forhold til sin dekning av dagens situasjon i USA. Har man f.eks. allerede glemt de svært dramatiske offentlige kuttene Ronald Reagan gjorde på 80-tallet? Dette var kutt som tok livet av siste rest av drømmen om en amerikansk velferdsstat, hvor f.eks. offentlig tilbud for psykisk helsehjelp forsvant, subtil segregeringspolitikk ble forsterket og «alternative avhørsmetoder» intensivert.
Dagens mediebilde i Norge pepres med kommentarer fra den oransje mannen i Det hvite hus, og hvor det gjeldende narrativet nærmest tegner Donald Trump som en allerede diktatorisk enehersker hvor alle nasjonale beslutninger ligger hos ham. Jeg benekter på ingen måte at Trump har fascistiske tendenser, og at flere i hans administrasjon nok kan tenkes å ha tilbøyeligheter til å ville skape et MAGA-diktatur, med klare raseskiller, kristenkonservativt verdigrunnlag, lite offentlig velferd og en sensurert informasjonsstrøm. Likevel virker den norske mediedekningen gjennom såkalte «USA-eksperter» å kommunisere begrenset forståelse for hvordan USAs maktstruktur faktisk fungerer. Det er heldigvis ikke sånn at Donald Trump og hans kumpaner har all makt i USA, nettopp fordi hovedmakten ligger på delstatsnivå.
Det betyr at uansett hvor mye Donald Trump forsøker, og ja, han forsøker hver dag, kan han likevel ikke bestemme at det f.eks. skal bli forbudt med abort i California. Nei, NRK, New Jersey er ikke Østfold og Alaska er ikke Nordland. Alle USAs delstater har sine egne grunnlover, med egne parlamenter og folkevalgte. Når NRK kommuniserer at Florida ikke lenger tillater LHBTIQ+ på pensum i skolesystemet, så vet jeg ikke om det blir godt nok kommunisert at dette tross alt er delstaten Floridas beslutning, og ikke Trumps egen, selv om han åpenbart er godt fornøyd med den utviklingen. Dette er jo grunnen til at administrasjonen sender militære styrker til de delstatene som motsetter seg presidentens livssyn, som nettopp California, Illinois og Washington (i tillegg til DC).
Likevel er det stor forskjell på offentlige nedskjæring og «demokratiets kollaps», og her gjør kanskje norske medier en bommert i forhold til sin dekning av dagens situasjon i USA
Ja, jøss er det dramatisk, og jøss har rettssystemet både lokalt og føderalt hendene fulle med å reagere på denne utviklingen. Det er tross alt ikke sånn (enda) at domstolene bøyer seg for alt Trump gjør og sier. Men representerer det et land hvor demokratiet er i ferd med å bryte sammen? Min erfaring er at Amerikanere selv ikke opplever det slik. Hvorfor ikke? Jo, fordi systemet har opplevd verre prøvelser før.
Vel ble det furore i Norge da Charlie Kirk ble drept under et politisk arrangement i delstaten Utah for noen uker siden. Alle kan vel enes om at politisk motivert vold ikke hører noensteds til. Men her i sørstatene tok man det hele med knusende ro når det gjelder retningen landet er på vei. Joda, en tragisk hendelse så klart. Men husker du 60-tallet hvor presidenter, politikere og aktivister ble plaffet ned som fluer? Vi overlevde det, så vi overlever dette, virker å være den gjeldende holdningen. Dessuten er Utah langt unna. I Norge derimot skulle man tro at Utah var et fylke i Sverige, med den importtrangen av en kulturkrig ukene etter hendelsen viste. Først hadde man en debatt på NRK hvor programlederen ikke engang kjente til den avdøde, og deretter gav man oppmerksomhet til en marginal gjeng som representerer et kvinnesyn som hører det forrige århundret til. At holdningsgrunnlaget til såkalte «trad-wifes» bare utgjør en liten nisje av den oppvoksende generasjon, tror jeg for lengst oppleves som selvsagt, i alle fall i statene.
Dette leder meg inn på det som er mitt egentlige poeng. Til tider kan det virke som norske medier skriver mer om den politiske situasjonen i USA, enn amerikanere selv gjør. Som Peter Svaar så brilliant skrev i NRK den 6.oktober: «Slik er livet i et dypt splittet Amerika. Der den ene siden får mesteparten av medieoppmerksomheten der inne i rosehagen, mens livet -stort sett- går sin skjeve gang her på utsiden». I en tid hvor USAs demokratiske undergang kan virke nær, iallfall når man følger teppebombingen av mildt sagt problematiske utsagn fra presidenten selv, er livet på utsiden av de høye gjerdene rundt det Hvite Hus ganske normalt.
Det ytres mye misnøye mot administrasjonen, ja, det demonstreres iblant i gatene, men noen dyptpløyende redsel for demokratisk forvitring er likevel ikke å spore. Dette tror jeg handler om at amerikanere selv er ganske klare over at det er stor forskjell på å stemme republikansk, og å være MAGA.
At disse skillelinjene i dag virker å minske er forståelig med tanke på valgresultatet for et år siden. Nå er det mye som kan sies om det amerikanske valgsystemet, hvilket jeg ikke skal bruke tid på her. Hovedpoenget er uansett at resultatet fra forrige november ikke representerer meningsgrunnlaget til majoriteten av amerikanske borgere. Det er med andre ord stor forskjell på å være MAGA og å stemme republikansk. Det overordnede inntrykket fra sørstatene, hvor jeg bor og studerer, et område som har ord på seg for å være svært konservativt, og som omtrent alltid ender opp på rød side, er likevel ikke anti-demokratisk. Folk er åpne om at de har stemt på Trump en eller flere ganger, men fremstår likevel ofte overrasket over det Trump vol. 2 står for, og den nye utgaven av MAGA. Mange ytrer motstand mot dette, men synes det sitter altfor langt inne å skulle stemme på de stadig mer elitistiske Demokratene.
Frontene er kanskje harde på sosiale medier, men jeg opplever det som heller vanlig at familier er såkalte «split households», hvor man ved siste presidentvalg stemte forskjellig, men likevel lever helt vanlige liv i stor harmoni. Hvor man fortsatt diskuterer politikk på en sivilisert måte, og hvor det er takhøyde for å være uenig. Jeg mener med dette ikke å undergrave meldingen fra Thomas Seltzer om at den amerikanske polariseringen splitter familier, og at frontene ikke snakker sammen, men det skjer også hver dag at frontene faktisk snakker sammen og at det fortsatt er mulig å ha en far som stemmer Trump, eller gode venner som orienterer seg i kristenkonservativ retning. At demokratiet forsvinner, at det skulle bryte ut borgerkrig, eller at USA slik vi kjenner det på annet vis skulle kollapse, fremstår etter mitt sigende for den jevne amerikaner som helt utenkelig uavhengig av politisk tilhørighet. Blant den liberale sfære, og i anti-Trump miljøer er kjensgjerningen at mannen både kan og vil bekjempes gjennom demokratiske valg og det stødige rettsvesenet. Troen, og tilliten til systemet eksisterer fortsatt på en annen måte enn det man kanskje iblant får inntrykk av. Kall dem gjerne naive, men vi får vel fortsatt sette vår lit til at det er amerikanerne selv som kjenner landet sitt best. Hvem er vi nordmenn til å påstå noe annet?
Så et par ord om å studere i et USA under dagens forhold. Til tross for de stadige forsøkene fra administrasjonen om å kneble utdanningssektorens pensum opplever jeg et amerikansk utdanningssystem som fortsatt representerer de verdiene som de er allment anerkjent for. Hvordan situasjonen er fem år frem i tid er en annen sak, og det er all grunn til å følge situasjonen nøye, men akademisk integritet og nytenkning er fortsatt to av de viktigste prinsippene i et universitetssystem som lenge har vært blant verdens aller, aller beste.
Misforstå meg rett, jeg tar det på høyeste alvor at Timothy Snyder har valgt å flytte til Canada, og at han ser seg nødt til å igangsette underskriftskampanjen Save American Higher Education, som er et motsvar til Trumps gjentatte trusler om å kutte føderal støtte til universiteter som ikke spiller etter hans ideologiske pipe. Det er noe Trump åpenbart ikke har lov til; disse forsøkene behandles i både føderale og lokale domstoler. Så langt har Trump og hans administrasjon gjennomgående tapt disse sakene, hvilket gir oss håp for et fortsatt friskt universitetssystem i USA også i fremtiden. Vi er altså ikke der enda, at vi er kommet til et dystopisk Trump-samfunn uten akademisk frihet. Initiativer som det Snyder har tatt, beviser jo nettopp at disse forsøkene fra Trump møter motstand hver eneste dag.
På en av landets eldste og mest historiske universitetscampuser i Chapel Hill, kan Fortids mann på bakken dermed rapportere om en ganske vanlig studiehverdag. Studentene går som på Blindern rundt med både Palestina-skjerf og Gaza-buttons, institutt for kjønnshistorie er godt representert i den daglige undervisningen og universitetets internasjonale studiemiljø fremstår fortsatt utbredt. Selv har jeg flere internasjonale studiekamerater fra både Vest-Afrika og Sørøst-Asia, områder Trump-administrasjonen er kritiske til, og de snakker om at de i liten grad har hatt problemer med å få innpass til utdanningen sin.
På mange områder ser jeg studiehverdagen i USA som fortsatt mer avansert, og i større grad forankret i samtiden enn det opplevelsen til tider er i Norge. Et svært godt bilde på dette, er hvordan amerikanske universiteter reager i møte med KI. I Norge kan holdningene kanskje tolkes en smule gammelmodige, og sees som et ekko av hvordan vi i Norge på 1970-tallet måtte diskutere om fargefjernsyn var bra eller ikke, mens man i USA fikk dette godet over natten allerede på starten av 50-tallet. Både på UiB og UiO som jeg har bakgrunn fra, er det gjennomgående mantraet en slags advarsel mot KI, hvor det skremmes med fusk og plagiat.
Studentene går som på Blindern rundt med både Palestina-skjerf og Gaza-buttons, institutt for kjønnshistorie er godt representert i den daglige undervisningen og universitetets internasjonale studiemiljø fremstår fortsatt utbredt
Allerede da jeg studerte ved University of California i 2023, og ChatGpt nettopp var blitt lansert, ble ikke studentene møtt med anbefalinger om å holde seg unna. Tvert om var oppfordringen å lære seg dette nye verktøyet så fort som mulig, nettopp for å få kompetanse på hvordan bruke KI i et selvstendig intellektuelt arbeid. To år senere i Chapel Hill oppfordrer man ikke bare studentene til å bruke KI, man tilbyr også gratis tilgang til plussversjonen av Gpt. KI er med andre ord for lengst integrert i den akademiske hverdagen her borte, og slik mistenker jeg at antall plagiatsaker prosentvis er lavere enn i Norge, nettopp fordi universitetene i flere år har visst studentene hvilket verktøy KI tross alt er. Dette står i kontrast til KI-bruken på Blindern, hvor man så vidt tør å innrømme til sine kamerater på lesesalen at man benytter seg av verktøyet, i frykt for å miste intellektuell legitimitet. Dette til tross for at man egentlig vet at «alle» bruker det.
Et annet område studiehverdagen i Amerika skiller seg fra opplevelsen i Norge er i den jevne seriøsiteten. Denne kritikken retter seg kanskje mer spesifikt mot hverdagen på Blindern enn generelt i Gamlelandet, men den gjennomgående samlebåndsmentaliteten som UiO representerer er fortsatt ikke å finne i Amerika. Jeg må si at det er en befrielse å bli tatt seriøst, sånn på ekte liksom, av fagpersoner og det større fagmiljøet. På Blindern er liksom antagelsen at masterstudenter er useriøse «barn» som må holdes i hånden, og geleides gjennom et økende jag av å produsere flest mulig grader. Jeg mener, tenk å bruke tid på masterstudiet i historie ved Norges påståtte fremste universitet, på å «lære» studentene om kildekritikk. Noen ganger kan man på UiO spørre seg om man egentlig er student, eller om man har blitt degradert til elev. Så er det heldigvis sånn at når man kommer inn i en slags tralt på Blindern og etter hvert blir kjent med «sine folk», blir man etter hvert anerkjent som et (tenke seg til!) selvstendig reflekterende vesen. Men det er ikke antagelsen man først møter fra miljøet; jeg har sittet i nok traurige seminarer med svært lite diskusjon til å hevde det.
Nei, i Amerika blir man stilt krav til, på en helt annen måte. Men da er også en del av avtalen at man mottar respekt og kredibilitet tilbake. For eksempel, står dørene til professorene alltid åpne her borte, og de utviser en helt annen interesse (kanskje spiller de godt) for studentenes prosjekter enn det som er tilfellet i Norge. Det er så mye mindre avstand, man kan lett inviterer en fagperson med på en kaffe en dag, og diskutere alt fra masterprosjekt, nyhetsbildet og de siste sportsresultater uten at det er noe stress. Det er ikke nervøst slik det ofte er i Oslo, og man trenger ikke «bevise» noe på samme måte, nettopp fordi det blir antatt fra start at man er et selvstendig reflekterende vesen, man har jo tross alt valgt å ta en master eller en PhD selv. Dette åpne miljøet tror jeg er nøkkelen til at man i Amerika (iallfall i San Fransisco og Chapel Hill) må konkurrere om taletid i de faglige seminarene, nettopp fordi alle bidrar. Tenk om man kunne fått til det på Blindern.
Så er det også noe med det jevne ambisjonsnivået som utspiller seg på en annen måte enn det jeg kjenner igjen fra Blindern. Her har veiledere ambisjoner på studentens vegne, f.eks. at det forventes gjennom masterløpet at man publiserer vitenskapelige artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. På Blindern er vel kanskje veileders hovedoppgave å få studenten gjennom studieløpet i det hele tatt, hvilket legger til rette for en litt annen dynamikk. Her er man jo forskjellige, så jeg skal ikke mene noe om hva som er bedre enn noe annet, men jøss har jeg begavede studiekamerater i Oslo som før endt mastergrad har publisert for fagfellevurderte tidsskrifter, men dette er jo nærmest på tross av, og iallfall ikke på grunn av, den hjelpen man har mottatt fra veileder.
Her mener jeg den amerikanske skolen fortsatt ligger et lite hestehode foran, nettopp fordi den enkelte studentens rolle i å videreføre den intellektuelle tradisjon blir tatt på høyeste alvor.
Det kan i det hele tatt påstås at UiO litt for ofte fremstår som den studenten som notorisk poster gode eksamensresultater på LinkedIn, nettopp fordi man er mer opptatt av omstendighetenes oppfatning av seg selv (på UiO har det jo vært et voldsomt fokus på intetsigende globale universitetsrankinger, hvor UiO scoret innenfor topp 100 wohoo!), enn det som tross alt skaper kvaliteten, nemlig studentene. Her mener jeg den amerikanske skolen fortsatt ligger et lite hestehode foran, nettopp fordi den enkelte studentens rolle i å videreføre den intellektuelle tradisjon blir tatt på høyeste alvor. Det handler ikke om å produsere flest mulig grader, det handler om å produsere den mest avanserte forskningen. Slik er det altså fortsatt, til tross for Trumps forsøk på å begrense forskningsfriheten.
Hvis telegramkablene på bunnen av Atlanteren fremdeles er operative håper jeg at mitt vitnesbyrd kommer velberget frem, og kan fortelle om et USA som til tross for den dramatiske politiske utviklingen, enda ikke har gått helt til grunne. I en verden som daglig bombarderes med katastrofemeldinger, og hvor man lett kan innta en slags krisetilstand, håper jeg mitt budskap kan være med å vise at det finnes lys i mørket. Ja, den administrasjonen som regjerer nå er skummel på en måte vi kanskje ikke har sett på lang, lang tid. Men heldigvis speiler ikke administrasjonen folket, og amerikanerne har ikke over natten falt inn i en MAGA-transe hvor en manns ord er lov. Til det er amerikanerne altfor standhaftige i sine (påståtte?) demokratiske idealer. Fremtiden kan man, historiker eller ikke, aldri spå. Men jeg velger å ha troen; dette er enda en prøvelse amerikanerne beseirer.
Så er spørsmålet, hører dere meg der hjemme i Oslo?
For Fortid, direkte inne fra Chapel Hill, North Carolina.
Hallvard Velure
