Som individer i et samfunn trekker vi hele tiden grenser. Status, identitet, tilhørighet – alt som er med på å fylle den sosiale tilværelsen med mening, innebærer en eller annen form for avgrensning fra andre mennesker eller grupper. Pierre Bourdieu kaller det «distinksjon» og hevder at det er gjennom de subtile forskjellene vi avgrenser oss fra andre. Disse forskjellene er konstruerte og foranderlige, og ofte tett knyttet til konsum.[1] Dette er viktige erkjennelser for historikere som søker å forstå tidligere samfunn. Jo lenger tilbake i tid, jo vanskeligere er det å identifisere disse grensene og hvordan de ble trukket. Det er greit nok å forstå at en slave og en keiser ikke var det samme. Men hvordan kan man, med mange århundrers avstand, se de subtile forskjellene på en romersk borger fra en annen? Dette er en besværlig oppgave, men ikke umulig. Det skal her gjøres et forsøk, ved å se nærmere på en av romernes mest kjente luksusvarer: falernervinen.
Falernervinen, eller falernum på latin, ble dyrket i Falernerregionen i nærheten av dagens Napoli og blir veldig ofte omtalt i romerske kilder som en særdeles god vin.[2] Falerneren har allerede vært gjenstand for en rekke historiske studier, men ingen har sett nærmere på den sosiale dimensjonen knyttet til vinen og forbruk av den.[3] Det er likevel nærliggende å tro at vi kan lære mer om romernes sosiale avgrensinger ved å se nærmere på falernervinen. Hvis dette virkelig var en vin av høy kvalitet, er det i utgangspunktet rimelig å anta at en slik vare var forbundet med høy sosial status. På en annen side er de subtile forskjellene nettopp subtile og gjør seg ofte gjeldende i forbrukets nyanser. Hvordan ble falerneren brukt til å markere status, klasseforskjell, sosial tilhørighet eller andre former for sosial avgrensning?
Sosiale koder og strukturer endrer seg over tid, så det er nødvendig å holde seg til en bestemt tidsperiode. Når det kommer til falernervinen, er nesten alle de viktigste kildene fra siste del av det første århundret og denne teksten skal ta for seg fire av disse.
En overvurdert vin?
For å forstå hva romerne egentlig mente om falernervinen er Plinius den eldre (23 evt. – 79 evt.) et naturlig sted å starte. Hans store verk Naturalis historia ligner et leksikon i stilen, og er en av våre beste kilder til den bredere romerske oppfatningen av hverdagslige elementer og den kulturelle betydningen som ble tilskrevet dem i det første århundret.[4] Plinius’ omfattende behandling av forskjellige vintyper er i seg selv et klart tegn på at vin og vinsorter var et viktig tema i denne perioden.[5]
Har falernerens gode rykte falmet blant fiffen i Roma?
Plinius har mye å si om falernum. I tillegg til generelle beskrivelser av vinens geografiske opprinnelse og dens forskjellige varianter, gjør Plinius to vurderinger av falernervinen som er iøynefallende. For det første plasserer han den på en andreplass i sin rangering av viner etter nobilitas. I samme avsnitt tilføyer han dog: «nec ulli nunc vino maior auctoritas» («ingen vin har nå høyere auctoritas»). Både nobilitas og auctoritas kan blant annet forstås som omdømme eller anerkjennelse, og det er vanskelig å vite med sikkerhet hva Plinius mener med hvert ord i denne sammenhengen. Det man derimot kan merke seg er at begge begreper, da særlig auctoritas som Plinius legger vekt på, ikke nødvendigvis betyr kvalitet. Det er med andre ord grunn til å tro at Plinius her fremhever vinens omdømme, og kun det.[6]
Denne eksplisitte vektleggingen av falernerens berømthet blir interessant i lys av en annen kommentar i samme passasje. Plinius forteller at faustanum, den fineste sorten av falernervin, på dette tidspunktet lider under en overdreven og hensynsløs dyrking.[7] Denne bemerkningen støttes av arkeologiske funn, som indikerer en økning i vinproduksjonen i Falernerregionen i løpet av perioden Plinius skriver i.[8] Flere historikere tolker denne kommentaren som at Plinius mente vin fra falernerregionen ikke lenger var verdig sitt gode rykte på denne tiden.[9] Følgelig oppstår det et inntrykk av at Plinius, ved å legge vekt på vinens auctoritas, innrømmer den utbredte populariteten til falerneren, men ikke nødvendigvis selv setter den øverst.
Dette inntrykket av at falernervinen først og fremst er en vin med godt omdømme, gis en ytterligere dimensjon i en senere del av Naturalis historia, i bok 23. I kapittelet som hovedsakelig er viet viners medisinske egenskaper, bemerker Plinius at man alltid har likt forskjellige viner. I denne sammenhengen nevner han at falerneren tidligere pleide å være den høyest verdsatte vinen, men at den på dette tidspunktet er forbigått av andre viner.[10] Hvordan dette kan forenes med hans tidligere påstand om at ingen vin har mer auctoritas, er ikke godt å si. En sannsynlig tolkning er at Plinius her snakker om den romerske overklassen. Har falernerens gode rykte falmet blant fiffen i Roma?
Falernervin i Pompeii
Plinius den eldre sitt liv skulle få en brå, men berømt slutt. Da vulkanen Vesuv hadde et voldsomt utbrudd i år 79 evt. befant Plinius seg i nærheten og måtte bøte med livet. I tillegg ble den lille byen Pompeii begravet under aske og samtidig udødeliggjort for ettertiden. Det som den gang var en tragedie, er i dag en skattekiste for historikere. Pompeii er en unik inngang til vanlige romeres liv og hverdag, og det er dermed interessant å merke seg at falernervinen dukker opp også her.
Blant de mange ruinene i Pompeii finnes det en vegg med følgende linjer innskrevet: «Edone dicit: / Assibus hic / Bibitur, Dipundium / si dederis, meliora / Bibes, quattus / si dederis, vina / Falerna bib(es).»[11] («Med en as drikker man her. Hvis du gir to, drikker du bedre. Hvis du gir fire, drikker du falernervin.»[12])
De fleste historikere leser dette som en prisliste.[13] Dette støttes ikke bare av innholdet, men også av at den ble funnet på ytterveggen til en taberna, et slags vertshus. Hvis dette virkelig var en prisliste, vet vi at en drikke ble solgt under navnet vina falerna for fire aser i Pompeii. Med tanke på hva andre nedtegninger i Pompeii sier om prisnivået der (for eksempel at et brød kostet åtte aser), fremstår fire aser for vina valerna overraskende lavt.[14] Det kan imidlertid være flere årsaker til den lave prisen. Noen historikere mistenker at falerneren som selges her ikke er autentisk.[15] Den korte avstanden mellom Pompeii og regionen der falernervinen ble dyrket kan i tillegg ha hatt en betydelig innvirkning på prisen.[16] Prisen må også sees i forhold til de andre prisene som er angitt. Falerneren koster tross alt henholdsvis to og fire ganger mer enn de andre vinene.
Det er dessuten et åpent spørsmål hvorvidt dette i det hele tatt er en prisliste. Linjene som er sitert ovenfor er bare en del av et lengre stykke tekst som inneholder en hilsen til en annen person.[17] Forfatterens hverdagslige språk gir heller ikke inntrykk av å være en skjematisk prisliste. At graffitien ble funnet på veggen til en antatt taberna trenger ikke bety all verden, da den ikke var å finne inne i bygningene eller ved inngangen, men på baksiden, i vestibylen til et større hus.[18] I stedet for en prisliste er det mer sannsynlig at det er snakk om noe helt annet, for eksempel et sitat fra en sang, noe den delvis metriske strukturen til linjene taler for.[19]
Det mest interessante er imidlertid ikke hva som står skrevet, men hvem som har skrevet det. Historikere som studerer antikken er vant til å jobbe med kilder skrevet fra et øvre sosialt sjikt, som så å si alle forfattere fra denne perioden tilhørte. Å komme seg ut av en overklassediskurs er en stor og evigvarende utfordring. Men her har man altså, nedskrevet på en vegg i en avsidesliggende landsby, en referanse til falernervinen. Vi har naturligvis ingen anelse om hvem som skrev det, men vi kan nærmest med sikkerhet gå ut ifra at vedkommende ikke tilhørte den romerske eliten. Dette er i seg selv en betydningsfull erkjennelse. Falernervin må ha vært en referanse man tok langt utenfor overklassen.
Men her har man altså, nedskrevet på en vegg i en avsidesliggende landsby, en referanse til falernervinen.
Martial og Petronius
Tekstlinjene i Pompeii og Plinius sin omtale av vinen gir altså grunn til å mistenke at falernerens rykte og funksjon som statusmarkør var kjent utenfor overklassen, og man spør seg dermed hvordan den romerske eliten betraktet dette faktum. For å få svar på dette må vi se i andre kilder. Plinius skriver saklig og beskrivende. Dikteren Martial (ca. 40 evt. – 104 evt.) derimot, gir oss dikt som med humor og språklig finesse avslører hykleri, korrupsjon og samfunnets motsetninger. Dette leverer fargerike innblikk i det første århundrets Roma og dets intrikate sosiale strukturer, koder og normer.[20]
I sine epigrammer, som ble utgitt mellom 86 og 103 evt., er det liten tvil om at Martial forbinder forbruket av falerner med rikdom. For eksempel peker dikteren på gleden av å nyte falernervin som en av mange fasetter som følger med livsstilen til en rik mann.[21] I antikken, som i dag, var materiell velstand nært knyttet til sosial distinksjon, men på ingen måte det samme. Det holder ikke å tjene masse penger for å gjennomføre en klassereise. I de fleste samfunn vil den nyrike som forsøker å bli en del av overklassen, møte på et komplekst sett av koder og referanser som vedkommende av de andre mistenkes å ikke beherske. Romerne var ikke noe bedre; Hån mot den frigitte slaven som er blitt rik er et klassisk motiv i romersk litteratur, som også forekommer flere ganger i Martials epigrammer.[22]
Det er interessant å se hvordan Martial bruker falerneren i dette spenningsforholdet mellom rikdom og sosial distinksjon. Særlig ett epigram illustrerer dette godt. Diktet handler om en jeg-persons sammenligning av seg selv med en skomaker som av ukjente grunner har blitt styrtrik. Til tross for sin overlegne utdannelse kan ikke fortelleren nyte et behagelig liv, slik den nyrike skomakeren kan. Blant de flere beskrivelsene av skomakerens nye livsførsel er en setning om at han drikker falernervin fra krystallbeger.[23] Det virker klart at Martial med dette vil bruke falernervinen for å illustrere rikdommen og det luksuriøse livet som skomakeren fører.
Ved nærmere ettersyn tegner det seg imidlertid et mer nyansert bilde. Martial beskriver hvordan skomakeren, beruset av varm falernum, knuser det verdifulle krystallbegeret har drikker fra. Dette kan være en hentydning til at skomakeren i sin uvitenhet ødelegger den skjøre krystallen ved å tilsette altfor varmt vann.[24] På denne måten understreker Martial det faktum at mannen har fått rikdom, men fortsatt er en enkel skomaker som ikke vet hvordan en skal drikkedyr falerner fra et krystallglass på riktig vis. Følgelig tjener Martials beskrivelse av falernervinen, eller rettere sagt konsumet av den, som et distinksjonsmiddel for å avsløre skomakerens manglende status og dannelse.
Et enda bedre eksempel på dette er å finne hos forfatteren Petronius (ca. 27 evt. – 66 evt.), som skrev kun et par tiår før Martial. Ingen steder i antikkens litteratur er bestrebelsen etter å oppnå sosial distinksjon tematisert tydeligere enn i Petronius' Satyricon. Her møter man den fiktive karakteren Trimalchio, en tidligere slave som er frigjort og dessuten styrtrik. Trimalchio inviterer til stor bankett, men med sin smak- og taktløshet gjør han seg gjentatte ganger til latter for leseren. Trimalchio er kanskje den beste karikaturen av den nyrike uten smak i den tidlige keisertiden. Samtidig møter man som moderne leser utfordringen det er å skille satirisk overdrivelse fra normal romersk praksis og dermed identifisere de sosiale overskridelsene til Trimalchio. I århundrer har lærde strides over spørsmålet: når er det meningen at vi skal le av Trimalchio?
Hos Petronius dukker falernervinen først opp når Trimalchio blir introdusert i
fortellingen. Allerede her lar Petronius leseren vite at verten er en særegen karakter, ved å beskrive hvordan Trimalchio, som driver en form for ballspill, ikke bruker ballene som har falt på bakken, og dessuten tørker de vaskede hendene sine på en tjeners hode.[25] Etterpå beskriver fortelleren at tre slaver sto ved siden av og drakk falernervin før de begynte å krangle.[26]
Det faktum at de tre slavene drikker falerner er bare nevnt i forbifarten, men vekker imidlertid nysgjerrighet ettersom forfatteren kunne ha valgt hvilken som helst vin eller ikke måtte spesifisere typen. Dessuten understreker Petronius at slavene drikker denne vinen med Trimalchios godkjennelse, «in conspectu eius» («under hans oppsyn»).[27] Altså ønsker Petronius ganske bevisst å meddele leseren om at Trimalchio lar mennene drikke akkurat falernum. Den mest plausible forklaringen er at forfatteren ønsker å understreke det smakløse sløseriet når slavene søler mye vin under den påfølgende kranglingen.[28] I betraktning av den romerske praksisen med å servere gjester forskjellig drikke i henhold til deres sosiale rang, kan det faktum at Trimalchio lar slavene sine drikke en så dyr vin også virke prangende for datidens lesere. Trimalchios faux pas i dette tilfellet er at han ønsker å vise rikdommen overdrevent mye, noe som fører til at han fremstår skrytende og overdådig. Følgelig distanserer Petronius og hans lesere seg fra Trimalchio fordi de, i motsetning til ham, vet hvordan man skal drikke falernervin.
Det er først senere i fortellingen at falernervinen virkelig blir gitt en sentral rolle. Med banketten i full gang, bringes en vinflaske på bordet med merkelappen «Falernum Opimianum annorum centum» («Hundre år gammel opimiansk falerner»).[29] Dette er av flere grunner en merkverdig beskrivelse. Betegnelsen «opimiansk» sikter til året 121 f.Kr. og viner av denne årgangen var kjent for sin kvalitet,[30] men på tidspunktet handlingen finner sted var dette betydelig mer enn et århundre siden. Det er tvilsomt at en vin som er minst hundre år gammel i det hele tatt kan drikkes, noe som har ført til flere tolkninger blant historikere. Igjen er gåten å forstå hvordan forfatteren her gjør narr av Trimalchio. En teori er at sistnevnte ubevisst dummer seg ut ved å servere en vin som på den tiden bare fungerte som et ekstra kryddertilskudd.[31] De fleste historikere avviser imidlertid vinens ekthet og ser vitsen i Trimalchios klønete forsøk på å presentere en forfalskning som var åpenbar for gjester og lesere, som ekte.[32]
Det er også fullt mulig at beskrivelsen av vinen som er gitt, ikke skal leses bokstavelig. Referansen til den opimianske årgangen kan på dette tidspunktet simpelthen være et generisk navn for en god årgang.[33] Det runde tallet centum kan også leses som en bevisst overdrivelse, og ikke en eksakt alder. I denne lesningen fremstår vinen mer som en harmløs teatralsk spøk, som Trimalchio iscenesetter for å kommentere livets forgjengelighet.[34] Men noe befinner seg i flasken og på en eller annen måte kommer Trimalchio ut i et dårlig lys. Det som her av betydning at det nettopp er falernervin forfatteren lar den smakløse Trimalchio serverer.
Var falernervinen kitsch?
Alt dette leder oss til flere slutninger. På slutten av det første århundret virker falernervinen som statusmarkør å ha vært et tveegget sverd. Det hersker liten tvil om at det var en dyr vin med et godt rykte. Men det tegner seg samtidig et bilde av at falernervin var det typiske valget til en romer som hadde mye penger, men ikke nødvendigvis god smak. Vi har sett Plinius nevne den synkende kvaliteten og at mange foretrakk andre viner. Kan det ivrige forbruket fra nyrike oppkomlinger med stor kjøpekraft ha vært grunnen til dette? Var falernervin i den tidlige keisertiden i ferd med å bli kitsch?
Kanskje, men viktigere enn vinen som sådan ser det ut til å ha vært hvordan den ble drukket for datidens observatører. Både Martial og Petronius bruker falernervinen for å gjøre narr av nyrikes manglende eleganse, men gjør dette først og fremst ved å spille på den manglende kunnskapen de besitter om hvordan håndtere vinen. Hva får vi ut av denne erkjennelsen? Det viser fremfor noe at vi må være bevisst grensene som markerer de subtile forskjellene og at disse kan gå på tvers av hva vi tror. Det som for oss kan virke som en naturlig statusmarkør, kan i stedet ha vært det motsatte. Enn så lenge bør vi passe oss for å referere til falernervinen som en statusmarkør, all den tid vi fort selv, som Trimalchio, gjør oss til narr.
Noter
[1] Standardverket her er Bourdieu, P., La Distinction. Critique sociale du jugement (Paris, 1979). For en beskrivelse av dette i antikken, se Tietz, W., «Zwischen Substanz und Symbol. Möglichkeiten und Grenzen der Interpretation antiker Nahrungsdiskurse,» i Zwischen Hunger und Überfluss. Antike Diskurse über Ernährung, redigert av E. Faber og T. Klär (Stuttgart, 2020), 25–42.
[2] Dalby, A., Empire of Pleasures. Luxury and Indulgence in the Roman World (London, 2000), 49.
[3] Jf. Dalby, Empire of Pleasures, 48-50; D. L. Thurmond, From Vines to Wines in Classical Rome. A Handbook of Viticulture and Oenology in Rome and the Roman West (Leiden/Boston, 2017), 220f; A. Tchernia, Le vin de l’Italie romaine. Essai d’histoire économique d’après les amphores (Rom, 1986), 60-66, 342-3.; P. Arthur, «Roman amphorae and the Ager Falernus under the Empire,» Papers of the British School at Rome 50 (1982).
[4] Murphy, T., Pliny the Elder’s Natural History. The Empire in the Encyclopedia (Oxford/New York, 2004), 5f.
[5] Jf. Griffin, J., Latin Poets and Roman Life (London, 1985), 65-6.
[6] Plin. HN. 14, 8, 62-3.
[7] Ibid.
[8] Arthur, P., «Territories, Wine and Wealth. Suessa Aurunca, Sinuessa, Minturnae and the Ager Falernus,» i Roman Landscapes. Archeological Survey in the Mediterranean Region, redigert av G. Barker og J. Lloyd (London, 1991), 157.
[9] Purcell, N., «Wine and Wealth in Ancient Italy,» Journal of Roman Studies 75 (1985), 4; J. F. Donahue, Food and Drink in Antiquity. Readings from the Graeco-Roman World. A Sourcebook (London/New York, 2015), 78; Dalby, Empire of Pleasures, 48.
[10] Plin. HN. 23, 20, 33
[11]CIL IV 1679.
[12] Denne og påfølgende oversettelser er mine egne.
[13] Se for eksempel Tchernia, A., The Romans and Trade, oversatt av J. Grieve (Oxford, 2016), 148; M. Prell, Sozialökonomische Untersuchungen zur Armut im antiken Rom. Von den Gracchen bis Kaiser Diokletian (Stuttgart, 1997), 183.
[14] Jf. Broekaert, W., «Wine and other Beverages,» i The Routledge Handbook of Diet and Nutrition in the Roman World, redigert av P. Erdkamp og C. Holleran (New York, 2019), 143.
[15] Thurmond, Vines to Wines, 232; Tchernia, Le vin de l’Italie, 36-7
[16] Jf. Thurmond, Vines to Wines, 57
[17]CIL IV 1679 i sin helhet lyder: “lnvicte Castresis, habeas propiteos deos tuas tres, ite(m) et qui leges. Calos Hedone. Valeat qui legerit. Edone dicit: Assibus hie bibitur, dipundium si dederis, meliora bibes, quattus si dederis, vina Falerna bib (es). Calos Castresi.”
[18] Jf. K. Milnor, Graffiti and the Literary Landscape in Roman Pompeii (Oxford, 2014), 80.
[19] Ibid..
[20] Dominik, W. J., «Epigram and Occasional Poetry. Social Life and Values in Martial’s Epigrams and Statius’ Silvae,» i A Companion to the Flavian Age of Imperial Rome, redigert av A. Zissos (Malden/Oxford/Chichester, 2016), 413.
[21]«Credis ob haec me, pastor, opes fortasse rogare propter quae populus crassaque turba rogat [...] nec labris nisi magna meis crystalla terantur et faciant nigras nostra Falerna nives" Mart. epigr. 9, 22, 1-8. Jf. også Mart. epigr. 7, 27; Mart. epigr. 11, 49.
[22] For eksempel i Mart., Epigr. 5.13; Jf. Dominik, «Epigram,» 415; J. P. Sullivan, Martial: The Unexpected Classic. A Literary and Historical Study (Cambridge og andre, 1991), 161
[23] Mart. Epigr. 9, 73, 1-10.
[24] Henriksén, C., Martial, Book IX. A Commentary (Uppsala, 1998), 89.
[25] Petron. Sat. 27
[26]Petron. Sat. 28, 1-3.
[27] Petron. Sat. 28, 3.
[28] Schmeling, Commentary, 91
[29] Petron. Sat. 34, 6-7
[30]Stein-Hölkeskamp, E., Das römische Gastmahl. Eine Kulturgeschichte, 2. utg. (München, 2010), 210.
[31] Baldwin, B., «Opimian Wine,» The American Journal of Philology 88 (1967), 173-175.
[32] Bicknell, P.: Opimian Bitters or „Opimian“ Wine, The American Journal of Philology 89 (1968), 347-349; Courtney, E., A Companion to Petronius (Oxford, 2001), 84f. Videre referert til som Courtney, Companion; P. G. Walsh, The Roman Novel. The 'Satyricon' of Petronius and the 'Metamorphoses' of Apuleius (Cambridge, 1970), 116f. Walsh betviler ektheten av den serverte vinen, men ifølge ham ligger poenget med vitsen ikke i vinen, men i glassamforene som den blir servert i, da slike beholdere først kom i kommersiell bruk et århundre etter Opimius' konsulat.
[33] Schmeling, Commentary, 122.
[34] Jf. Riemer, P., «Was essen und trinken wir? Kommentierte Menüs bei Horaz und Petron,» i Zwischen Hunger und Überfluss. Antike Diskurse über Ernährung, redigert av E. Faber og T. Klär (Stuttgart, 2020), 181.
Kilder
Barié, P., og W. Schindler, red. og overs. Martial: Epigramme. Lat.-dt., 3. utg. Berlin, 2013.
Hoffmann, C., red. og overs. Petronius: Das Gastmahl des Trimalchio. Lat.-dt. München, 1937.
König, R., og G. Winkler, red. og overs. Plinius der Ältere: Naturkunde. Buch XXII. Lat.-dt. München, 1981.
König, R., og G. Winkler, red. og overs. Plinius der Ältere: Naturkunde. Bücher XIV/XV. Lat.-dt. München, 1981.
Zangemeister, K., og R. Schöne, red. Corpus Inscriptionum Latinarum, Bd. II: Inscriptiones parietariae Pompeianae Herculanenses Stabianae. Berlin, 1871.
Bibliografi
Arthur, P. «Territories, Wine and Wealth. Suessa Aurunca, Sinuessa, Minturnae and the Ager Falernus.» I Roman Landscapes. Archeological Survey in the Mediterranean Region, redigert av G. Barker og J. Lloyd, 153-9. London: 1991.
Baldwin, B. «Opimian Wine.» The American Journal of Philology 88 (1967): 173-5.
Bicknell, P. «Opimian Bitters or ‘Opimian’ Wine.» The American Journal of Philology 89 (1968): 347-9.
Broekaert, W., «Wine and other Beverages,» i The Routledge Handbook of Diet and Nutrition in the Roman World, redigert av P. Erdkamp og C. Holleran (New York, 2019).
Courtney, E. A Companion to Petronius. Oxford: 2001.
Dalby, A. Empire of Pleasures. Luxury and Indulgence in the Roman World. London: 2000.
Dominik, W. J. «Epigram and Occasional Poetry. Social Life and Values in Martial’s Epigrams and Statius’ Silvae.» I A Companion to the Flavian Age of Imperial Rome, redigert av A. Zissos, 412-33. Malden/Oxford/Chichester: 2016.
Donahue, J. F. Food and Drink in Antiquity. Readings from the Graeco-Roman World. A Sourcebook. London/New York: 2015.
Griffin, J. Latin Poets and Roman Life. London: 1985.
Henriksén, C. Martial, Book IX. A Commentary. Uppsala: 1998.
Milnor, K. Graffiti and the Literary Landscape in Roman Pompeii. Oxford: 2014.
Murphy, T., Pliny the Elder’s Natural History. The Empire in the Encyclopedia (Oxford/New York, 2004).
Prell, M. Sozialökonomische Untersuchungen zur Armut im antiken Rom. Von den Gracchen bis Kaiser Diokletian. Stuttgart: 1997.
Purcell, N. «Wine and Wealth in Ancient Italy.» Journal of Roman Studies 75 (1985): 1-19.
Riemer, P. «Was essen und trinken wir? Kommentierte Menüs bei Horaz und Petron.» I Zwischen Hunger und Überfluss. Antike Diskurse über Ernährung, redigert av E. Faber og T. Klär, 171-82. Stuttgart: 2020.
Schmeling, G. A Commentary on the Satyrica of Petronius. Oxford/New York: 2011.
Stein-Hölkeskamp, E. Das römische Gastmahl. Eine Kulturgeschichte. 2. utgave. München: 2010.
Sullivan, J. P. Martial: The Unexpected Classic. A Literary and Historical Study. Cambridge: 1991.
Tchernia, A. Le vin de l’Italie romaine. Essai d’histoire économique d’après les amphores. Rom: 1986.
Tchernia, A. The Romans and Trade, oversatt av J. Grieve. Oxford: 2016.
Thurmond, D. L. From Vines to Wines in Classical Rome. A Handbook of Viticulture and Oenology in Rome and the Roman West. Leiden/Boston: 2017.
Walsh, P. G. The Roman Novel. The ‘Satyricon’ of Petronius and the ‘Metamorphoses’ of Apuleius. Cambridge: 1970.
