«Under this legislation, the citizens of Hawaii will soon decide whether their Islands shall become our fiftieth State. In so doing, they will demonstrate anew to the world the vitality of the principles of freedom and self-determination--the principles upon which this Nation was founded 172 years ago. »[1]
Dette var president Eisenhowers ord i det han signerte lovforslaget som endret Hawaii fra amerikansk territorium til amerikansk delstat. Året var 1959, og for mange var delstatsinnlemming av Hawaii langt på overtid. Hawaii hadde vært amerikansk territorium i 60 år, etter det hawaiiske kongedømmet ble veltet og amerikanerne tok styringen. Delstatsinnlemmingen i 1959 gjorde drømmen å reinstallere det hawaiiske kongedømmet enda mer fjerntliggende. Over de siste 200 årene har Hawaii utviklet seg fra et uavhengig monarki til et amerikansk Stillehavs-samfunn styrt av turisme, militærbaser og landbruk.
Hawaii ble foruten den skjebnen majoriteten av kolonier og territorier oppnådd – nemlig løsrivelse og selvstyre. Istedenfor oppnådde Hawaii likestilling hos sin tidligere kolonimakt. Gjennom å forstå hvordan USA kom til å besitte disse tropiske stillehavsøyene forstår vi samtidig kompleksiteten av territoriell status. På lik linje med andre stormakters kolonier ble Hawaii okkupert og kolonisert uten hensyn til annet enn å sikre seg land, ressurser og militære fordeler. Likevel bryter Hawaii med andre kontrollerte territorier. Avkoloniseringsbølgen som skylte over den koloniserte verden, traff aldri Hawaiis strender. Avkolonisering ble aldri en del av Hawaiis historie. Faktorene bak dette utfallet er hva denne teksten vil diskutere.
Den amerikanske kolonialiseringen av Hawaii
I 1893 iscenesatte en rekke amerikanske forretningsmenn et statskupp i kongeriket Hawaii. Forretningsmennene hadde investeringer i sukker- og ananasindustrien på Hawaii og var villige til å gå langt for å unngå upraktiske tariffer.[2] Etter kuppet ble Republikken Hawaii erklært, og kuppets leder, kapitalisten Stanford B. Dole, ble innsatt som president. Først i 1898 ble Hawaii offisielt annektert av USA, med betydelig støtte fra Kongressen hvor 209 stemte for, 91 stemte mot og 49 avsto fra å stemme.[3] Republikken Hawaii ble da omgjort til Det amerikanske territoriet Hawaii. Et fåtall
amerikanske og europeiske familier fikk i praksis kontroll over både økonomien og de lokale myndighetene.[4] Kongressens intensjon var å etablere en ny militærbase i Stillehavet for å krige mot spanjolene i Guam og Filipinene.[5] Historiker William Adam Russ forklaring bak annekteringen var at USA kriget mot Spania for å forsvare Cubas rettigheter; “for å slå spanjolene måtte USA erobre Filipinene; for å vinne Filipinene trengte USA et stopp på veien for å fylle på med kull. Med andre ord, USA trengte [Hawaii-]øyene for sitt nylig unnfangete imperium.”[6]
Samtidig som Hawaii ble et "innlemmet territorium", hadde også New Mexico, Oklahoma og Arizona samme status. Det tok cirka ti år før de tre kontinentale territoriene ble innlemmet som delstater, mens Hawaii forble et innlemmet territorium i flere tiår før innlemmingen fikk flertall i Kongressen.[7]
Hawaii ble foruten den skjebnen majoriteten av kolonier og territorier oppnådd - nemlig løsrivelse og selvstyre.
Briter, spanjoler, franskmenn, russere og amerikanere begynte raskt å bosette seg på Hawaii. I utgangspunktet skulle de bruke Hawaii som en havnepost for hvalfiske og handel, men mange av dem falt for Hawaiis behagelige vær og vakre natur og endte med å bosette seg der fast. Det skulle bli amerikanerne som ble de dominerende bosetterne og som i størst grad fremdrev settler-koloniseringen.[8] Store mengder misjonærer fra USA hadde alt bosatt seg på Hawaii i tiårene før annekteringen. De var der for å ‘sivilisere Hawaii og redde urbefolkningens sjeler’. Dette siviliseringsprosjektet inkluderte utdanning, som var basert på utdanningsmodellen for frigjorte slaver i Virginia. Misjonærene mente at i likhet med de frigjorte slavene manglet urbefolkningen karakter. Den første misjonærskolen åpnet i 1836, og rundt 1850 hadde om lag 20% av ur-hawaiianerne konvertert til protestantismen.[9] Urbefolkningen forsøkte å motta bosetterne ved å forsøke å finne en middelvei mellom de ulike kulturene, en strategi som også urbefolkningen på det amerikanske kontinentet hadde forsøkt, og som mislyktes. Som Hixson skriver i sin bok American Settler-Colonialism, var settler-kolonialisme et null-sum-spill, hvor kolonistene ikke aksepterte noe annet enn full dominans over området de koloniserte.[10]
Republikanerne i Kongressen hadde foreslått ekspansjon som en måte å restaurere USA på etter økonomisk nedgang. Hawaii-øyene var spesielt nevnt som forslag til denne ekspanderingen. Territorier i Stillehavet var av spesiell verdi, da det åpnet muligheten for handel med et nytt marked i Kina. Samtidig kunne slike territorier fungere som baser hvor marinen og handelsskip kunne fylle på med drivstoff, utstyr og mat. Handel med Hawaii-øyene var ikke nytt for USA. I utgangspunktet var planen at USA skulle ‘kontrollere’ Hawaii, slik det var tenkt at USA også skulle ‘kontrollere’ kanalen i Nicaragua.[11]
Delstatsspørsmålet
Delstatsinnlemmelsen er ifølge den amerikanske grunnloven en lovlig prosess. I den amerikanske grunnloven anerkjennes det tre legitime status-former for territorier i relasjon til USA: «(1) delstatsstatus, (2) uavhengighet (inklusivt fri assosiering) eller (3) territorium».[12] Videre i grunnloven konstateres følgende:
New States may be admitted by the Congress into this Union; but no new State shall be formed or erected within the Jurisdiction of any other State; nor any State be formed by the Junction of two or more States, or Parts of States, without the Consent of the Legislatures of the States concerned as well as of the Congress.[13]
Altså sitter Kongressen med makten til å innlemme nye delstater, men grunnloven utelukker at territorier underliggende andre stater/delstater kan innlemmes. Som annektert territorium var Hawaii alt underlagt amerikansk jurisdiksjon og dermed kandidat for delstatsinnlemmelse.[14]
Allerede i 1937 ble det holdt høringer av en komité for den amerikanske Kongressen for å evaluere om Hawaii var kvalifisert til delstatsstatus. Fra høringene ble det anbefalt en folkeavstemning på Hawaii rundt spørsmålet om delstatsinnlemmelse. I perioden 1921-1959 hadde delstatsinnlemmelse for Hawaii blitt foreslått i Representantenes hus hele 48 ganger.[15] Mot slutten av 1950-tallet var det tydelig at delstatsinnlemmelse var ønsket blant befolkningen. Det største uttrykket for støtten for innlemmelse hos folket kom gjennom folkeavstemningen etter «The Hawaiian Statehood Bill» ble vedtatt, da hele 132 938 mot 7 854 stemte for å akseptere lovforslaget i en lokal folkeavstemning.[16]
Amerikansk settler-kolonialisme
Kolonialiseringen som pågikk på Hawaii faller under kategorien settler-kolonialisme. Denne formen for kolonialisme betegnes ved en slags ‘bottom-up’ kolonialisering, hvor bosettere med støtte fra den koloniserende makt bosetter seg på urbefolkningens territorium og over tid normaliserer deres tilstedeværelse og okkupasjon av territoriene. Bosetterne utnytter urbefolkningens ressurser og presser gradvis ut urbefolkningen fra deres territorier, slik at bosetterne selv oppnår kontroll. Ofte skjer dette gjennom bruk av voldelige metoder og undertrykkelse, støtte fra kolonimakten, som for eksempel gjennom den Jim Crow-inspirerte segregeringen innført på Hawaii.[17] Formålet med settler-kolonialisme er å drive ut urbefolkningen for å konstruere egne etniske og religiøse nasjonal-samfunn.[18] I motsetning til konvensjonell kolonialisme, som ofte ender med at kolonimakten trekker seg tilbake (da permanent bosettelse ikke er hovedintensjonen), er formålet ved settler-kolonialisme permanent okkupasjon. Dette har gjort at settler-kolonialisme har utlevd europeisk imperialismen.[19]
Selv om de fleste europeiske kolonier ble selvstendige i løpet av 1900-tallet, forblir settler-kolonier som USA, Australia og New Zealand under bosetter-samfunnets kontroll. USA er et særlig godt eksempel på settler-kolonialisme, hvor alle urbefolkningens territorier ble okkupert og urbefolkningen ble tildelt bosteder fra settlerne i form av reservater. Ofte på midlertidig basis.[20] På Hawaii utgjorde asiatiske arbeidsmigranter, spesielt japanere, en betydelig del av befolkningen, tiltrukket av arbeidsmulighetene i den amerikanskstyrte industrien. Selv om disse migrantene ikke hadde til hensikt å bidra til det settler-kolonialistiske prosjektet, da det på flere måter rammet også dem negativt, var de med å opprettholde bosetternes etablerte samfunnsorden.[21] Det er også viktig å påpeke at ikke alle amerikanske bosettere støttet settler-kolonialismen. Mange, spesielt unge, migrerte fra USA grunnet økonomisk nedgang og arbeidsledighet da settler-prosjektet på Hawaii skapte mange jobbmuligheter. Settler-kolonialismen ble i større grad drevet frem av amerikanske kapitalister og politisk doktrine, enn av arbeiderklasse amerikanere.[22]
Etnisk rensing og folkemord diskuteres ofte i sammenheng med settler-kolonialisme. Selv om det har ført til folkemord i koloniserte territorier som Nord-Amerika og Australia er ikke folkemord eller etnisk rensing en nødvendig forutsetning for settler-kolonialisme.[23] Wolfe, i artikkelen Settler-colonialism and the Elimination of the Native, argumenterer for at settler-kolonialisme ødelegger for å erstatte, og blant strategiene kan folkemord og etnisk rensing forekomme.[24] Hawaii er et mindre voldelige tilfelle av settler-kolonialisme, selv om det kan betegnes som et kulturelt folkemord.[25]
‘Manifest Destiny’ var et konsept som dominerte amerikansk utenrikspolitikk rundt 1890, samtidig som annekteringen av Hawaii. Frederick Merk definerer ‘Manifest Destiny’ som «expansion, prearranged by Heaven, over an area not clearly defined.»[26] Hvilke områder ekspansjonen gjaldt var omstridt, men fra rundt 1840-tallet hadde tanken om Manifest Destiny tiltrukket nok tilhengere til å betegnes som en bevegelse. Ekspansjonen handlet mindre om oppkjøp av land, og mer om muligheten for selvrealisering for folk som grenset til USA.[27] USA ble omtalt som et ‘frihetens tempel’, men gjennom ideer som Manifest Destiny ble det gjentolket til å bety at USA hadde et guddommelig mandat til å styre over det amerikanske kontinentet. Ideologien om Manifest Destiny ble brukt til rettferdiggjøring av amerikansk ekspansjonisme og imperialisme, på og forbi kontinentet.[28] Videre utviklet Manifest Destiny seg til å bety at amerikansk ekspandering var nødvendig for å bevare USAs sikkerhet. Manifest Destiny ble mer sett på som et null-sum-spill enn ren ideologi. Theodor Roosevelt, da assisterende sekretær i marinen, skrev i 1898 følgende:
If we do not take Hawaii ourselves we will have lost the right to dictate what shall be her fate. […]. Hawaii cannot permanently stand alone, and we have no right to expect other powers to be blind to their own interests because we are blind to ours.[29]
Kontemporære faktorer
Hovedargumentet i denne teksten er at Hawaiis delstatsinnlemmelse var en følge av en ideologisk grunntanke om amerikansk ekspansjonisme (derunder Manifest Destiny), og et vellykket amerikansk settler-kolonialistisk prosjekt. Likevel var prosessen mot signeringen av delstatserklæringen lang og kronglete. Derfor kan ikke delstatsinnlemmelsen alene forklares gjennom vellykket settler-kolonisering. For å få en mer utfyllende forståelse av hvorfor Hawaii fikk delstatstatus er det hensiktsmessig å se på en rekke kontemporære faktorer knyttet til erklæringen i 1959.
Første faktor jeg vil trekke frem er demografi. Delstatsinnlemmelse av Hawaii var populært, med hele 93% av velgere på Hawaii som stemte for ‘The Hawaiian Statehood Bill’ i juni 1959. Flertallet hadde økt fra tidligere avstemninger.[30] Den overveldende støtten forstås bedre ved å se på Hawaiis demografiske sammensetning i perioden.
Delstatsinnlemmelsen av Hawaii kan forklares gjennom faktorer som settler-kolonialisme, demografi, militærestrategi og sikkerhetspolitikk, og økonomi og turisme
Fra 1900 til 1940 økte den totale befolkningen på Hawaii fra 154 001 til 422 770, men av dette økte urbefolkningen kun fra 39 656 til 64 310.[31] Forventet levealder steg fra midten av 40-årene til tidlig 60-årene i 1940, men urbefolkningens levealder forble lavere. Dermed vokste den øvrige befolkningen langt raskere. Fra 1954 begynte enda en bølge med befolkningsvekst, og i 1955 økte befolkningen med 6,7%.[32] I følge U.S. Bureau of the Census sine folketellingstall var det spesielt tre etniske grupper som opplevde en spesiell vekst i tiårene 1940-1960.[33] Den japanske befolkningen økte med nesten 50 000, urbefolkningen med nesten 40 000, og europeisk-amerikanere med 90 000. Den øktende asiatiske, og spesielt japanske, befolkningen på Hawaii ble et viktig tema for amerikanske styresmakter, som i stor grad ignorerte urbefolkningens interesser.[34] Mange bosettere følte en sterk tilknytning til USA, og ønsket bedre fordeler, som utdanning og helsetilbud, gjennom delstatsstatus. De fleste av urbefolkningen ønsket imidlertid å gjenopprette suverenitet over Hawaii-øyene.
Den andre faktoren jeg vil trekke frem er militærstrategi og sikkerhetspolitikk. President Eisenhower sa under en pressekonferanse i mai 1953 følgende: «[Hawaii] delivered a record in World War Two that to my mind clearly entitles them to the privileges of statehood.»[35] Hawaii spilte en sentral rolle i USAs inngang i andre verdenskrig, og det amerikanske folk og Washington anerkjente hvilke prøvelser både sivile og militære på Hawaii gjennomgikk under krigen. Andre verdenskrig understreket Hawaiis viktighet som militærpost og viste også hawaiiernes patriotisme til USA. Militærstrategiske og sikkerhetspolitiske var gjentatte temaer i Kongressens diskusjoner om delstatsinnlemmelse. Angrepet på Pearl Harbor og andre verdenskrig fremhevet Hawaiis betydning som forsvarspost og buffer for USAs vestkyst. Kongressmann Mike Mansfield beskrev Hawaii som uvurderlig i krigen og som en avgjørende strategisk plassering for USA.[36] Hawaiis geografiske posisjon var også viktig under Vietnamkrigen, som begynte i 1957. Selv om USA utnyttet disse geografiske fordelene lenge før 1959 ville delstatsstatus ytterlig styrke den militære nytten og ville sende sterke signaler over Stillehavet. Delstatsinnlemmelsen ville solidifisere USAs kontroll over Hawaii, og øke militær tilstedeværelse der, samt bidra til en mer stabil relasjon mellom Hawaii og USA, som hadde hatt et turbulent forhold i tiårene etter annekteringen.[37]
Delstatsinnlemmelsen av Hawaii ble også sett på som en måte å bevare USAs ansikt i det globale forum. I en tid preget av globalisering og antikolonialisme ønsket USA å demonstrere sin progressive styring av territorier.[38] Delstatsinnlemmingen ble fremstilt som en demokratisk og konfliktfri prosess, som spilte i USAs favør når det gjaldt å bevare ansikt utad.
Delstatsinnlemmelsen var dermed fordelaktig for USA på flere vis. Den utvidede buffersonen mot Asia muliggjorde kontroll over et utvidet maritimt område. Dette bidro til å sikre at angrep som Pearl Harbor ikke ville gjentas, og til å etablere USA som en viktig stillehavsmakt i den post-kolonialistiske epoken.[39]
Økonomi og turisme
Den tredje faktoren jeg vil trekke frem er økonomi og derunder turisme. Etter annekteringen opplevde Hawaiis økonomi en kraftig vekst, mye på grunn av økningen i billig arbeidskraft fra Asia til Hawaiis plantasjer. Sukkerproduksjonen økte fra 289 500 amerikanske tonn i 1900 til 939 000 amerikanske tonn i 1930. Ananasproduksjonen økte fra kun 2000 bokser med hermetisk frukt i 1903 til hele 12 808 000 slike bokser i 1931.[40] Hawaiis potensial som inntektskilde for USA ble tydelig. Fem amerikanske selskaper dominerte Hawaiis industri, kontrollerte banker, hoteller, nødvendighetsgoder, og dyrkbare landområder. Varer fra Hawaii kunne importeres til USA uten toll.[41] Delstatsinnlemmelse ville gi USA muligheten til å øke føderal investering i infrastruktur og industri, noe som ville videreutvikle Hawaiis økonomi og handel for USA.
Turismen økte betydelig etter andre verdenskrig. I 1958 genererte turisme 83 millioner dollar, og 109 millioner dollar i 1959.[42] Etter delstatsinnlemmelsen økte turismen eksponentielt, men det gikk på bekostning av urbefolkningen. Hoteller og turistområder førte til fordrivelse av urfolk og gentrifisering av boligmarkedet. Ressurser som vann ble prioritert til hoteller og golfbaner. Hawaiisk kultur ble kommersialisert og romantisert for turisme, med kulturuttrykk som hula-dans formatert som turistattraksjoner.[43] Turistindustrien og USA dro nytte av dette narrativet, som bidro til økt turisme.
Konklusjon
Delstatsinnlemmelsen av Hawaii kan forklares gjennom faktorer som settler-kolonialisme, demografi, militærstrategi og sikkerhetspolitikk, og økonomi og turisme. Sameksistensen av disse forklarer hvordan delstatsinnlemmelsen ble vedtatt uten stor opposisjon. Eksistensen av et vellykket settler-samfunn og en bosetter-/migrant-befolkning som ønsket å tilhøre det amerikanske samfunnet, førte til en amerikanisering av kulturen på øygruppen. Den geografiske beliggenheten til Hawaii gjorde øya til en strategisk ressurs USA hadde interesse av å bevare og styrke.
Både militærstrategiske/sikkerhetspolitiske, demografiske, ekspansjonistiske og økonomiske faktorer er med på å forklare hvorfor Hawaii ble en amerikansk delstat. Betydningen av de forskjellige faktorene, derimot, varierer. På mange måter går også disse faktorene noe inn i hverandre. Eksempelvis, medførte økonomisk potensial migrasjon som hadde innvirkning på demografien, og ideologiske grunnverdier reflekteres i den sikkerhetspolitiske agendaen i det politiske systemet. Resultatet på Hawaii er et godt eksempel på hvordan enkelte faktorer veier tyngre hos de amerikanske styresmaktene, og hvordan sivile hensyn ikke alltid prioriteres, spesielt i tilfeller med urbefolkninger og turismens fremvekst på øyene. Som Hixson så viktig poengterer; «Statehood did not liberate the indigenous people of [Hawaii] from the profound legacies of settler colonialism».[44]
Noter:
[1] Eisenhower, ‘Statement by the President Upon Signing the Hawaii Statehood Bill.’
[2] Kinzer, Overthrow: America's century of regime change from Hawaii to Iraq, s. 2.
[3] Merk, Manifest Destiny and Mission in American History: a reinterpretation, s. 255.
[4] Kinzer, s. 9.
[5] Kinzer, s. 87.
[6] Kinzer, s. 87, egen oversettelse fra engelsk.
[7] US Department of the Interior, ‘Statement on Hawaiian Statehood by Secretary of the Interior Fred A. Seaton before Senate Interion and Insular Affairs Committee, as Delivered by under Secretary Hatfield Chilson’; Samuel Shipley, ‘List of U.S. States’ Dates of Admission to the Union’
[8] Hixson, American Settler Colonialism, s. 148
[9] Hixson, s. 145-148
[10] Hixson, s. 146
[11] Merk, Manifest Destiny and Mission in American History, s. 231
[12] «Statehood Process and Political Status of U.S. Territories: Brief Policy Background», egen oversettelse.
[13] «U.S. Constitution - Article IV», seksjon 3.
[14] Minatodani, "Chronicling America", University of Hawai'i at Manoa: Library, https://guides.library.manoa.hawaii.edu/c.php?g=105252&p=687125
[15] Minatodani, "Chronicling America".
[16] Bell, «Fiftieth State», s. 291.
[17] Hixson, s.155.
[18] Hixson, s. 3-4; Cox, "Settler Colonialism", Oxford Bibliography, https://www.oxfordbibliographies.com/display/document/obo-9780190221911/obo-9780190221911-0029.xml.
[19] Hixson, s. 5.
[20] Hixson, s. 118-120.
[21] Hixson, s. 154
[22] Hixson, s. 146-150
[23] Wolfe, Settler colonialism and the elimination of the native, s. 387-388
[24] Wolfe, s. 387-389.
[25] Hixson, s. 145
[26] Merk, Manifest Destiny and Mission in American History, s. 24.
[27] Merk, s. 24
[28] Merk, s. 24-30
[29] Merk, s.256
[30] Minatodani, ‘Chronicling America’.
[31] Croix, ‘Economic History of Hawai‘i’.
[32] Macrotrends.net, ‘Hawaii Population 1950-2022’
[33] Schmitt, ‘The Population of Hawai’i by Race/Ethnicity: U. S. Census 1900-2010’
[34] Hixson, s. 160
[35] Dwight D. Eisenhowers Presidential Library, «President Eisenhower’s statements regarding statehood for Alaska and Hawaii», s. 1.
[36] «Statehood for Hawaii: Hearing before the Committee on Public Lands», s. 76-77
[37] «Statehood for Hawaii: Hearing before the Committee on Public Lands», s. 76-77.
[38] Foreign Relations of the United States, 1952–1954, United Nations Affairs, Volume III - Office of the Historian», s. 1090-1092.
[39] «Statehood for Hawaii: Hearing before the Committee on Public Lands», s. 139
[40] Croix, ‘Economic History of Hawai‘i’
[41] Hixson, s. 154
[42] Schmitt, Historical Statistics of Hawaii, s. 165.
[43] Buck, Paradise Remade, s. 179
[44] Hixson, s. 165.
Litteraturliste:
Bell, Roger. ‘Fiftieth State’. In Last Among Equals, 285–327. Hawaiian Statehood and American Politics. University of Hawai’i Press, 1984. https://doi.org/10.2307/j.ctv9zcm50.13.
Buck, Elizabeth Bentzel. Paradise Remade. Philadelphia: Temple University Press, 1993.
Cox, Alicia. ‘Settler Colonialism’. Oxford Bibliographies, 26 June 2017. https://www.oxfordbibliographies.com/display/document/obo-9780190221911/obo-9780190221911-0029.xml.
Croix, Sumner La. ‘Economic History of Hawai‘i’. Oxford Research Encyclopedia of Economics and Finance, 31 August 2021. https://doi.org/10.1093/acrefore/9780190625979.013.687.
Dwight D. Eisenhowrs Presidential Library, ed. ‘President Eisenhower’s Statements Regarding Statehood for Alaska and Hawaii’. US National Archives, September 1958.
Eisenhower, Dwight D. ‘Statement by the President Upon Signing the Hawaii Statehood Bill.’ The Presidency Project. Accessed 2 May 2023. https://www.presidency.ucsb.edu/documents/statement-the-president-upon-signing-the-hawaii-statehood-bill.
‘Foreign Relations of the United States, 1952–1954, United Nations Affairs, Volume III - Office of the Historian’. Accessed 20 February 2023. https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1952-54v03/d823.
Hixson, Walter L. American Settler Colonialism: A History. New York, NY: Palgrave Macmillan, 2013.
Kinzer, Stephen. Overthrow: America’s Century of Regime Change from Hawaii to Iraq. New York: Times Books Henry Holt, 2006.
Macrotrends.net. ‘Hawaii Population 1950-2022’. Macrotrends. Accessed 21 February 2023. https://www.macrotrends.net/states/hawaii/population.
Merk, Frederick. Manifest Destiny and Mission in American History: A Reinterpretation. New York, 1963.
Minatodani, Dore. ‘Chronicling America: Historic Newspapers from Hawaiʻi and the U.S.: Hawaiʻi Statehood’. University of Hawai’i at Manoa Library. Accessed 21 February 2023. https://guides.library.manoa.hawaii.edu/c.php?g=105252&p=687125.
Schmitt, Robert C. Historical Statistics of Hawaii. University Press of Hawaii, 1977.
———. ‘The Population of Hawai’i by Race/Ethnicity: U. S. Census 1900-2010’. United States, Bureau of the Census, 29 April 2003. http://www.ohadatabook.com/T01-03-11u.pdf.
Shipley, Samuel. ‘List of U.S. States’ Dates of Admission to the Union’. Britannica, 11 February 2020. https://www.britannica.com/topic/list-of-U-S-states-by-date-of-admission-to-the-Union-2130026.
‘Statehood for Hawaii: Hearings before the Committee on Public Lands House of Representatives, Eightieth Congress, First Session’. United States Government Printing Office Washington, 10 July 2011. https://law-hawaii.libguides.com/ld.php?content_id=49695773.
‘Statehood Process and Political Status of U.S. Territories: Brief Policy Background’. Congressional Research Service, 29 July 2022. https://crsreports.congress.gov/product/pdf/IF/IF11792.
‘Statement on Hawaiian Statehood by Secretary of the Interior Fred A. Seaton before Senate Interion and Insular Affairs Committee, as Delivered by under Secretary Hatfield Chilson’. Department of the Interior, 2 April 1957. https://www.eisenhowerlibrary.gov/sites/default/files/research/online-documents/hawaii-statehood/1957-04-02.pdf.
‘U.S. Constitution - Article IV’. Accessed 26 March 2023. https://constitution.congress.gov/constitution/article-4/.
Wolfe, Patrick. ‘Settler Colonialism and the Elimination of the Native’. Journal of Genocide Research 8, no. 4 (1 December 2006): 387–409. https://doi.org/10.1080/14623520601056240.
