Vakkert langs Telemarkskanalen!

Rapport fra høstturen 2011

Sykkelgruppa ved UiO BIL

(Bilder: Alv Reider E. Dale og Hanne B. Utigard)

 

Når Alf Reidar og Sjur arrangerer høstturen, er det mer hemmelig enn i PST og Pentagon til sammen hvor turen går, før lanseringen på seinvinteren. Gleden var stor i år da de avslørte at de, inspirert av 150-årsjubileet for Telemarkskanalen, la turen opp til Dalen i båt og så to dagers sykling ned langs vassdraget igjen til Ulefoss. Gleden var så stor at det etter hvert førte til rekorddeltagelse (17), og et flertall av kvinnelige deltagere (9). Når den gamle damerekorden var på 2, før Nordmarkaturen i 2010 med 3, viser det en fin, stigende kurve for gruppa!

 Alv Reider E. Dale

 

Fredag 9. september

Glade og forventningsfulle klarte alle å stå opp grytidlig fredag 9.9. og være på plass i Ulefoss i god tid for å laste syklene på båten “Henrik Ibsen”. Dette gikk veldig raskt og proft. Det var montert gode stativ på taket av båten for 20 sykler (tandemen brukte to stativ). Det ble også lastet på to sykkelhengere.

 Hanne B. Utigard

 

For de fleste var dette jomfrutur på Telemarks-kanalen, så forventningene var høye. Ikke bare ble de innfridd, men det herlige høstværet med sol fra klar himmel nesten helt til Dalen gjorde turen til en interessant, behagelig og utrolig vakker opplevelse, både på dekk og i salongen. Det ble tatt en mengde med bilder av folk og landskap.

 Alv Reider E. Dale

 

At menyen på båten var noe redusert i forhold til høysesong og servicen litt begrenset, klarte ikke å dempe stemningen. Årsaken var til dels så underholdende, der vi så kokken(e) løpe mellom byssa og håndtering av de manuelle slusene, og byggverkene så imponerende, at slike små ulemper ble glemt med en gang.

 Alv Reider E. Dale
 

Mellom Eidsfoss og Vrangfoss sluser (den siste med imponerende 5 trinn) kunne en få litt mosjon også ved å gå langs kanalen, hvilket de fleste av syklistene gjorde (mens vi andre fornuftig sparte kreftene våre!). På turen kunne vi også studere og planlegge ruta litt. Vi så fine bilfrie eller stille veier som gikk tett ved kanalen og kunne studere alle bakkene vi skulle forsere de nærmeste dagene. Noe muntrasjon skapte det også da vi så en bratt fjellvegg som det på dårlige kart så ut som vi skulle sykle ned! Den var virkelig loddrett (se under), men da med tunnel gjennom åsen! Der vi kunne se veien virket det greit nok. Jevne stigninger og trivelige utforkjøringer. Det vi ikke så, var alle krokene og krikene veiene gikk bak bakker og knaus, med stadige små brattheng på 10 til 12 graders stigning. Som en av deltagerne oppsummerte etter turen: Nå vet vi alt om bakker i Telemark!

 Alv Reider E. Dale

 

Framme i Dalen fant vi raskt fram til Dalen Bed and Breakfast og fikk installert oss hos det hyggelige nederlandske vertskapet. Fine rom og gode senger, varmt vann i dusjen osv. Vi fant også fram til Dalens eneste kveldsåpne spisested, og de fleste ble mette og fornøyde før det bar til sengs for å være opplagte og klare tidlig lørdags morgen.

 Hanne B. Utigard

 

Lørdagen (10.september)

Neste dag startet imidlertid med å løse et problem med et frikransboss som ikke ville rulle fritt. Den var dessuten syvdelt! Vertskapet visste imidlertid råd med en Reodor Felgen-type på nærmeste bilverksted. Enden på visa var at han solgte oss rimelig et gammelt hjul med syvdelt frikrans. Litt slitt, men det holdt fint på hele turen videre.

 Alv Reider E. Dale
 
 

Undertegnede (Mark), som syklet tandem med kona Inger, var kartleser og skulle vise vei, men både fart og svingradius på Tandemen medførte at første veivalg ble litt forbikjørt. Siden ble manøvreringsevnen på Tandemen bedre… Vi var endelig i gang på turen på grusveien (Lauvvikvegen) langs sydsiden av innsjøen Bandak. En trivelig, stille vei nede langs vannet. Det gikk greit unna for alle, men så begynte bakkene; opp, opp og enda mer og brattere opp, og så ned tilsvarende og så opp igjen. Kjell, som hadde sykkelhenger med på hele turen og Alv Reidar som tok ”felleshengeren” på første etappe fikk ekstra trim i bakkene. Noen ganger var det litt flatt mellom noen hus, men først i Lauvvik ble det litt åpne (og kuperte!) flater. På kartet ser det ut som om vi bare følger en høydekurve det meste av tiden!

 Hanne B. Utigard
 

Denne dagen skulle bli nokså grå, men sola prøvde å trenge igjennom i blant. At sola ikke skinte like klart i dag, var det få som merket, blendet som vi var av den vakre naturen.

 Alv Reider E. Dale

 

En tandems svakheter viste seg raskt: motbakker. For å sikre oss at vi holdt helt inn la vi oss raskt i laveste utveksling og syklet bakerst. Flokken delte seg da opp, men fortroppen ventet omtrent halvveis til første rasteplass. En av arrangørene holdt seg dessuten beundringsverdig, mot normalt, med baktroppen. Rasteplassen var ganske klar: Bandakslisvingene. Her går det i hårnålsvinger opp lia og fortsetter bratt en del kilometer etter det. En gledelig overraskelse var at det nå var asfalt. Fortoppen hadde funnet en fin rasteplass på en av de gamle svingene, der veien i sin tid gikk i spiral under seg selv.

 Alv Reider E. Dale
 

Neste møteplass skulle være andre (grus)vei til høyre, opp til gården Blikom. Men første vei til høyre var knapt en traktorvei med bom som lett ble oversett, og det var litt uklart hvilket kryss en skulle vente i.

Fra gården Blikom hadde Mark lyse og solrike sommerminner fra omtrent 50 år siden. Han hadde derfor tigget turledelsen om lov til å legge veien oppom for sin del. De syv i baktroppen på det tidspunktet, valgte å bli med opp, på tross av at de siste par hundre meterne er en utrolig bratt grusvei (noe merket av årets regnvær). Resten fortsatte med en halvveis avtale om å møtes i Vråliosen, der vi skulle ta den minst trafikkerte veien på sydsiden av Vråvatn. Det viste seg å være et godt valg både i forhold til vei og natur og at hytta vi skulle til, var raskest å finne fram til fra denne veien.

 Hanne B. Utigard
 

Oppe på Blikom fikk Mark et hyggelig gjensyn med sin “barndoms dal” (grønne var bakkene ned den bratte lia fra gården), vi fikk hilse på den nåværende frua på gården og sitte rundt bordet på en del av tunet og spise lunsj. Bedre lunsjplass kunne vi ikke ha funnet oss. Resten av gårdsfolket var på sauesanking. Mark kjente seg igjen på gården som om han hadde vært der i går!

 Alv Reider E. Dale
 

Ned igjen og videre til Vråliosen gikk det raskt unna. På flater og utfor ligger ikke tandemen etter, særlig ikke ettersom pilot og passasjer ble mer og mer samkjørte. Deler av baktroppen hadde før og helt fram til hytta funnet kantareller, så her lå det an til soppstuing som tilbehør til middagen. Selv om opp, opp og ned, ned fortsatte, hadde baktroppen et fint driv og var vel bare en times tid etter fortroppen framme på hytta, tross turen oppom Blikom. En fordel til hadde de, nøkkel var hentet og en delegasjon utsendt for å handle mat. Her var det bare å installere seg og vente på middag. Den stod damene for, avtalen var at herrene så skulle ta all oppvask, men det ble kanskje så som så med det? Uansett ble det spist godt, og alle var lykkelige og mette. Takk for ideen med å lage en gryterett/ lapskaus, enkelt, greit og godt (og så kunne en sette noe til side for vegetarianeren før pølsene ble slengt oppi). Så gikk praten ut over kvelden. Noen fikk seg en tur i badstua, og alle sov godt (bortsett fra de som ble litt kokt da de sov på gulv med varmekabler!).

 Alv Reider E. Dale
 

 

Søndagen (11. september)

Den natten og tidlig om morgenen regnet det til dels kraftig, men i moderne tider tar ingen det tungt når yr (på mobilen) lover at det skal slutte og værradaren tyder på det samme. Etter kaoset med å få hytta i stand og alle pakket og klare, hadde vi ikke syklet mange meterne før regnet ga seg. Vi prøvde grusveien til Vrådal, som skulle være tydelig den største veien blant en rekke hytte- og gårdsveier, men et lite boligfelt hadde nok endret noe på det, så det ble en liten ekstra sightseeing ute på noen øyer og nes i Vråvatn med omliggende herligheter.

Raskt tilbake på kurs og en trivelig gang- og sykkelvei var vi i Vrådal og klar for dagens lange oppstigning over Heia (!) mot Kviteseid. Her holdt alle en imponerende fart, selv om de raske snart kom bakfra og forserte det meste. Iver, som hadde overtatt ”felleshengern” fra hytta, fikk merke hva litt ekstra vekt fører til for en syklist! Han hadde nå fått en del bagasje fra Baktroppen for å lette deres ferd opp alle bakkene.

 Hanne B. Utigard
 

Skydekket brøt opp og snart hadde vi herlig “sommervær”. Over toppen og ned de bratte Kviteseidbakkene ble det en fantastisk og trolsk utsikt over Kviteseidvannet, med tåkeflak flytende mellom åsene, sola skinnende ned på våte veier og vannflaten langt der nede. Selv om utforkjøringen her var en utfordring i glatte hårnålssvinger gikk det greit, og for fortroppen sannsynligvis rasende fort. De fór nemlig rett forbi møteplassen: Gamle Kviteseid kirke, rett ved krysset hvor vi skulle velge den roligste (og korteste) veien langs sydvestsiden av Kviteseidvannet.

 Hanne B. Utigard
 

Alle nøt turen videre langs vannet og ble samlet på den flotte Fjågesund bru. Midt på brua er det nesten som en rundkjøring, en sirkel med sitteplasser på begge sider slik at en kan nyte den helt fantastiske utsikten. En føler som om det er 50 meter oppe i lufta, og utsikten opp og ned dalen med vannene Kviteseidvatnet og Flåvatnet er fantastisk. Nesten litt for luftig for den som kjenner litt på høyden, trolig nærmere 15 meter høyt, om det er noen trøst…. Wikipedia sier: Fjågesund bru er ei stålplatebærerbru på fylkesvei 106 i Kviteseid kommune i Telemark. Brua krysser «Straumen», utløpet fra Kviteseidvatnet i Flåvatn, mellom stedet Fjågesund og Østenå. Fjågesund bru er 250 meter lang og ble bygd i 1997. Den erstattet en kort fergestrekning. Hvor høy den faktisk er over vannet, sier ingen noe om…

Etter lunsj på brua fortsatte vi videre i spredt, men noe bedre orden. Man kunne nå merke at turen i dag ble noen mil. Knut Erik sleit med en betennelse i armen, men bet tenna sammen. Andre kunne merke litt her og der, stølhet eller antydning til kramper. Ulike tilpasninger av hastighet, setehøyder, holde seg i gang osv. hjalp noe.

 Hanne B. Utigard
 

Telemarksnaturen viste seg fra sin flotteste side i solskinnet, og berg- og dalbanen fortsatte også med noen korte unntak som “flatene” inn mot Kilen camping. Her tok vi inn noe føde sittende i solskinnet. Hele gjengen var samlet litt igjen før noen fortsatte mot Strengen bru. Noen tok en skikkelig pust i bakken. Det var jo deltagere som aldri eller sjeldent hadde syklet så langt på en dag, og i hvert fall ikke så langt med så kupert løype. Men de var godt fornøyd med at det gikk så greit, bare de holdt sitt eget tempo. Her skiftet ”felleshengeren” ”eier” igjen. Sjur fikk æren av å dra den resten av veien til Ulefoss.

Videre langs Flåvatnet var det artig å være på den veien vi hadde sett fra ferga. Nå fikk vi en leksjon i hvor mye brattere noe er når du sykler det, enn når du ser det fra ulike kjøretøy som ferga, eller en bil! Vi kom også til tunnelen gjennom den loddrette fjellveggen vi først trodde vi skulle sykle ned! Dette var den tredje og siste tunnelen på turen, og vi tok nok en gang oppsamling gruppevis før tunnelen og de med gode lykter syklet først. Igjen kunne vi klart oss uten. Bare en kort vei inn i tunnelen kunne åpningen i den andre enden sees. Så nå vet vi det til neste gang. En bør sykle rolig inn i tunneler uten lys da en uansett må vende seg litt til at det blir mørkere, men tunnelene på denne turen er greie da en raskt får lys fra den andre siden.

 Alv Reider E. Dale
 

Samling igjen etter Strengen bru og så turens lengste og triveligste flate mot Hogga sluse. Særlig de siste få kilometerne på den restaurerte veien langs kanalene, med gress i midten og ikke noe biltrafikk. Her var det virkelig nærkontakt med kanalen igjen da veien går få meter fra vannet. Vi kunne da også se slusene “utenfra” igjen.

Alle samlet seg derfor og tok en siste rast. Herfra valgte vi den mer trafikkerte veien mot Lunde og Ulefoss på vest- og sydsiden av kanalen istedenfor å følge den mer kuperte og noen kilometer lengre sykkelruta på den andre siden (det var jo nok med 75 km for de fleste av oss). Trafikken var ikke sjenerende, og nå ble det holdt et jevnere og høyere tempo. Det var også langt mindre kupert og inviterte derfor til samlet sykling i større fart. Etter Lunde delte det seg riktignok inn i en tetgruppe og en baktropp med Iver helt i front og tandemen helt bakerst.

 Hanne B. Utigard
 

Til nå hadde tandemistene tatt det rolig og holdt seg til baktroppen, ettersom utholdenheten for dem var en ukjent faktor. Fra Hogga sluser var det bare 15 km igjen til mål og formen var god etter 60 km, så nå kunne det prøves ut hva kjerra var god for. Og kanskje ikke minst den samlede kraften til syklistene på kjerra. Mark og Inger satte derfor opp et stadig større tempo og passerte raskt baktroppen. Tempoet ble lagt opp mot maksimum når fortroppen ble tatt igjen og passert. Til vår overraskelse (men ikke til Knut Eriks!) var det ingen som klarte å henge seg på. Iver, som lå alene et stykke foran, tok oss derimot igjen i en av de gjenværende motene, men ettersom han ikke passerte, la vi inn det siste giret i den aller siste moten like før Ulefoss. Iver trodde det var litt lenger til mål og fant ingen grunn til å følge i det tempoet, så tandemen var først i mål! Det kan ikke legges skjul på at vi synes det var ganske artig begge to!

Deretter bar det i bilene mot Meheia (mellom Notodden og Kongsberg, for noen en alternativ vei hjem) og middag på Elgstua ved Elgsjø! Der smakte maten ypperlig, og alle var skjønt enige i at det hadde vært en herlig tur. Og så, etter en fin solrik dag, kom regnet…

 

Mark (takk til Alv Reidar og Sjur for rettelser og til dem og flere andre for kommentarer som forbedret rapporten med gode poeng!)

 

 

 

 

Av Mark Chapman
Publisert 5. apr. 2011 15:24 - Sist endret 7. sep. 2012 11:13