Deltakere:
Mark Chapman
Ellen Cohen
Alv Reidar Dale
Iver Holiman
Espen Myrset (burde jo vært på Myrseter ;-))
Marianne Nordby
Knut Erik Olsen
Ingvild Ruud
Torbjørn (Bobben) Severinsen
I alt var det på ulike tidspunkter over 20 påmeldte, med 9 til Myrseter på fredag, men det var uforpliktende, og normalt at det falt en del fra da turen nærmet seg, men som i fjor falt det også mange fra pga sykdom, jobb eller hjemmefronten i siste liten, faktisk 4 stykker de siste dagene før turen.
Nå har vi jo sett at det kan være minst 15 på Myrseter og faktisk hele 25 på Katnosdammen, så neste gang vi er i marka, er det ingen grunn til å være beskjedne!
Fredag 3. september
Fredag var det bare Bobben og Mark som startet fra Blindern kl. 12 og satte kursen mot Sognsvanns vestside (bratt og jævlig skulle denne ”tøffe” turen være), videre mot Ullevålseter og så over til Tryvann og opp til Wyllerløypa. Halvveis ned Wyllerløypa møtte vi Iver, og så krysset vi slalåmbakken på en sti. Denne var i år brutt av en dyp grøft pga. noe anleggsarbeid. Iver viste seg raskt å være den ivrige stisyklisten han sier han er, og syklet her og ellers på hele turen på de villeste stier.
Stien var ikke lang og nådde til enden av en grusvei som leder ned til veien mellom Sørkedalen og Kikut nesten nede i dalen. Vi syklet på asfalten inn til Skansebakken og videre grusveien mot Heggelia. Lenge før vi nådde dit, tok vi av mot venstre og den lange klatringen på en blindvei over mot Kampen og Lommedalen. Der den slutter, begynner en rufsete sti nedover mot en myr som pleier å være belagt med planker. Men i år stod det på et lite skilt: “Sykkelstien midlertidig fjernet pga skogsarbeid”. Dette hadde Mark sjekka ut på forhånd, så vi visste vi måtte finne den gamle stien som gikk gjennom et hytteområde i nærheten. Denne er jo en langt bedre sti, men brukes ikke av hensyn til hyttefolket. Nå var det heldigvis ingen på hyttene, og vi syklet trøstig forbi og tok så “mot normalt” opp til høyre mot den siste koia og deretter videre på mer og mer usynlig sti til vi syklet en 20 meter uten sti, traff en ny sti (som Iver syklet) og så etter hvert rett inn i skogen.
Her var det i utgangspunktet å stole på Marks hukommelse og følelse for retning og landskap, men Iver fikk også testet sin nye GPS (“gammel peile-sender”), som bestod testen. Dermed oppstod ikke den store tvilen som Mark kanskje hadde forventet: “Hva gjør vi her, hvor skal vi hen”, for Iver kunne, noe overrasket, si: Det er en vei her, og vi går nesten rett mot den.
Ute på veien (også her i enden av den) ble det raskt fine utforkjøringer ned mot Trehørningen (denne i Bærum, hvor er det andre Trehørningsvannet i marka?), Byvannet og god skilting til Myrseter. I utforkjøringen la Bobben utrolig nok merke til flokker med dompaper. Så det er her de er om høsten! Av dyreliv ellers var det litt annen fugl på turen, men ingen nærkontakt av tredje grad eller liknende. Det mest utbredte tegnet på dyreliv var blå revebæsj med røde tyttebær i, som reven legger på tydelige steder for å markere revir.
Den siste etappen til Myrseter går på en halvgod sti, ville nok jeg (Mark) si, men der det begynner å gå utfor, trillet jeg og Bobben, mens Iver synes denne stien var topp og syklet hele, bortsett fra en mote og det meterhøye vertikale droppet halvveis nede!
Omtrent samtidig med at vi dro fra Blindern/Hovseter, startet Knut Erik og Ellen fra Sandvika. De oppdaget jo (og visste vel delvis fra før av) at det er mye oppover til Myrseter, allerede opp til Bærums Verk og videre på asfalt inn til By i Lommedalen. Derfra blir det jo bare bedre på grusveiene! Ekstra mosjon fikk de også i år da det var lagt på ny grus (i marka heter det grus, når jeg bruker det på småbruket, kalles det pukk).
De kom fram før oss andre, men heldigvis var det inspeksjon på hytta, så de slapp inn, og vi kunne komme etter i varmen og med varmt vann og alt klart for å mekke middag. Det smakte med pølser, potetstappe og tomatbønner.
Lørdag 4. september
Etter en god natts søvn startet vi ca. 8.15, litt etter skjema, fra Myrseter mot Damtjern. Det bar jevnt oppover til Gyrihaugen og så raskt utfor, minst 150 høydemeter til Stubbdal, og så opp igjen 100 meters høyde til Damtjern.
Derfra er det fine grusveier og lite stigning bort til og langs Flåtan-vannene. Og sola skinte….. Så gikk det oppover Spålsveien mot Øyangen, en lang, jevn stigning, men lettere enn fryktet, tror jeg vi alle syntes. Så begynner stien. Bortsett fra litt bratt og rufsete i starten, er dette en veldig sykkelbar sti med gode planker over de våte partiene, bare pass på når plankepartiene går utfor, her gjelder det å bremse nennsomt, ellers går det ut i busker og kratt!
Etter sti kommer grusvei som går litt opp og ned langs Øyangen, og så var vi ved Jonsetangen.
Kl. 8.45 var Alv R., Ingvild, Marianne og Espen klare for sykkelbussen fra Frognerparken, som noe senere satte dem, syklene og sykkeltralla av på Ringkollen. Der syklet de noe kupert asfalt og grus til Jonsetangen hvor de måtte vente på oss andre etternølere. De koste seg nok i sola og klarte til og med på SMS å få oss til å tro at to av dem hadde badet! Og det var ikke vinden som hadde løyet…
Fra Jonsetangen gikk det litt tilbake mot Ringkollen, men så til høyre for å følge først rundt Øyangen og så rundt Mosjøen på fine veier (og hvor i marka er Movann?). Veien ble etter hvert mer og mer gressgrodd, og så var det sti. Den har i første halvdel vært vanskelig, men her ble vi gledelig overrasket. Iver syklet hele (bortsett fra den bratte moten opp før stien går rett ned i myra). Denne bratte utforbakken har gått i steinete trappetrinn før, og jeg har aldri syklet ned der. Nå var det faktisk mulig å trille greit der en før måtte bære. Selv Alv R. som dro sykkeltralla på denne strekningen, kunne trille. Plankene over myrer i marka har gjort mange strekninger tilgjengelige for syklister, men når de fornyes, håper jeg de blir minst 20 cm bredere, til glede for alle som frakter barn og gods i sykkeltraller. (Dette har jeg skrevet en del ganger i ulike rapporter og andre steder, og jeg så på denne turen at nye planker som er lagt, faktisk er brede nok. Dette er fantastisk, bare et lite men, når disse plankestiene svinger: legg litt ekstra plank i svingen, så detter ikke kjerrehjulet utafor der! Stor takk til alle plankeleggere, uansett!).
Åkkesom, stien ble forsert, og da vi kom ned til Store Sinnera (mange syklet siste del av stien), var det varmt og godt og ingen kuer, som ofte får seg en vannslurk der. Dermed ble første rast nede ved vannet her. Ingvild hadde fått en stopp midt et gjørmehøl – det var det med å få skoa ut av pedalen raskt nok da…. Dermed var det godt å få tørke buksa, og en plasterlapp kom til nytte.
Her varmet sola så godt at pausen ble lang og god, og bading ble vurdert. Vannet var imidlertid beinkaldt, bokstavelig talt, da de som vasset, kjente smertene inn i beinmargen, maks 8 grader. “Isbading” fristet ikke.
Videre tråkket vi opp mot Tverrsjøstallen, Mark hadde nå overtatt tralla og koste seg med ekstra mosjon i motene, 25 kilo eller der omkring gjør vei i vellinga. På Tverrsjøstallen var det et yrende liv, sykler i massevis, biler med hestekjerrer – og halvnakne damer som lauget seg. (Til glede for de mannlige deltakerne? Spørsmålstegnet står der for meg, Mark, som ser så dårlig at jeg var usikker på hva jeg så. Det ble antydet at jeg glodde så fælt at jeg holdt på kjøre av veien, men det er ondsinnede rykter!) Hva slags stevne dette var, fant vi ikke ut. Pastoren ville ha det til at det måtte være en pinseforsamling, og at det var vakre pinsevenninner som hadde fått ånden over seg og badet. Godt at vi ikke rastet her – som egentlig planlagt…
Videre ned Kalvedalen til Gjerdingen gikk greit i utforbakkene. I krysset med veien fra Mylla fikk vi imidlertid hakaslepp, der var store deler av området mellom disse veiene på nordsida rensket til grunnfjellet, og store maskiner stod overalt, en del av fjellet var sprengt sønder og sammen. Er dette lovlig virksomhet i marka? Vi vil i hvert fall ikke ha slikt!
Nede ved Gjerdingen er det vakkert, men veien er kupert, og de første bakkene er noen av markas bratteste. Alle forserte dem i mer eller mindre god stil og med høy puls. Marks forhjul plukket opp et eller annet meget smått og skarpt i gjørma der det var kjørt skogsmaskiner, og lufta sivet sakte ut, det begynte å bli virkelig tungt å trå og unngå at forstellet gynget. Det var da voldsomt som demperen var blitt myk… Da var det noen observante medsyklister påpekte at det nok var en punktering her.
Den ble fiksa (eneste på turen, få eller ingen andre tekniske problemer), og vi fant greit stien til Gjerdingsdammen. Denne er middels, mest fordi den er litt småkupert, og steinete moter er jo en utfordring. Plankepartiene medfører også at kjerra må hjelpes litt her og der. I den siste delen, som stort sett er grei, bortsett fra en mote, kunne Mark overrasket konstatere at terrengsykling med kjerre også er mulig, om enn noe hardt her og der. Siden jeg, Mark, nå ser for dårlig til å klare terrengsykling som før (jeg feiger ut når jeg ikke helt vet hva jeg sykler mot/over, reaksjonstiden blir dessuten for lang (hva er det der, for noe, oooops….)), var det egentlig en hjelp her og der med kjerra, den dyttet meg videre om jeg ville eller ei og også noen steder hang den igjen utfor i steiner og slikt, og dermed fikk jeg litt ekstra tid til planlegging!
På Gjerdingdammen oppstod det en splittelse i den ellers harmoniske flokken, da “Myrsetergjengen” med noen mil mer i beina ville sitte på benk, og Alv R. og “Ringkollenlaget” valgte den “solveggen” han alltid sitter ved. Det er en fin og lun plass under en bergvegg, og den karen kan jo være sta, da… Splittelsen var ellers helt grei, da det ikke var plass til alle rundt bordet uansett, men solveggen var nok veldig fristende, for den flokken ble sittende da vi andre dro. Dette kunne selvsagt også være en taktikk for å kunne bli ute i sola og slippe unna middagslaging og annet arbeid på Katnosdammen?
Fra Gjerdingsdammen bærer det oppover i en 7–10 kneiker, avhengig av hvordan man teller, og stigningen er ofte fryktet av syklistene. Ny løs grus/pukk gjorde det ikke lettere, men det var ikke så ille etter alle de virkelig bratte bakkene vi hadde forsert tidligere. Mange hadde ikke vært på denne siden av Katnosa, så en tur bort til Katnosa gård og en titt på en av markas fineste teltplasser og vann tok vi oss tid til før vi klatret over den siste kneiken og kunne sykle ned til enden av Katnosa. Der er det litt planker og litt sti, nokså grei, fram til den flotte DNT-hytta.
På Katnosdammen ble det risgrøt og spekemat, bading (Espen, Marianne og Mark som svømte og Ingvild som tok en dupp), padling inn i solnedgangen (Bobben og Mark), kaffe og kake og masse hyggelig prat og latter. Padlingen gikk overraskende greit; i rolig tempo tilbakela vi omtrent ¾ av vannet, nær land hele tiden, bortsett fra da vi krysset over via øyene i vannet. Det var 6-7 bål rundt vannet, også noen kajakkpadlere ute på en av øyene.
Søndag 5. september
Etter en god natts søvn (Espen og Marianne under en fantastisk stjernehimmel), frokost, litt sang og forsøk på å finne sopp, var det avmarsj i blandet orden. På turen ble sangen “Noen gagner er det ålreit” fast avsunget inntil flere ganger “in the morning”. Enkelte ble nok også vekket av avsynging av “Svantes lykkelige dag” (eller vad den heder; …“lykken er ikke det verste man har, og om lidt er kaffen klar”).
Knut Erik dro først for å rekke en konsert med koret, Iver like etter mot Sørkedalen, deretter i samlet flokk. Vi hjalp et ungt par med å lappe en slange og benyttet anledningen til igjen å se etter sopp. Det var ikke mye, men Espen fant en helt utrolig samling med kantareller. Ettersom han var den som spurte om sopplukking på veien hjem, var jo det midt i blinken.
Ned ved Sandungen gård dro Bobben og Ellen mot Sørkedalen (tilbake til hhv. Haslum og Sandvika, litt av en tur, Ellen!), senere ved Sandungen tok Ingvild og Mark av mot Hakadal med kurs mot hhv. Lørenskog og Veitvet. Alv R., Espen og Marianne dro til Kikut og koste seg i solveggen der. Marianne og Espen la veien vestover forbi Fyllingen og hjem den veien, Alv R. syklet hovedløypa ned i Maridalen og østsida av Maridalsvannet i kveldssola.
Ingvild og Mark hadde en god rast for opplading av batteriene ved Måsjøene, etter å ha klatret over åsene nord for Hakloa, og møtte hennes mann nede i Nittedal før våre veier skiltes på Gjelleråsen.
Og alle var de enige om at det hadde vært en herlig tur i et strålende vær!
(Neste år eller neste gang vi sykler i marka på høstturen, starter vi kanskje på hytta til Alv Reidar helt nord i marka. Og Katnosdammen er da et selvsagt overnattingssted!)