Forslaget til felles tur for sykkelgruppa var i år å kjøre Birkebeinerruta utenom rittet, slik at man kunne prøve løypa og nyte utsikten og naturen. Nå var nok 82 km over fjellet fra Rena til Lillehammer noe mer enn en del kunne tenke seg. I tillegg innebærer løypa noe trilling og bæring av sykkelen. Dermed ble deltagerne på turen de 4 mest ivrige deltakerne på våre treningsturer, Bjarte, Dagfinn, Knut-Erik og undertegnede, Mark.
Ettersom det ble en så liten gruppe ble turen lagt om litt. Ut fra kartene fant man en rundtur, ett slags 8-tall, med start og mål ca. en 3 km opp fra Rena sentrum (ca. 330 moh). Ca. 15 km av løypa måtte sykles begge veier, innkludert trillestien. Samlet distanse var ventet å bli mellom 12 og 13 mil.
Vi valgte å starte så tidlig som mulig både pga. distansen og fordi det var meldt varmt vær. Kl. 7.00 lørdag den 10. juli kunne vi konstatere at det var knallblå skyfri himmel, 21 varme grader og at det lå an til en fantastisk tur. Stemningen i bilen var derfor stor på vei oppover forbi Mjøsa, Løten og Elgstua (!) syd for Rena. Etter en liten bunkrigsstopp på Rena Prix kjørte vi de første 3 km av løypa i bil.
Nå viste det seg at det var noe varierende planlegging og opplegg blant deltakerne. 3 av oss hadde sekk med varierende innhold, mens Bjarte satset på rittopppakning med bananene tytende ut av lommene i sykkeltrøya. Alle hadde regnet med at noen andre hadde solkrem og kamera, så det manglet. Undertegnede var, med nevnte unntak, forberedt på det meste med stormkjøkken, kompass, myggspiral (med stativer!), masse reservedeler, verktøy og mat. Dette ga ekstra mosjon med en 8 kilos sekk. Dagfinn hadde noe tilsvarende, men hadde satsa på at noen andre hadde kokeapparatet. Knut-Erik var også godt oppsadlet med måleutstyr for det meste (inkludert puls og blodsukker). Bjarte hadde kjølebægg med grilla kylling som ble fordelt på sekkene til Dagfinn og Knut-Erik.
I det vi vinket til de 2 hestene som stod og glodde på oss i den norske høysommeren, satte vi i gang med de uendelige bakkene opp mot Skramstadsetra. Selv om det ikke er så veldig bratt, så er åsene uendelige. Asfalt hjelper jo litt, men det er lett å legge seg på for høy utveksling og kjøre seg tom. Vi hadde jo beregnet at vi trengte å kjøre ca. 15 km/t for å komme tilbake i løpet av dagen og få en 2-3 timer til hvile, spising og bading. Dagfinn bekymret seg noe da vi la oss mellom 8 og 12 km/t, men Knut-Erik (som hadde kjørt her før!) beroliget med at dette ikke var den delen av løypa hvor vi ville sikre gjennomsnittsfarten.
I den behagelige morgensolen og svale temperaturen hadde vi følge et lite stykke med en av lokalbefolkningen som holdt rolig og jevn fart på sin velbrukte DBS. Ettersom han så eldre ut en selv turens "gamlinger" var det en imponerende ferd opp fra Rena til Skramstadsetra. Godt humør hadde han også og en rask replikk da Knut-Erik dyttet ham et lite stykke.
Etter 10 km var det meste av stigningen slutt og det gikk over til flat grusvei mellom hyttene oppe på Skramstadsetra. Her var Knut-Erik sikker på at kartleseren var på bærtur. Etter Skramstadsetra matstasjon skulle det bære rett til skogs og utfor, slik han husket det og alle disse hyttene skulle vi da ikke passere. Selv om kartleseren har stor respekt for erfaring med landskapet framfor teoretiske tolkninger av kartet, så legger han sin ære i ikke å føre folk på villspor! (Knut-Erik kan dessuten huske riktig, det er minst 2 alternative traseer ned til Djuposet som rittet kan ha benyttet før!) Noen misslykkede forsøk på beskjedenhet og: "Løypa er klart markert mellom hyttene her" og "dette stemmer med kartet", førte oss til et skilt som erklærte "sykkelløype". All tvil ble dermed stedt til hvile. Og vi hadde passert tures første "høydepunkt" på 710 moh.
Og dermed var det også slutt på det vi vanligvis regner som sykkelløyper. Det bar snart bratt ut over på grus, stein og røtter i hopp og sprett. Mulig å sykle var det, men det ristet godt, selv med demper forann. Dagfinn som stilte med stiv gaffel fikk ristet seg mest. Mark ble litt usikker i det det ble enda brattere og glemte seg med litt rask oppbremsing. Knut Erik ble tvunget til å stå av (brukbar taktikk i gitte situasjoner!). Så stod Mark på utfor og trodde han hadde "knust" alle med sin vågale utforkjøring, men Bjarte, Dagfinn og Knut-Erik hadde stoppet for å beundre utsikten. Så Mark vet til dags dato ikke hvordan den var, men den var nok flott!!
Selv når vi var kommet ned fra "ura" og ut på veien igjen, så var forholdene elendige. Det var skyflet på med nærmest jord med store og små rullesteiner. Så ristingen fortsatte ned til Djuposet og elva Åsta (500 moh). (Senere har Knut-Erik fortalt at under selve rittet var denne strekningen renset for stein og ujevnheter — feiginger!). Så begynte trillestien, en vanlig god sti gjennom skogen opp og ned langs elva. Når stien gikk nede ved elva var det nærmest eng med en smal sti som en greit kunne sykle på. Inne i skogen var det en del steiner, røtter og gjørmehøl. Mye av løypa kunne nok sykles, men en ville bli ganske skitten slik forholdene var nå. Det ville også koste mer en vi ville satse med over 10 mil igjen av turen. Det ble derfor rolig gange avbrudt av noe sykling. Mark utviklet også en teknikk etterhvert med å trille med en fot på pedalen (sparkesykkel!). Knut Erik syklet mest og jogget av gårde så vi mistet ham helt av syne. Han utmerket seg som turens terrengsyklist. Det var jo fint med litt avveksling fra sykkelsetet og vakkert var det med ulendt granskog og varierende utsikt ut ov er elva. I enkelte partier var vi høyt over elva med svimlende utsikt rett ned.
Etterhvert ble det gradvis skogsbilvei igjen, først meget dårlig. Ett eller annet sted overså vi at det skulle vært mer sti på Birkebeinerløypa parallelt med veien, men vi holdt oss til veien, noe vi uansett hadde gjort hadde vi vist at det var et valg! Denne steg jevnt oppover og ble stadig bedre før vi raste utfor ned til Bringbusætra med hytter, telt og kampingvogner. Etter brua over Åsta begynte stigningene igjen. Meget raskt kom vi imidlertid til et kryss som igjen medførte noe tvil om veien. Ettersom det var et trivelig sted med solide bord og benker og 20 km var tilbakelagt, ble det en liten rast her. Andre syklister passerte i ulike retninger og vi vinket til en vi hadde hatt noe følge med på stien. Bikkja hans hadde gjetet oss alle deler av veien i et fortvilet forsøk på å samle "flokken". En annen syklist stoppet opp for litt sykkelprat. Mark synes han kjente ham og så viste det seg at det var en "Frøy-gutt" som hadde avløst Mark på vakt under Trondheim-Oslo! Eneste trøst for Mark var vel at han ikke husket NOE! Han hadde hytte i området og var ute på en rundtur.
Utvilte og med fylte vannflasker fortsatte turen oppover mot Prestsetra. Etappen som fulgte med stigninger opp og forbi Bjørnåsbrua og mot Kvarstaddammen er på gode skogsbilveier med fast dekket. Underlaget var tildels så hardt at ujevnheter i veien kunne gi kraftige smell! Men alt i alt ble dette en behagelig og rask etappe, mens vi gruet oss til "rosinbakkene" og tenkte på om vi skulle ta en matpause snart. Naturen var kanskje det en kan kalle norsk seterenatur, sauer og sauemøkk, bekker og elver, blandingsskog med litt lysninger her og der.
Å passere sauene kunne jo være et spenningsmoment i seg selv. Naut som de er vet en jo aldrig hva som skjer. De var også så pass vante til trafikk at det kunne se ut som om de ville bli liggende mens vi passerte. Det skjede imidlertid sjeldent. De spratt gjerne opp i siste liten og løp som noen idioter forann deg! Knut-Erik tok machometoden: kjør rett mot dem i full fart og bråbremsa truende flere ganger. Det skremte dem som oftest til skogs, men en gang løp de rett ut foran sykkelen. Heldigvis unngikk han den store velten eller en luftetur!
Så kom motene, og vi kunne kjenne at vi hadde "noe i beina" (4 mil!). Her viste turens "fjellgeit" seg fram. Dagfinn stod på oppover. Noen rosiner så vi ikke mye til og noe voldsomt behov for å ta inn ekstra energi kjente vi heller ikke. I et ritt kjennes nok disse bakkene værre ut enn for oss som var på kosetur. Vel oppe ble vi møtt av et nydelig panorama mot et myrete lavfjellslandskap opp mot Sjusjøen. Det ga en spesiell følelse å være oppe på "snaufjellet". Veien holdt nå enda bedre standard, men den går i berg og dal mellom ca. 920 og 840 moh. Ved Kroksjøen tok vi vår første skikkelige rast.
Vi fant en passe solvegg og ulike typer niste dukket opp. Marks tørre kjeks fikk ikke særlig omsetning (og ble balast på hele turen), men honningkaken var populær. Ellers delte man godene og solte seg. Mark praktiserte sine tendenser til nudisme og tok en herlig kald avrivning. Dette fristet i liten grad de andre.
Nå viste deg seg at det var kort til Sjusjøen, omtrent opp en bakke og rundt neste sving. Dermed var det asfalt og full fart utfor. Dessverre hindret tursistenes noe utidige og distre bilbruk fra den helt store farten, men det gikk ned og ned og ned avbrutt kun av en kort mote. Det var over 400 meters høydeforskjell ned til Sør-Mesna (vannet). I bånn ble vi målt i en radarkontroll og kontrolløren gliste bredt. 6 mil ble passert i raskt tempo!
Langs Sør-Mesna kom vi til turens sjarmørettappe. Solen ble filtrert gjennom løvtrærene ned på en overgrodd men jevn og fin grusvei som helte slakt nedover og så ble helt flat kilometer etter kilometer. Vi trengte knapt å tråkke for å få et behagelig kosetempo. Og helt folketomt ble det plutselig.Vi så ikke et menneske på denne 25 km lange strekningen fram til veien opp mot Bjørnåsbrua og Birkenløypa.
Kuer fikk vi imidlertid nok av etterhvert. Vi tok sideveien til Dampsaga, som nå så mest ut som en fritidsbolig (hvor en ikke ville ha uvedkommende på tunet!). Her slo vi oss ned ved en liten molo ut i vannet. Kokeutstyr og mat ble hentet fram igjen og middag ble tryllet fram. Det klang i mang en kubjelle og etterhvert kom flokken med ungdyr (kviger og okser) vandrende gjennom leiren. De ville helst rett over vårt middagsbord for å komme fram til vannet. Med litt overtalelse valgte de en omvei. Imidlertid forelsket noen seg helt i Dagfinns sykkel, som etterhvert ble antastet så nærgående at han måtte redde den!
Bjarte og Mark tok seg en dukkert, og selv om det var varmere vann her nede, så var det ikke akkurat sommervarmt vann en lå å duvet i. Ellers var det deilig å ligge strak ut på grasbakken i sola. Selv om vi "bare" hadde syklet ca. 7 mil i forholdsvis rolig tempo, så var det godt å strekke ut. For noen av oss var kanskje så mye solsteik noe mer enn vi plutselig kunne tåle. Vi var blitt en del mer påkledde etter hvert og kanskje var en solstikk på lur. Dagfinn dyrket solen like ufortrødent, han blir aldrig solbrent. Grimasene ved berøring av skuldrene ble av resten av gjengen tolket som at Dagfinn aldri har vært solbrent FØR.
Den neste folketomme etappen var den største utfordringen i kartlesingen. Vi skulle komme oss gjennom et nettverk av skogsbilveier gjennom norsk granskog, furumoer, innslag av bjørkeskog og andre lauvtrær, hogstfelter, grustak, forbi myrer og bekker. Enkelte steder var veiene nesten helt overgrodd andre steder rene autostradaen. I blant måtte vi telle veier til høyre svært nøyaktig fordi vi måtte ta av på nr. 3 og veikryssene var alle innen et par hundre meter. Alternativet ville være å havne på en blindevei, omvei eller i Brumunddal!
Det var nå blitt en nydelig sommerkveld med solstråler og lange skygger mellom trærne og en utrolig fredelig stemning. Vi møtte ingen andre ute på tur og terrenget var fortsatt rolig fallende, så tempoet var godt uten store anstrengelser. Overgangen ble derfor litt tung når vi var kommet til "hovedvei" igjen opp mot Bjørnåsbrua. Her ble det en del biltrafikk på kvelden og det var nesten en mil med stigning (ca. 200 m). Særlig bratt ble det jo ikke men jevnt og sugende. Det var derfor godt å komme over hyttefeltet på Hammarsæterhøgda og tilbake på birkenløypa ved Bjørnåsbru og 10 tilbakelagte mil (still going strong!).
Derfra raste det ned igjen mot Prestsetra. Her var farten så god at vi raste rett forbi. Hadde det ikke vært for et mistenkelig skilt med Brumunddal og Knut Eriks overbevisning om at vi nå hadde forlatt løypa, så kunne turen blitt veldig lang. Kartet bekreftet at vi skulle tatt til venstre i bånn av bakken, så vi var raskt tilbake på riktig kurs. Vi nøt gjensynet med Bringebusetra, trillesti og det hele. De eneste stoppene var for å fylle vanflasker og kjøle seg ned litt med en flaskedusj og kanskje litt påfyll med banan.
Ved Djuposet forlot vi løypa, både for å sykle minst mulig av den 2 ganger, men også for å slippe å klatre over stokk og stein opp til Skramstadsetra. Det bar ut over Åstadalen. Veien var for det meste like elendig ned dalen som ned til Djuposet i løypa: Det var som det bare var måkt på dårlig fyllmasse. Her prøvde Dagfinn å utvikle en form for automatklyster ved å feste en flaske i vaierlås bak/under setet. I all ristingen falt dette opplegget fra hverandre en del ganger.
Åstadalen viste seg også å være en perle. En til tider svært trang dal med partier med bred elveføring over steinete flater og stryk ble avløst av stupbratte partier hvor veien gikk høyt over elva. Utsikten vi fikk flere steder minnet mest om Pine Creek USA. Dramatiske panoramaer ned stupbratte skråninger mot en kronglete og steinete elv og granskogen tett ned den motsatt åsiden. En lav kveldsol som skapte dramtiske lange skygge- og lysfelter nedover dalen bidro også til følelsen av å være langt ute i villmarka et helt annet sted i verden.
Halveis ned dalen kom turens siste moter opp åssiden (Dagfinn i friskt driv foran) og gjennom norsk kulturlandskap med en rekke gårdstun på vei mot bilen. Dette for å unngå riksveien og motene opp fra Rena. Her fikk vi turens siste solstråler på skrå ned dalsiden. Da vi igjen traff asfalt inspirerte det til hurtig lagtempo i innspurten. Mark freste forbi i utforbakkene og overlot jobbinga til de andre i motene. Beina til Knut-Erik gikk som hjulvisper i blant så han fikk en stygg mistanke om at Mark hadde klussa med utvekslinga på sykkelen sin. Det kunne bekreftes; 48 foran 11 bak er ikke å forakte når en skal trå på litt!
I det solnedgangen farga kveldsdisen rosa i vår nordiske sommernatt, nøt vi synet av kjerra til Bjarte der den stod og venta på oss. Hestene hadde lagt seg og det smakte med utstrekking og forfriskninger før sykkelene ble pakka på bussen. Vi (som de håpløse syklistene vi er) gleda oss selvsagt over 127 tilbakelagte kilometer på noe under 7,5 timer. I alt hadde vi nå vært ute i årets første virkelige skyfrie og varme sommerdag i nesten 12 timer.
På veien hjem var fortsatt stemningen høy om en noe mer dempet av god tretthetsfølelse og vissheten om at denne dagen ville vi ta med oss gjennom en kald og hard vinter. Dagen derpå kunne Bjarte konstatere at han ikke kjente noe etter turne (heldiggrisen), mens Mark var småkvalm med lett hodepine og trengte dagen på å komme seg. En hel dag ute i solsteika uten solkrem ble nok litt mye etter en lang vinter. Hvordan de andre hadde det sier historien ikke noe om!
Da kan vi bare la dere som leser dette være grønne av missunnelse for at dere ikke var med og ønske dere hjertelig velkomne på turene vi planlegger for år 2000. De vil bli tilpasset alle slags syklister og nok være noe mer overkommelig for de fleste enn denne turen.