Styggemannen 1999

Rittet Styggmannen har jeg hatt lyst til å delta i siden det første gang ble arrangert for 5 år siden. Delvis skyldes det kombinasjonen av asfalt, grus og stier, men mest at løpet går i trakter som familien har utforsket med sykkel og telt. En av de 3 stiene har vi brukt for å komme oss fra et skogsbilveisystem til et annet.

Løypa starter fra Skien like ved Ibsenhuset. Ut av byen kjøres det startbil i et rimelig tempo (25-30 km/t) slik at alle blir med til lyskryss og trafikk ikke lenger er noe problem. Jeg var på forhånd litt usikker på denne biten, men nå ble det jo bare en fin ekstra oppvarming.

Når bilen slapp, startet rushet og feltet var raskt over 40 km/t på den relativt flate, men småkuperte strekningen. Løypa var oppgitt til 92 km og jeg hadde lagt opp et skjema til 4 timer og 20 minutter, med 3 "mellomstasjoner" (25, 50 og 70 km). I starten lå jeg derfor langt foran skjema. Dette tempoet var jo noe høyt, men jeg valgte likevel å kjøre litt aktivt. Tettgruppa slapp jeg naturlig nok med en gang. Det dannet seg en rekke grupper og jeg valgte å kjøre inn noen av disse på de første 15 km. Da var snittet litt over 30 km/t og asfalten tok slutt.

I motene som fulgte roet jeg det derfor slik at pulsen la seg på 150 tallet. Jeg fikk allerede nå en god følelse for rittet, startrushet hadde gått bra og det var hele tiden noen å sykle med. Stemningen var god og man utvekslet synspunkter på løpet så langt. "Jeg kunne jo tatt raceren", "Dette gikk jo litt fort", "Blir det stier snart?" o.l. Jeg valgte å henge på noen og ta inn noen i blant, mens de raskeste forsvant. Like før vi kom opp til flatene ved Fjellvannet utvekslet jeg noen ord med en gruppe jeg hadde kjørt sammen med en stund. Alle lå vi langt foran skjema.

Det jeg ikke skjønte var at jeg nå stort sett kjørte med de som skulle kjøre den korte løypa (58 km.). Jeg kjører alltid litt forsiktig i motene og står mere på utfor og på flatene for å få noe "gratis", så jeg kjørte inn en kar som "raste av gårde". Plutselig kom det et veiskille. Jeg er jo nærsynt og så i siste liten at jeg skulle oppover til høyre, mens han jeg hang på stod på rett fram. Jeg visste jo at dette kom snart, men trodde jo alle skulle opp der! Selv om merkingen var god, så kunne man enkelte viktige steder i rittet hatt skilt 100-200 meter før som varslet om kryss o.l.

Nå var jeg plutselig helt alene, de fleste kjørte kort løype. Etter en liten stund oppover i skauen kom det 2 relativt raskt som jeg tenkte jeg kanskje skulle henge meg på, men jeg valgte å kjøre litt forsiktigere enn dem, heldigvis. Den antagelig yngste av dem beklaget seg over at han hadde valgt lang løype og nå ville han angre de neste 7 mila!

Selv om jeg kjørte rolig var det et par som kjørte enda forsiktigere som jeg passerte før moten endelig tok slutt og det ble litt raskere kjøring mot den første stien. Denne kom litt overraskende og farta var litt høy (35 km/t). Det bar rett inn i en steinete og ujevn sti og jeg hoppet og spratt, mens jeg holdt meg fast og prøvde å få kontroll over ferden. Den endte med styret mot et tre og løpets første velt. Jeg hadde fått såpass kontroll at farten var lav og det var bare å komme seg på beina og løpe videre. Så syklet jeg et lite stykke før jeg bar sykkelen over en bekk og ut på neste skogsbilvei.

Deretter var det utfor til første matstasjon. Tidskjemaet var på 1 time og 20 minutter og klokka viste 1 time og 3 minutter! Psykisk oppfriskende! Jeg spiste opp resten av min første banan og drakk en kopp med saft. Da kom det en eldre kar kjørende som ikke stoppet, så jeg tok med meg en kopp til og syklet etter.

Han la seg i et høyt tempo og jeg var usikker på om jeg skulle følge med. Nå var jeg imidlertid i svært kjente trakter og hadde planlagt å stå på langs vannet Mykle mot løypas høyeste punkt. Jeg valgte derfor å henge på selv om pulsen var 167. Jeg synes også jeg burde dra noe, så når han slappet mer av utfor eller på flater så tok jeg over litt. Han kom imidlertid raskt tilbake og stod på, kanskje i et forsøk på å kjøre fra meg? I motene ville jeg ikke ta over når pulsen var så høy, men jeg dro litt fra tid til annen og særlig når vi syklet langs vannet hvor det jo var "flatt".

Jeg ble litt overrakset når vi ble innkjørt av 3 stykker nå, 2 som jeg tidligere hadde passert og en ny i hvit "genser". Særlig 2 av disse dro forbi i god fart, mens den tredje (hvit genser) valgte å kjøre litt med oss. Etterhvert vekslet jeg litt å dra med ham og den eldre karen hang ikke med mer. (Av resultatlisten regner jeg med at han var over 60, fantastisk kjøring! Riktignok var det en del fryktelig spreke gamlinger med, jeg ble slått av en 4-5 som var eldre enn meg og en av dem ble jo nummer 2 på 3 timer og 8 minutter!!). Nå kjørte vi inn igjen de 2 foran, men en av dem satte inn et morderisk tempo. Han viste nok ikke hva som lå foran oss!

Etterhvert roet de andre seg i en del knallharde moter. Flere av disse er ikke så lange, men de er bratte og man kjenner det jo i beina etter 45 km mest oppover!

Etter den seigeste av disse motene går det utfor og så litt opp og ned før sti nr. 2.Her valgte jeg å stå på som planlagt og prøvde å kjøre inn karen foran. Det kostet en del, men jeg fikk kontakt. Han prøvde på sin side å holde unna og etter at pulsen hadde ligget i 180 en stund valgte jeg å roe det ned for å ha litt å gå på til stien.

Denne kjenner jeg godt og jeg planla å sykle hele. Jeg satte derfor friskt i gang opp en liten kneik som innleder dette partiet. Etter kort tid tok jeg igjen karen foran og han valgte dessuten å gå av når det ble litt steinete og myrete. Han stilte seg godt på siden av stien og slapp meg forbi med et hyggelig "god tur videre". Jeg takket og ønsket likeså, uvanlig god stemning blant oss i de bakre rekker!

Denne stien liker jeg godt, den er variert, med smal god sti, myrer, utfordrende og litt steinete moter, skumle partier hvor du har 40 cm å sykle på med 2 meter ned til venstre og rett opp til høyre og en avsluttende grei traktorvei med noen små utfordringer. Jeg var overrasket over at ingen av de andre syklet, så de forsvant baki der. Selv gledet jeg meg selv (!) med skikkelig ståpå humør og fullt kjør (puls 170-175). Jeg veltet 2 ganger. En gang når bakhjulet skle på stokkene som lå i myra. Da sank høyrefoten dypt i gjørma og jeg måtte løpe et stykke. Neste velt skjedde i det vanskeligste partiet opp en kneik med steiner og røtter som la meg pent over på baken! Farten var jo aldrig stor når veltene skjedde, så det var bare å komme sg videre. Resten gikk i stort tempo (og pulsen i 180 over det smale partiet med blikket stivt festet 100 meter foran).

På matstasjonen på toppen tok jeg inn 2 andre og vi utvekslet opplevelser så langt, mens flaskene mine ble fylt (1 med XL1 og en med rent vann, de var oppskriftmessig tømt ved ca. halvgått løp). Litt bananspising og 2 bananer i baklommen og så var det å fortsette. De 2 andre stod fortsatt og pratet med den hyggelige karen på stasjonen. Skjema var 2.40 og tida var 2.22, jippi!!

Så var det utfor en svingete og uvanlig dårlig grusvei med humper og høl. Det gikk litt på halv tolv i blant (konsentrasjoen avtar etterhvert) og noe bomgiring når det plutselig går litt opp. Jeg kom meg forsvarlig ned og så var det full fart bortover den gode grusveien langs vannet Øktern Vannet ser man bare noen glimt av i blant, mange registrerer vel knapt at det er der.

Ettersom jeg ikke viste noe om den 3 stien og hadde kjørt ganske hardt, for meg å være, til nå, så valgte jeg å kjøre jevnt og rolig her (puls 145-150) for å ha noen krefter til å sykle også den siste stien. Jeg ble snart kjørt inn av den som så sprekest ut på matstasjonen. Han sa han hadde kjørt for hardt i starten og bare ville komme seg til mål. På denne "behagelige" etappen med svak stigning og etterhvert noe utfor, så skiftet vi med å dra.

Like ved enden av vannet, som jeg regnet som 60 km punktet (og det stemte omtrent med målern!), så kom et skilt med 40 km igjen. Kort tid etter tok vi av til høyre noen ganger og så bar det opp en trivelig skogsbilvei med gress i midten. Her tok vi jevnt innpå 2 andre og "hvit genser" tok igjen oss. I samtalen ble vi enige om at skiltet må ha vært feil. Det var jo bare ca. 30 km igjen nå!. Hvit genser kjørte aktivt oppover bakkene og jeg hengte meg på noe, men var etterhvert fornøyd med å kjøre inn de 2 andre. Følget jeg hadde hatt den siste mila, ble borte. Han hadde nok kjørt seg tom.

Et stykke oppe i bakkene begynte den siste stien, den skulle gå mest utfor hadde jeg fått opplyst og tildels meget bratt. Hvit genser gikk av med en gang og holdt seg til venstre, så jeg kunne sykle forbi på høyre. Stien var helt ypperlig, smal, men jevn og med få røtter, steiner osv. Det gikk ganske fort unna (og jeg tror også de bak syklet denne biten). Så delte stien seg og jeg kunne ikke se noen angivelse av hvor vi skulle. Midt i skillet så jeg et bånd som hang fra et tre til venstre. Jeg la meg kraftig over og hjulene gravde seg ned i løs grus og sand. Jeg hadde jo ikke hatt tid til å se hvordan grunnlaget var i krysset. Så der lå jeg nede igjen. Dette skjedde så fort at jeg strakk noen muskler i venstre ben, det varslet jo ikke godt.

Raskt på syklene var jeg allikevel og jeg fikk straks noe annet å tenke på. SAKTE stod det på et skilt og så bar det utfor. Det var skikkelig bratt, men ikke for ujevnt selv om grunnlaget var noe løst. Jeg hadde jo regulert farten kraftig ned og klarte meg fint. Etter en liten flate, bar det enda brattere utfor. Her var det en god del løs grus og løse steiner. Jeg kunne ikke se hva som skjedde rundt svingen i bånn, så jeg gikk av og løp ned. I øyekroken så jeg hvit genser løpende ned siste del av forrige utfor. Halveis nede så jeg at stien igjen ble super rundt svingen. Nær bånn hoppet jeg derfor på sykkelen igjen og fikk opp farten før stien begynte å gå litt opp igjen. Selv i motene var stien lettsyklet og farten god ut på grusvei igjen.

Selv om jeg nå godt merket at jeg hadde syklet et stykke, var det krefter igjen til å stå på og det var jo også inspirerende å kjøre inn folk jevnt, bla. ungutten som angret på løypevalget. Han holdt stilen fint, men hadde ikke noe ekstra å gi. Neste man jeg tok inn lurte på om vi kunne klare det på 4 timer. Det regnet jo jeg med og jeg foreslo at vi kunne hjelpe hverandre for å klare det. Han var med og hang seg på. Hvit genser var også der igjen etter kort tid, så jeg tenkte vi skulle bli tre til lagtempokjøring. Langs denne andre siden av Fjellvannet, så er det ganske mye berg og dal opp og ned igjen osv. Grusveien er god og med litt over 2 mil igjen så satset jeg det lille jeg hadde. I motene la jeg meg med 170 i puls.

Dette var litt mye for den ene vi hadde kjørt inn, så etterhvert var det hvit genser og meg igjen! I en utfor stod det plutselig 30 km igjen. Min måler sa 69 kjørte kilometer. Dette gjorde meg ganske usikker. Makkern kjørte imidlrtid på, så jeg måtte ta meg sammen for å henge med. Det var jo fint å passere 70 km på ca. 3 timer og 8, når skjemaet var 3 timer og 30 minutter. Samtidig hadde jeg klart å stoppe klokka, så jeg måtte beregne litt for å finne ut hvor lang tid det var igjen til 4 timer. Da så det temmelig umulig ut å nå det.

I tillegg til at tankevirksomheten nå led en del, så medførte dette litt nedpsyking og litt for forsiktig kjøring fra min side. Hvit genser trakk og trakk, pulsen var 167 og jeg synes ikke jeg kunne kjøre fortere for å ta over og gjøre min del av jobben. Når vi tok inn andre syklister, så kjørte hvit genser forbi og jeg stod på og trakk et stykke, men så kom han raskt forbi igjen. Jeg burde jo skjønt at han inviterte til raskere skifter. Jeg skulle da kjørt forbi og så raskt invitert til lagtempo teknikk. Den som er foran legger seg ut og roer slik at den bak overtar og eventuelt øker jevnt et lite stykke, legger seg ut osv. Men grensekjøring med smerter i tunge bein, lett kvalme og litt forvirring hindret meg fra å se lyset!!

Asfalten kom og alt gikk lettere, men så tok vi til høyre for å ta en annen vei inn. Denne var mer kuppert og i blant måtte jeg slippe makkern. Imidlertid stod jeg på og kjørte ham inn igjen. Noen få ganger når jeg trakk kunne jeg merke at det også ble en luke bak meg. Stadige syklister å ta inn inspirerte oss jo til fortsatt innsats. Så endelig kom det et flatere parti og jeg kunne se dobbeltkirketårnet i Skien. Da visste jeg at det ikke var langt igjen. 92 km var jo forlengst passert, men jeg glemte å sjekke hva tida ble på den "egentlige" lengden. Med den farten vi holdt (litt over 30 km/t) så må det ha vært omtrent 3 timer og 50 minutter. En halv time foran skjema!

Jeg regner med at det ikke var flere enn ca. 6-7 personer bak meg når jeg tok av fra den korte løypa, noen av disse tok meg jo igjen så det ble bare 5, så kjørte jeg og hvit genser inn en 15 stykker, av disse må det ha vært en 7-8 på de siste 2 —3 mila inn mot mål. Den siste vi tok igjen hengte seg på (og var svært takknemlig for å få noen rygger å ligge bak!). I et veikryss overholdt ikke en bil vikeplikten og han bak ble nesten kjørt ned. Bare et skikkelig brøl/hyl fikk bilisten til å stoppe! Skummelt. På slutten gikk løypa gjennom en park, med barnevogner og unger og rullebrett, så vi roet det. Jeg ville ikke kjøre forbi hvit genser og han bak oss var sportslig og ville ikke kjøre forbi oss. Vi tok allikevel inn 2 stykker til like før mål, men la oss rolig bak dem.

Tida ble 4 timer 3 minutter og 46 sekunder (tror jeg!). Registrert distanese 99,5 km. Ingen hadde under 99 km. Arrangørene var enig i at løypa var lenger, særlig i år når de hadde lagt inn en ny sløyfe fra Øktern og ned til stien mellm Øktern og Fjellvannet. De kunne godta 98 km!! Jeg var jo storfornøyd med en herlig tur, hyggelig stemning og resultat over det forventede. Jeg har ikke kjørt 24-24,5 km/t på sånt grunnlag og en sånn distanse før. Så formen er stigende. Neste år er målet 3.45, eller 25 km/t eller i hvert fall under 4 timer!

Jeg ble tilslutt ca. nr. 62 og nr 7 av 8 i min aldersgruppe. 5 minutter fram til 4. plassen, så det er jo også en utfordring!

Mark

Publisert 12. apr. 2000 10:59