Lågendalsrittet lørdag 10 juni 2000

(For detaljer om løypa se referatet fra 98 og 99!)

Efteløt - Steinsholt

Årets ritt startet i nydelig vær, med passe temperatur for sykling. Startrushet var ikke så ille, men etter noen kilometer gikk farten over 40 km/t på tross av motvind. Det er ideelt med motvind for da er det medvind hjemover. For meg som gjerne blir syklende alene etterhvert er det best med motvind når jeg har noen å sykle med!

Fartsøkningen medført at de bakerste falt av. Jeg var bakerst, men våken og en kort spurt sikret meg fortsatt plass i hovedfeltet. Så ble det kjørt jevnt hardt mot Hvittingfoss, med litt rykking i de korte motene, men ikke noe problem. Jeg forsøkte å kjøre jevnt med en puls mellom 150-160. Etterhvert førte det meg i tet på flatene inn mot Hvittinfoss. Etter å ha kjørt med et snitt rundt 40 roet feltet seg voldsomt. Jeg synes vi skulle holde over 30, men så mest på pulsmåleren, når den var nede på 145 så kunne likesågodt jeg dra feltet til litt større fart.

Først ut av Hvittingfoss synes feltet det gikk for smått og de begynte å passere meg. Jeg lot meg falle sakte bakover i feltet. Det var tydelig at de fleste i rittet nå var samlet igjen. Da gjorde jeg den store ritt-tabben. Jeg så at en gruppe på omtrent 10 kom bakfra (i motsatt kjørebane) i et voldsom tempo og regnet jo med fartsøkning, men regulerte ikke farten særlig selv. Jeg tenkte å vente til jeg lå bakerst og henge med så billig som mulig der.

I det jeg la meg inn bakerst så mistet de bakerste kontakten med feltet. Jeg var litt ubestemt og ettersom tempoet økte noe, så hengte jeg meg på og regnet med litt gratis innkjøring. Avstanden økte imidlertid fortsatt og jeg la meg foran for å trekke opp tempoet i denne lille gruppen. De ble med og vi vekslet litt på føringen, men mistet stadig noe terreng. De andre viste tegn til å gi opp da jeg synes at vi hadde i det minste oppnådd samme tempo. Selv i utforkjøringene ned mot Svarstad tok vi ikke inn så mye, så jeg så mitt mål om 4 timer forsvinne i det blå.

Jeg ga meg imidlertid ikke, økte i stede innsatsen. Selv med pulsen i 180 stod jeg på, nå kunne jeg se at jeg tok innpå. I de siste utforbakkene forbi Brufoss var tempoet mitt betraktelig høyere enn feltet (oppunder 60, tross motvinden). I det vi kom ut på flatene, så hadde jeg igjen kontakt. Nå ble det mye "hvile og håpe de ikke spurter mer" kjøring fra min side med bananspising og fylling av tanken. Bena var blitt stive og jeg kjørte lave utvekslinger med høy rotasjon i håp om å få ut melkesyra.

Det hjalp noe og selv om det gikk noe i rykk og napp, særlig i bakkene etter Svarstad på vei til Steinsholt, så var det ikke værre enn at det gikk godt å henge med (takk nok en gang til motvinden!). I enkelte partier var farten så lav at jeg havnet litt fram i feltet, men enhver lukting på å kjøre helt fram ble kontant stoppet av motvinden som her tok ekstra godt.

Helt fra hvittingfoss var det en syklist som hadde lagt seg noen hundre meter forann feltet. Det virket veldig utaktisk i den motvinden. På vei mot Steinsholt, så brøt det ut et par til slik at den lille tetgruppen ble 3 personer. Om det var 2 av dem som fikk bestetiden (rekord!) på 3.16 og noen sekunder, vet jeg ikke. I såfall var de sterke, med så mye kjøring i front. Men kanskje de ble kjørt inn av vinnerne??

Steinsholt-Kvelde

Så kom bakkene (4 km 450 m stigning) opp til Vindfjelltunet. Her håpet jeg i år å klare å følge bedre og det gikk. På tross av motvinden ble farten til Steinsholt nesten som i fjor (36,8 mot 37,1), men jeg mistet ikke så mye opp bakken. (33 på toppen mot 32.5). Med meg bakerst hadde jeg en kar på min alder som antydet at vi bville klare å kjøre inn en gruppe på 5/6 som hadde sluppet hovedfeltet. Det gikk ikke sånn med en gang selv om vi skiftet om å dra, så jeg økte på litt (og la pulsen opp i 170), da minket avstanden jevnt, men de delte seg i 3 grupper. Vi holt farten med de forreste og tok inn på mellom og den bakerste gruppen.

På toppen hadde vi kjørt inn 3 av dem, men jeg hadde bare 4 dl igjen å drikke, så jeg måtte stoppe på matstasjonen og mistet derfor sjansen på følge videre i år. Han som fulgte meg opp bakken takket for drahjelpen opp når vi utvekslet litt erfaringer i mål, men mente jeg hadde gjort en taktisk brøler ved å stoppe. Det var jeg enig i , men noe hadde gått galt før eller siden uten drikke i 8 mil..

Selv om jeg prøvde å være rask og fikk hjelp med å fylle flaskene, så tar det mellom 1-2 minutter. Full fart utfor hjalp ikke, jeg fikk aldri øye på de foran der. Når jeg ikke så noen etter Siljan der veien er flat og svinger på seg så en kan se et stykke fram, så slo jeg meg til ro med at det ble 8 mil solo i år. Motvinden gorde det selvsagt vansekelig å ta inn en gruppe. Jeg orket ikek tanken på å stå på til det ytterste nok en gang!

Veien fra Siljan til Kvelde har alltid vært en utfordring på racer-sykkel, ujevn og sprukken asfalt, hull her og der og løs grus. I år var der værre. Veien skal nok utbedres og det medførte at mange stikkrenner var gravd opp med 2-3 meter med grus. I tillegg var det 3-4 strekninger på 50-300 m hvor det var alt fra ren pukk til løs grus. Etter 2 av disse stod det syklister og lappet.

En av disse tok meg sener igjen og jeg hengte meg på. Han virket imidlertid for sprek, men jeg øynet en mulighet til å få følge alikevel. Det var synd at han tok meg igjen bare noe km før rittets superbratte mote på 1-2 km. Han satset friskt, jeg satset å kjøre jevnt. Her må man stå i ramma. Etter noen hundre meter roet han og lå vel en 50 meter foran. Jeg økte litt og klarte å redusere avstanden til en 10-20m. Jeg mistet ham av syne rundt en sving (de er brå!) og når jeg kom rundt den var han borte bak neste også. Han hadde nok mer på lager, ja! Så var det solo igjen.

Kvelde - Hvittingfoss

I Kvelde kunne jeg slå fast at det ble medvind oppover igjen - herlig. Snittfarten lå nå litt over 30 (mot 32? i fjor). Først senere oppdaget jeg at jeg ikke hadde stilt om målern til 28 tomemr hjul, så farten var nok over 31. Vakerer enn i 99, men det var greit med motvingden så langt og medvind nå. Farten ble derfor god, tross slitne ben. Det var inspirerende at gjennomsnittsfarten ikke bare holdt seg, men steg!

Imidlertid hadde mørke skyer truet lenge og etterhvert så jeg at jeg var på vei inn i et tordenvær. Midt inn i viste det seg. Nå forsvant medvinden og den ble også motvind i blant. Lynet slo ned på et jorde ved siden av meg, på åsen på den andre siden eller for mellom skyene over hodet mitt. Det høljet ned og buldret og braket. Til å begynne med hemmet det ikke farten, jeg var jo allikevel god og varm, men i utforbakkene mot Svarstad, ble jeg kjøligere og stivne noe i beina. Takk til gruppas nye drakter, på det meste av kroppen hold varmen seg!

Ved Svartstad sluttet det å regne og i motbakkene opp mot Hvittingfoss tørket jeg og varmen kom tilbake. Etterhvert ble det noe medvind igjen, men den fortsatte å variere fra noe til vindstille fram til mål. Særlig etter tordenværet hadde jeg mistet troen på å kjøre under 4 timer for første gang. I Hvittingfoss så jeg at jeg hadde omtrent en 1/2 time på meg og det pleier å holde. Det var da det gikk opp for meg at målern min hadde gitt meg litt negative signaler fordi jeg ikke hadde stilt den om til 28" hjul! Måleren viste bare noe over 30 km/t, mens tiden tilsa at farten var over 31.5 (mot 30 blank i fjor).

Endelig mot mål!

Jeg var jo dyktig kjørt, men satset på å holde 35 km/t nå. Det var omtrent det som måtte til på flatene skulle jeg ha "råd til" noe saktere i de små motene som tross alt er på denne oppløpssiden. Magen min klaget over satsingen og forsøk på å spise og drikke førte bare til kvalme. Jeg tror ike jeg har stått på slik før, men et mål som nermer seg pleier å gi meg ekstra krefter. Klokka som tikket jevnt mot 4 timer fikk meg nok også til å presse ut det siste.

Da jeg tok av fra hovedveien mot mål (ca. 1 km igjen), så jeg at jeg hadde i overkant av 2 minutter på meg. Det må holde tenkte jeg og tro til i de lette motene mot målstreken (de er lette, men det kjennes ikke slik ut etter 127 km!). Jeg krysset målstreken og kunne se at klokka viste under 4 timer. En knytteneve i været fikk "målvaktene" til å le. Ettter litt nedkjøring videre, så snudde jeg og spurte dem om jeg klarte 4 timer. Med god margin sa de: 3 timer 59 minutter og 29 sekunder (31,8 km/t). Det var artig. Selvsagt blir jo målet å kutte litt også neste år, men først og fremst blir målet å holde følge med noen hele veien.

Jeg ble som vanlig nr. 4 i min klasse, men avstanden fram de foran er mindre enn tidligere (unntatt han i fjor som stakk forbi rett før målstreken!).

På vei mot dusjen (2 km fra målstreken) steg kvalmen til nye høyder og jeg tenkte: her må magen få hvile. Ikke før var det tenkt før magen ordent det ved å tømme seg. Jeg har nesten aldrig spydd i mitt liv, men dette var anderledes. Det var en befriende følelse uten kvalm ettersmak osv. Det var bare ufordøyd saft som ble tømt ut. Etter dusjen smakte det herlig med matpakke, resten av bananene, en vaffel med syltetøy og brus.

Og så var jeg "restituert" og klar til å sykle de 16 kilometrene "hjem". Jeg innrømer imidlertid at synet av kona som dukket opp etter kort tid med bil, var en enda større glede enn vanlig!

 

Mark