Lågendalsrittet

Rapport fra rittene i 1998 og 1999

Innledning

Lågendalsrittet valgte jeg å prøve meg på første gang det ble arrangert i 1998 fordi jeg kjenner området det går i så godt og hadde syklet store deler av traseen.Dessuten er det et vakkert område og en variert, men ikke for hard løype. I resten av rapporten beskriver jeg de viktigste delene av løypa.

Været

I 1998 var det strålende sommervær uten en sky, men ikke for varmt. I 1999 var det overskyet og det var meldt regn. Det ble nesten ikke en dråpe, tross kraftig regn ellers på østlandet. Unntatt et par kilometer så hadde vi helt tørr vei, så jeg kunne stå på i utforbakkene uten frykt for å skli ut. Jeg sykler ikke mye på racersykkel. Den jeg brukte i rittene er en Miyata som Finn er så grei å låne meg! Begge årene var det lite vind, men ikke uten betydning som dere som leser videre får høre om.

Første etappe: Efteløt til Svarstad

I denne etappen (ca. 30 km) går dalen nesten øst-vest og det er relativt flatt med bare små korte moter. Her er ofte vinden uberegnelig, men begge år var det motvind og etter kort tid kjørte hovedfeltet mellom 40 og 50 km/t. Etter Hvittingfoss er det en del herlige utforkjøringer ned til Svarstad. I 1998 hadde jeg vært forkjølet i 3 dager før løpet og startet bare fordi jeg følte meg betydelig bedre. Jeg tok allikevel ingen sjanser og forsøkte ikke å følge hovedfeltet da pulsen gikk over 170. Jeg trodde jeg nå var alene sist, men det viste seg at flere hadde sluppet og jeg fikk følge av en fra juniorklassene som kjørte fint lagtempo med meg de neste 6 milene. Han var nok ikke så "rask" som meg, men jeg så det som en fordel å kjøre sammen med noen framfor å være helt alene.

I 1999 kjørte hovedfeltet etter hvert meget ujevnt. Denne ujevnheten ble et problem for meg, som har lite intervalltrening. Jeg forstod jo også fort at feltet i år "daffet" av sted og prøvde ut hverandre før den kraftige stigningen opp fra Steinsholt. Ujevnheten førte til at man i blant måtte bremse utfor. Dette synes jeg er å kaste bort krefter så jeg avanserte i feltet i blant.En gang måtte jeg kjøre i motsatt kjørebane for å slippe å bremse. Det går jo bare der det er lang sikt. Feltet bremset også ofte opp i bånn av bakkene for så å kjøre som et helvete (25 km/t i bånn 33 på toppen!). Det er jo ikke akkurat det som holder beina myke og smidige.

Andre etappe: Svarstad til Steinsholt

I denne etappen (ca 10 km) får man de første lange seige motene. Mens vi kjørte dette partiet jevnt og fornuftig i 1998, så var det altså en prøvelse i 1999. Noen hadde allerede blitt hektet av, i denne etappen falt også noen flere fra. Jeg vurderte å hekta av flere ganger, men så daffet feltet etter at bakketoppen var nådd og så var det jo like greit å kjøre dem inn igjen. En gang jeg tok det med ro, så var det en annen som også hektet av. Han valgte å kjøre inn feltet igjen og jeg kunne jo ikke la en slik "gratis sjanse" gå fra meg! Dermed klarte jeg å henge med feltet de 4 første milene. I 1998 hadde jeg en gjennomsnittsfart på 32,5 km/t her, mens det ble 37,1 i 1999.

Tredje etappe: Steinsholt til Siljan

Denne etappen (ca. 10 km) er den som skiller trimmerne fra de ivrige sporterne! 4 km kraftig stigning (ca. 450 m opp tror jeg). I 1998 håpet jeg jo at vi skulle ta igjen noen som hadde tatt seg vann over hode, men vi kjørte jevnt og trutt i ensom majestet. På toppen venter rittets eneste matstasjon. I 1999 hadde jeg allerede bestemt meg for å hekte av. Hovedfeltet stod opp i 25 km/t. Jeg kjørte raskere enn jeg har gjort før også der, men med 15 km/t tapte jeg syv minutter til de beste. Jeg tok igjen en som hadde sluppet feltet. Da gjorde jeg nok en liten tabbe. Jeg roa farten litt slik at han kunne henge seg på. Det var han som hadde hjulpet meg (uten å vite det) med å kjøre inn feltet igjen, så jeg syntes jeg skulle gi ham en sjanse til å henge med. Jeg roa det imidlertid litt for lenge og gikk derfor glipp av muligheten til å ta inn andre som jeg egentlig hadde sett var hekta av. Etterpå fikk jeg vite at disse hadde kjørt inn en større gruppe som slapp hovedfeltet. Det er imidlertid tvilsomt om jeg hadde klart å henge med dem så lenge, men det ville jo vært morsomt å prøve!

Selv om jeg kjørte fra den siste km'eren av bakken, så så jeg ikke snurten til de andre. Dessuten stoppet ikke han som kom bak på matstasjonen, så jeg ble kjørende alene ned til Siljan, der jeg snart tok ham igjen. Dessuten ble jeg litt stressa av at ingen stoppet på matstasjonen og glemte også å fylle den halvtømte flaska, så jeg fikk for lite mat og drikke de siste 2 mila. Jeg var imidlertid godt fornøyd med å ha ett snitt på toppen på 32,5 mot 27,5 året før.

Fjerde etappe: Siljan til Kvelde

Denne delen av løypa (ca. 20 km) er nydelig og sjarmerende. Veldig småkupert med mange vakre vann i en etterhvert ganske trang og liten dal. På slutten av etappen er det en meget bratt mote på kanskje 1 km (15% stigning). Deretter er det noen spenstige utforkjøringer med en farlig krapp høyresving like før man er nede i Kvelde. I 1998 var jeg litt uoppmerksom her og merket ikke at han jeg kjørte med nok hadde litt problemer med å henge med. Mens jeg holdt jevnt over 30 når jeg trakk sank vi mot 25 når jeg lå bak. Her tapte jeg nok mer enn nødvendig, men jeg vilte jo også ut, så det var nok ikke særlig avgjørende. Vi stoppet dessuten og hjalp noen som hadde punga. I den bratte moten lurte jeg på om det var noe galt med giret, men jeg var i letteste utveksling og stod forsåvidt greit opp hele bakken. Jeg mistet følget, men valgte å roe det litt og drikke slik at han tok meg igjen. Ettersom han sa fra og slapp like etter Kvelde kunne jeg nok bare ha stått på og kanskje tatt inn noen flere og litt før??

I 1999 ble jeg nok litt skuffet over at han jeg tok igjen ikke hadde rutine eller selvtillit til å kjøre "kompis". Han mente at han bare ville sinke oss når han lå foran. Selv om jeg tok ham igjen, så lot han seg ikke hekte av uansett om jeg stod på både opp og ned bakkene i deler av dette partiet. Først i den bratte moten ble han hekta av. Men han kjørte meg inn igjen. Riktignok gjorde jeg en tabbe og satt med flaska i hånden i en bratt utfor og kjørte nesten av veien, slik at jeg måtte stoppe opp kraftig. Det var jo litt idiotisk når jeg tross alt kjenner løypa og kunne ventet med å drikke til noen greie flater langs ett vann like etter! At han kjørte meg inn viste imidlertid etter min mening at vi hadde hatt stor nytte av å kjøre lagtempo.Men jeg kan jo ikke vite hvor kjørt han følte seg! Noe uventet hadde jeg litt tendenser til krampe i slutten av denne etappen. Det har jeg ikke hatt på nærmere 5 år! XL1 er kanskje ikke så bra i forhold til saft/salt blandingen jeg pleier å bruke. Eller var det galt å fortynne mer enn oppskriften, slik det faktisk anbefales i ernæringstips osv. Han jeg nå kjørte i lag med hadde også fått kramper, men han spiste og drakk svært lite synes jeg og hadde jo ikke stoppet på matstasjonen. Nede i Kvelde kunne jeg konstatere at vi fortsatt lå over 30 km/t (ca. 32??) i forhold til 28,5 i 1998.

Femte etappe: Kvelde til Hvittingfoss

Denne etappen (40 km) vil nok av mange oppleves som den store bøygen. Lange seige moter avløst av utfor og med lite jevn kjøring på flater. Jeg har etter disse 2 årene ikke så "dårlig" forhold til denne strekningen, en må bare finne det rette tempoet sånn i lett underkant av helt jævlig i motene og så få opp farten og seile utfor. I 1998 ble jeg altså kjørende alene denne etappen, men vinden hadde snudd. Så vi som "kom litt sent" fikk noe gratis hjelp. Det var også årsaken til at jeg nå stod på og tok ut det jeg hadde. Like før Hvittingfoss kjørte jeg inn en som dessverre ikke hadde krefter til å følge. I 1999 ventet jeg meg motvind, og fikk det. Den var ikke så ille, men denne delen av etappen ble allikvel den eneste jeg kjørte saktere enn i 1998. Han jeg kjørte med prøvde nå å ligge foran noen ganger, men han forsøkte kanskje med litt for høyt tempo og trakk for lenge. Jeg innså at det ikke nytter å overtale noen til noe midt i et ritt som de ikke føler de klarer og tok det som det kom. Han merket dessuten noe til krampene, så dermed trakk han ikke mer. La meg understreke at det var en stor hjelp å kunne ligge bak noen ganger og at det er morsommere å sykle sammen med noen. Han var dessuten en hyggelig kar! Jeg tror kanskje vi tapte en 5-10 min på at vi ikke kjørte mer aktivt lagtempo, men hva gjør det!

Siste etappe: Hvittingfoss til Efteløt

Både i 1998 og 1999 var planen å stå på på denne relativt enkle "oppløpssiden" (ca. 17 km). I 1998 var inspirasjonen å pynte på 28 km/t som jeg hadde ved passering Hvittingfoss. Medvinden dyttet meg inn til 4 timer og 24 minutter (+ 2 min. for tiden vi stoppet for å hjelpe), nesten 29 km/t 4. plass og sist i gruppa 45-49. I 1999 ble jeg inspirert av at vi fortsatt hadde 30 km/t i snitt når vi passerte Hvittingfoss. Dessuten hadde vinden dreid litt mot øst og det kan gi medvind på store deler av denne strekningen. Og det var det. Dermed holdt vi godt over 30 resten av rittet og kjørte inn en yngre kar (trodde jeg!) (alltid hyggelig å kjøre inn noen!!). Det var oppfordret til ikke å kjøre spurtoppgjør over mållinja så jeg kjørte (for) rolig mot mål og over streken. Han som jeg hadde kjørt med hele tiden la seg sportslig bak meg (jeg hadde jo trukket ham), men "jypplingen" spurtet forbi de siste metrene! Lett småkomisk tatt i betraktning hvor raskt vi kjørte ham inn på den siste strekningen. Den offisielle tiden ble 4 timer 9 minutter og noen sekunder, og det var jo pers (har kjørt løpya solo en gang også) med en gjennomsnittsfart på ca. 30,5 km/t.

Da var det bare å rolig sykle sammen til dusj og en vaffel, et deltagerkrus og litt sykkelprat. Han jeg syklet med takket så meget for drahjelpen. Han hadde aldrig regnet med å klare en slik tid. Og det var jo hyggelig! Fra resultatlista jeg fikk utpå høsten viste deg seg at han var ca. 10 år eldre enn meg og på vei mot 60. Imponerende synes jeg! Han som kjørte forbi meg viste seg å starte i samme gruppe som meg (en kan så lett bli lurt av en sykkelhjelm og glattbarbert hake!) 45-49 og tok fra meg 3. plassen!! Så det ble 4. og nest sist som "vanlig". I forhold til 1998 var det eneste "målet" jeg hadde satt meg som jeg ikke klarte var å kjøre på 4 timer blank, men forbedringen var oppmuntrende. Så nå satser jeg på å "ta" ett kvarter hvert år. Det skulle jo bli bra om noen år!


Mark

Publisert 5. juli 2006 14:56