I et forsøk på å finne noen nye ritt, og da kanskje også noen utenfor norges grenser så endte jeg med å melde meg på Vätternrunden sammen med naboen. 300km er med god margin lenger enn jeg har syklet før. Logistikkmessig var det langt å kjøre, men start og mål er samme sted så når man først er fremme så er det ikke så ille.
Det er regler for at man skal hvile når man kommer i mål så vi hadde med oss liggeunderlag og sovepose for å sove utendørs (evt inni bilen ved dålig vær, heldigvis var været supert). Vi startet like før midnatt og det var veldig flott å se en rød slange bukte seg så langt man kunne se (alle var pliktige å sykle med lys på sykkelen) og i Sverige så er dette et mosjonsritt som man tydeligvis sykler for å delta og ikke nødvendigvis for å få en god tid.
Det var derfor en veldig god følelse da vi ble spissen på puljen og dro resten av puljen som hadde strukket seg veldig godt på bare noen få kilometer.
Etter ca 20 kilometer kjente jeg en anelse slark i venstre pedal og undret om det kunne være en cleats som hadde løsnet. Etter ytterligere 10 kilometer løsnet venstre krankarm og jeg konstanterte svært skuffet at venstre drevbolt hadde falt av og at det var umulig å fullføre de resterende 270 kilometer på en pedal.
Jeg ga det jeg hadde av verktøy og nødvendigheter til naboen og han fortsatte på veien, selv snudde jeg og tråkket de 30 kilometerne tilbake til mål på en pedal.
Deretter var det bare å legge seg å sove så vi kunne kjøre like etter målgangen neste morgen. Vi hadde mål om å komme under 10 timer, men naboen klarte å komme til mål på like over 9 timer og var godt fornøyd selv om han bar preg av distansens alvor.
Dette ble karrierens første DNF (Did Not Finish) og selv om det er vanskelig å helgardere seg mot spanske ingeniører (Rotor krank) så er jeg fast bestemt på å få min revansj neste år!!