Terrengsykkelrittet 2013
Igjen var det tid for årets beste men også mest opp stressende ritt. Rittet er morsomt PGA den gode stemningen og alle de fine terrengpartiene men også veldig stressende både før og under rittet da jeg har høye forventninger til meg selv og fordi en god start er veldig viktig for og ikke å havne bak langsommere ryttere inn på første stiparti. Været var upåklagelig men PGA mye regn de foregående dagene var det duket for en del gjørmete og glatte partier. I motsetning til tidligere år hvor man sykler rundt 7-8 km før man kommer inn på første stiparti var nå løpa omlagt så man dunker inn på sti etter en kort startloop på rundt en km. Jeg stilte meg derfor tidlig til start og sto i første rekke. Startloopen gikk overraskende sakte og jeg kom inn på første stiparti som 6-7 mann av rundt 100 ryttere. Her ble det litt knot i en teknisk kneik men jeg kom meg videre og lå fortsatt bant de 10-20 fremste. Vel inne på første stiparti fikk jeg mitt første tyn på en glatt langsgående rot som jeg ikke så da jeg lå og peste på bakhjulet til en konkurrent. Heldigvis var det ingen som så flausen da vi hadde en god luke til de bak. Etter en kort periode tok jeg igjen og kom meg forbi han som var «skyldig» i mitt tryn og dumpet etter hvert ut på grusen uten flere uhell. Her hadde jeg tid til å se på pulsmåleren som viste 170 slag som er i overkant høyt og tenkte at i dag har jeg ikke dagen så jeg får bare roe ned. Inn på neste stiparti hadde jeg hentet meg litt inn igjen men følte fortsatt at det store trøkket manglet. Jeg tok igjen noen og noen syklet forbi meg og det var ikke nevneverdig køproblemer. På terrengparti 3 ble det en del kø sykling da jeg rett og slett ikke hadde ork til å passere en gruppe på 5-6 ryttere. Førstemann i køen en Frøy syklist ble antageligvis stresset av å ha en gjeng pesende bak seg så han gikk skikkelig på tryne inn på en klopp. På det nest siste terrengpartiet hvor også utfor prisen ligger gasset jeg på litt ekstra da jeg to år på rad har kommet på tredje plass i min aldersgruppegruppe. I år har jeg rykket opp til 50-55 og mente jeg hadde gode sjanser til å vinne utfor prisen. Det gikk som vanlig raskt nedover inntil jeg kom til en bekkepassering mot slutten av utforpartiet. I det jeg skulle nappe opp forhjulet over bekken fikk jeg en forhjulsladd på en glatt sten. Dette resulterte i at jeg mistet balansen skar ut av stien og traff en stor sten, gikk over styre og tredde hjelmen godt ned i steinrøysa. Igjen var jeg heldig da ingen så meg så jeg kastet meg på sykkelen uten tank for annet en «Søren hvor mye tapte jeg» og «det var ihværtfall godt at ingen så meg» Etter dette var det ingen dramatikk for min del men en av mine konkurrenter surret det til i en liten steinrøys i oppoverbakke og måtte ut av pedalen. Han tryner da og skriker «neiii ikke i år igjen» tar tak i sykkelen og kaster den inn i bushen mens han fortsatt ligger og skriker og banner. Noen tilskuere begynner å diskutere om det kan ha vert krampe, men kommer fram til at dette må være mere alvorlig og går for å hjelpe den rasende mannen. Selv ser jeg mitt snitt til å klatre ytterligere en plass på resultatlisten og sykler på som aldri før mens jeg klekker ut en god unnskyldning på hvorfor jeg ikke stoppet for å hjelpe en syklist i nød. Etter at dette er i boks og det kun er noen få km igjen skifter jeg fokus til Colaboksen som venter på meg i mål. Sånn passe fornøyd passerer jeg målstreken og håper at jeg har vunnet utforprisen i år. I tillegg har jeg et lite håp om å komme på pallen i 50-55 klassen. Denne klassen starter sammen med 45-49 og 60+ så det er ikke så lett å vite hvordan man ligger an under veis. Da jeg etter en stund sjekker resultatlisten ser jeg at det bare står oppført 3 stykker i min klasse og jeg står som nummer en. Utrolig tenker jeg og går til sekretariatet for å spørre hvor det er blitt av resten av deltakerne men jeg tror ikke hun skjønner hva jeg mener. Etter hvert som listen blir oppdatert ser jeg at jeg til min forundring fortsatt blir stående på førsteplass og når listen er komplett skjønner jeg endelig at jeg har vunnet og at de andre ikke sto på listen første gang jeg sjekket fordi di faktisk ikke hadde kommet til mål enda. Denne gangen følte jeg meg relativt sprek etter målgang i motsetning til de to foregående årene. Å ligge i midten av sone 4 i snitt i rundt to timer er hverken psykisk eller fysisk behagelig, men dette året tok jeg meg veldig raskt inn igjen så neste år får jeg gå for 2 runder.
